Økt ulikhet er et stadig større problem i Sverige

Å besøke OECD i mai måned 2023 er oppklarende på mange måter. Ikke minst når man kommer fra den politiske andedammen i Sverige. Man blir minnet på en problemstilling som burde stå høyt på den politiske dagsorden, men som nesten er fraværende, som for eksempel i den siste partilederdebatten.

Det kan framstå som overraskende at det nettopp er OECD som løfter fram ulikhet som en politisk utfordring.

I løpet av de siste 15 årene har OECD i rapport etter rapport belyst og analysert den voksende ulikheten og de økte forskjellene. Fenomenet begrenser seg ikke til de 38 medlemslandene i OECD, som en gang ble etablert av de gamle industrilandene i Vesten. Den økte ulikheten er et internasjonalt fenomen, som har kommet i kjølvannet av globaliseringen de siste tiårene.

På den ene siden har vi bak oss en eksplosiv økonomisk vekst i mange land. Gapet mellom verdens land er blitt redusert. På en andre siden har ulikheten økt blant befolkningen innad i hvert land, med store sosiale og politiske konflikter som en åpenbar konsekvens. De som allerede hadde mye, har dratt fra, og de sosiale velferdsordningene er blitt svekket. Det er kunnskap og analyse som kan hjelpe oss til å forstå hva vi burde gjøre med dette.

Det kan framstå som overraskende at det nettopp er OECD som løfter fram ulikhet som en politisk utfordring. Men kanskje OECD bare ligger i forkant av en utfordring vi i Sverige har havnet bakpå. OECD peker på tre elementer som gjør ulikhet til et problem som burde interessere politikerne.

De som allerede hadde det bra, har dratt fra.

Det første er at ulikhet undergraver det sosiale limet i samfunnet. Det andre er at økt ulikhet skaper mindre økonomisk vekst. Det tredje er at urettferdige livsvilkår som følge av økt ulikhet er et problem i seg selv.

Sverige har gjennomgått en oppsiktsvekkende forandring i retning økt ulikhet og uthuling av det sosiale sikkerhetsnettet. Sverige skiller seg ut sammenlignet med de andre nordiske landene. Det norske forskningsinstituttet Fafo konstaterte for noen år siden at om trender fortsetter, kommer Sverige til å ligne på Storbritannia og USA.

Årsakene til dette er naturlig nok komplekse. Men politiske beslutninger har spilt en avgjørende rolle. På begynnelsen av 1980-tallet var inntektsforskjellene små i Sverige. Siden da har Sverige blitt mer likt andre land, og tidvis skilt seg ut negativt. Fra og med 1990-tallet har de omfordelende mekanismene blitt færre. Inntektsfordelingen er bedre i Sverige enn gjennomsnittet i OECD, men dårligere enn de andre nordiske landene.

OECD er ikke blitt en venstrevridd tankesmie.

Et av de sentrale bolverkene mot økt ulikhet, er den svenske arbeidslivsmodellen, og den holder fortsatt stand, til tross for at den innimellom blir angrepet. Men om vi regner med kapitalinntekt, eiendeler og bosteder, skiller Sverige seg negativt ut. Vi er et land med ekstremt mange milliardærer.

I løpet av de siste 25 årene har inntektene fra eierskap økt og bidratt til økte forskjeller. De som allerede hadde det bra, har dratt fra. Til dette kan vi legge til en lang rekke med skatter som er fjernet, skatter som var rettet mot de som eide mye, som eiendomsskatten, formueskatten, arveskatten og sist toppskatten. I tillegg har vi fått alt fra redusert selskapsskatt til uthulet progressiv skatt, for ikke å snakke om økt fradrag for håndtverkstjenester i hjemmet, med mer.

Politiske endringer som dette har gavnet de som allerede var om bord fremskrittstoget. De som sto igjen på perrongen, har kommet dårligere ut.

Det finnes ingen quick fix som kan endre denne utviklingen over natta. Det handler om alt fra lønnsdannelsen og utviklingen i skolen til skattepolitikken. Troen på markedets usynlige hånd er fortsatt sterk. Vi trenger en mer synlig politisk hånd og en tydeligere fordelingspolitikk. Interessante analyser og forslag ligger allerede på bordet, som Per Molanders utredning og LOs rapport – begge handler om hvordan vi kan redusere ulikheten.

Vi må begynne på den lange og nødvendige reisen mot et samfunn preget av mindre ulikhet.

Kanskje problemet skyldes et mentalt etterslep. Fortsatt dominerer forestillingen om at Sverige er likhetens fyrtårn (en likhet som burde reduseres), at skattene må gå ned, minstelønnen ned og forskjellen øke, alt for at økt vekst skal kunne skapes. Et talende eksempel er at Skatteetaten ikke har et eierskapsregister – det ble fjernet da formueskatten falt bort i 2007.

Fakta taler for seg. Kanskje kan sannheten på dette området bli et argument for økte kapitalskatt.

OECD er ikke blitt en venstrevridd tankesmie. Problemet er at Sverige har beveget seg for langt i markedsliberal retning. Det er på tide å endre på dette. Gjennom å være tålmodig og konsistent. Fakta og kunnskap er som alltid et effektivt redskap. Vi må begynne på den lange og nødvendige reisen mot et samfunn preget av mindre ulikhet.

(Teksten ble først publisert på Dagensarena.se. Oversatt fra svensk av redaksjonen.)