Økt rekruttering hjelper lite hvis Forsvaret ikke klarer å holde på folk

Menneskene er Forsvarets viktigste ressurs, heter det. Uten nok personell blir stridsvogner stående i garasjen, fregatter blir liggende til kai og fly blir stående igjen på bakken. Ifølge langtidsplanen for Forsvaret Prop. 87 S (2023–2024) vil våre ledende politikere ha 4 600 flere ansatte i Forsvaret i 2036, i tillegg til de cirka 18 000 som jobber der i dag.

Spørsmålet er: Hvor skal Forsvaret få disse folkene fra?

Etter at langtidsplanen ble vedtatt av Stortinget i juni i fjor, har den sikkerhetspolitiske situasjonen tilspisset seg. Trump-administrasjonens mange urovekkende utspill gjør at politikerne ikke får understreket nok hvor mye det haster å ruste opp, og hvor viktig det er at Norge og Europa nå tar større ansvar for egen sikkerhet.

En oppdatering av langtidsplanen er allerede varslet. Det er grunn til å forvente at Stortinget bare vil få enda større ambisjoner på Forsvarets vegne, noe som trolig vil bety enda høyere måltall for nye forsvarsansatte i fremtiden – kanskje 7 000 eller 10 000 innen tidsrammen for gjeldende langtidsplan.

Spørsmålet er: Hvor skal Forsvaret få disse folkene fra?

 

Knapphet på den menneskelige ressurs

Vi kan ta utgangspunkt i det faktum at arbeidsledigheten i Norge for øyeblikket er lav – 2 prosent. Skole- og helsevesen skriker etter folk. Avisene melder om desperat kamp om nye ansatte i næringslivet.

Etterspørselen etter arbeidskraft går i bølger og det kan komme økonomiske nedgangstider som gjør at flere søker seg til offentlig sektor. Det vil selvsagt komme Forsvaret til gode. Men den storstilte oppbemanningen som langtidsplanen legger opp til, vil kreve langsiktige, strukturelle tiltak og kan ikke være basert på økonomiske konjunkturer.

I planen heter det blant annet (s.9):

Regjeringen vil ta flere grep for å gjøre personell- og kompetanseløftet mulig. Styrkingen av Forsvarets utdanningsinstitusjoner trappes opp. Regjeringen vil øke antall studieplasser på offisers- og befalsutdanningene. Forsvarssektoren må også bli bedre på å rekruttere og å beholde personell. Forsvaret skal forvalte sitt arbeidsgiveransvar på en måte som gjør sektoren til en attraktiv arbeidsplass og det arbeides med endringer innenfor lønn og insentiver.

“Rekruttere” og “beholde” er nøkkelordene her: En forutsetning for at langtidsplanen skal lykkes, er at Forsvaret klarer å rekruttere flere folk og beholde de folkene de har.

Økt rekruttering hjelper uansett lite hvis Forsvaret ikke klarer å holde på folk.

Allmenn verneplikt gir Forsvaret verdens beste rekrutteringsgrunnlag. Det strømmer på med ungdom som vil i førstegangstjeneste og få det beste selvrealiseringsåret som samfunnet kan tilby. For at antall ansatte skal øke, må flere av disse bli overbevist om å søke videre utdanning og tjeneste i Forsvaret. De som har planer om å jobbe på plattform i Nordsjøen, må heller velge å bli mekaniker på ubåt. De som vil bli ledere i næringslivet, må overtales til å søke krigsskole i stedet for siviløkonomstudier.

Dette er i seg selv ingen liten oppgave. I april meldte Forsvaret om økende søkertall til utdanningene sammenlignet med fjoråret, og det er selvfølgelig et skritt i riktig retning. Men det er en trend som må fortsette og opprettholdes over tid.

Økt rekruttering hjelper uansett lite hvis Forsvaret ikke klarer å holde på folk. Ifølge langtidsplanen har antallet offiserer som slutter vært økende de siste par årene, mens antallet spesialister som velger å slutte har avtatt. I sum er det for mange som slutter i Forsvaret. Denne utviklingen må snus for at oppbemanningen skal lykkes.

 

Hva må gjøres?

Utfordringer knyttet til å rekruttere og beholde personell har blitt viet stor oppmerksomhet i forsvarssektoren de siste årene. Forsvarets forskningsinstitutt peker blant annet på misnøye med karrieremuligheter, lønnsbetingelser og balansen mellom jobb og fritid som viktige årsaker.

Å oppfordre tidligere forsvarsansatte til å søke seg tilbake fremstår som et avgjørende strukturelt tiltak for å øke bemanningen på sikt.

Når problemet er sammensatt, må nødvendigvis også løsningen være sammensatt. I langtidsplanen (s.103-105) fremhever regjeringen ulike tiltak for å beholde mer av personellet i Forsvaret:

• Videreutvikling av lønn og insentiver
• Endringer i Forsvarets særaldersgrense
• Tilpasninger i ordninger for militært ansatte
• Alternative veier inn til en forsvarskarriere

Økonomiske incentiver er selvfølgelig en sentral del av dette bildet. Forsvarsansatte må ha vilkår som står i forhold til belastningen og risikoen de påtar seg. Militært ansatte har tradisjonelt hatt moderat grunnlønn, mens øvings-, vakt- og operasjonstillegg kan gi ganske god økonomisk uttelling samlet sett. Dette gjelder ikke i samme grad for sivilt ansatte, som Forsvaret er helt avhengig av for å kunne fungere i en krigs- og krisesituasjon. Tjenesteplikt i krise og krig er en merbelastning sivilt ansatte bør kompenseres for i fredstid.

Pensjonsrettigheter henger sammen med lønn. I flere år har ansatte i Forsvaret kjempet for å få pensjonsopptjening av hele lønnen, altså både grunnlønn og tillegg. I april fikk de delvis medhold i Høyesterett. Nå er det neppe gode pensjonsordninger som vil få 20-åringene til å velge en militær karriere, men for erfarne ansatte har pensjonsrettigheter stor betydning.

Regjeringen har nylig foreslått å oppheve særaldersgrensen for militært ansatte. De får dermed mulighet til å stå i stilling frem til de fyller 70, i likhet med andre ansatte i staten. Dette vil gjøre det mulig for Forsvaret å beholde kvalifisert personell lenger. Samtidig vil det begrense muligheten for den enkelte til å planlegge en ny karriere i det sivile med fulle pensjonsrettigheter fra Forsvaret. Det kan paradoksalt nok føre til at flere vil vurdere å slutte før.

Å oppfordre tidligere forsvarsansatte til å søke seg tilbake fremstår som et avgjørende strukturelt tiltak for å øke bemanningen på sikt. Kompetanse og erfaring fra det sivile liv må gjøre det mulig å komme tilbake på et høyere gradsnivå og til andre stillinger enn man hadde da man sluttet.

Dette vil kunne skape utfordringer internt – blant annet fordi det vil utfordre ansiennitetsprinsippet – men det fremstår som helt nødvendig for at det skal være aktuelt for meg og andre tidligere forsvarsansatte å søke seg tilbake i militær tjeneste.

I et langt karriereløp er det ikke nok med idealisme alene.

Til slutt: Det er på høy tid å utbedre bygningene der Forsvarets ansatte skal bo og jobbe. Et annet sted i langtidsplanen (s.40) slås det fast at Forsvaret har mye gammel bygningsmasse som ikke er tilpasset dagens krav til bostandard, arbeidsplasser og materiell. Dette har over tid ført til et betydelig vedlikeholdsetterslep, med stort behov for fornyelse og mer kapasitet i form av blant annet kaserner, boliger, undervisningslokaler, treningsfasiliteter og verksteder.

Mange arbeidsplasser i Forsvaret ligger i distriktene. Ordninger for flytting og pendling må være ekstremt gode. Forsvaret må stille med moderne familieboliger til de som tar med familien, og pendlerkvarter som voksne folk kan trives i over tid.

 

Men er det nok?

I diskusjonen om vilkår og rammebetingelser er det lett å glemme det som for mange er den viktigste motivasjonen for å jobbe i Forsvaret, nemlig at man får være på jobb for Norge og gjøre ting som man ikke får gjøre noen andre steder. Med en stadig mer tilspisset sikkerhetspolitisk situasjon vil tjenesten oppleves desto mer meningsfull.

Men å oppnå en reell styrking av forsvarsevnen er i virkeligheten ikke så enkelt, så lenge menneskene er Forsvarets viktigste ressurs.

I et langt karriereløp er det ikke nok med idealisme alene. Det må tydelige incentiver til. Sett utenfra fremstår tiltakene på personellsiden som er foreslått i langtidsplanen som nokså umodne, gitt de høye ambisjonene våre ledende politikere har for oppbemanningen. Den oppdaterte langtidsplanen bør gi tydeligere svar på hva som konkret skal gjøres for at Forsvaret skal bli en så attraktiv arbeidsgiver at det om ti år er 5000 eller 10000 flere ansatte der enn i dag.

Nils August Andresen skriver i Minerva at livet for Europa og Norge nå er såre enkelt: Det er bare å ruste opp. Ja, det er lett å bevilge penger og å lage ambisiøse langtidsplaner. Men å oppnå en reell styrking av forsvarsevnen er i virkeligheten ikke så enkelt, så lenge menneskene er Forsvarets viktigste ressurs.