Også de rikeste må bidra

Regjeringen vil ha en ny skattekommisjon og et bredt forlik om skattesystemet. Det er klokt. Men et forlik må ikke bli et kompromiss som sementerer et urettferdig system. For i dag har vi et skattesystem som tillater de aller rikeste å bidra minst. Det er ikke bærekraftig – verken økonomisk eller sosialt.

Vi liker å tro at Norge er landet med små forskjeller, men det stemmer ikke lenger. Den rikeste prosenten har økt sin andel av inntektene fra 10 til 25 prosent siden årtusenskiftet når vi tar med overskudd som holdes tilbake i selskaper. De har mer enn doblet sine formuer siste ti år. Det er en kraftigere vekst enn for de rikeste i USA.

Politikk

Dette er ikke naturkrefter. Det er et resultat av  politikk, der endringer i skattesystemet de siste tjue årene har åpnet smutthull for dem som har mest fra før.

Skattesystemet vårt er progressivt for 99 prosent av befolkningen. Vanlige lønnstakere betaler sin del. Ofte over halvparten av inntekten i skatt og avgifter. For den rikeste prosenten går skatteprosenten derimot bratt nedover, og de 500 aller rikeste betaler bare rundt 8 prosent av inntekten sin i skatt.

Det er et paradoks at de som har de største ressursene, de største eiendommene og de mest profesjonelle rådgiverne, også er de som har de laveste skatteprosentene. Det fremstår nærmest absurd når noen av de aller rikeste dessuten er de som klager mest over «skattetrykket».

Klagesanger

Men klagesangene har hatt en effekt. Skattesystemet har gradvis blitt utnyttet slik at store aksjeinntekter kan unngås beskattet i det uendelige gjennom det som heter fritaksmetoden. Fritaksmetoden er en regel i det norske skattesystemet som gjør at selskaper kan motta utbytte og gevinster fra andre selskaper uten å betale skatt, så lenge de eier aksjene gjennom et selskap (typisk holdingselskap). Private holdingselskaper har blitt et skattepolitisk fristed, der 4 200 milliarder kroner i ubeskattede verdier har samlet seg opp. Det tilsvarer et femdels oljefond. Disse ressursene holdes i dagens system unna fellesskapet. Endres ikke systemet vil disse midlene aldri komme til beskatning.

Klagesangene har hatt en effekt.

Ordningen skulle opprinnelig bidra til at samme inntekt ikke skulle beskattes flere ganger når kapital flyttes mellom selskaper og dermed fremme investering og kapitalmobilitet. Det var ikke meningen at den skulle gi skattefritak til de som allerede har mer enn nok. Dette systemet har feilet og derfor må fritaksmetoden strammes inn og skjermingsfradraget fjernes. Dette handler overhodet ikke om å «ta de rike». Det handler om at alle skal bidra.

Et veiskille

Vi står foran et veiskille. Om noen år vil andelen eldre i befolkningen øke kraftig. Velferdsstaten vil trenge mer fellesskapsfinansiering.

Derfor må et nytt skatteforlik bygge på tre prinsipper:

– Bredt skattegrunnlag – alle typer inntekt må beskattes rettferdig, også kapital.

– Bedre fordeling – mer skatt på aksjeinntekter og store formuer.

– Trygg finansiering av velferden – slik at vi kan møte eldrebølgen med verdighet, ikke nedskjæringer.

Ingen naturkraft

Økende ulikhet er ikke en naturkraft. Det er resultatet av politiske valg. Og det kan bare reverseres gjennom nye politiske valg som setter rettferdighet foran særinteresser.

Økende ulikhet er ikke en naturkraft.

De som har mest, må bidra mer enn i dag. Ikke fordi de skal straffes, men fordi de, som alle andre, er en del av fellesskapet.

Alle må bidra.

Innlegget er tidligere blitt publisert på Steffen Handals Facebook-side.