Om strømstøtte og sosialisering av tap

Jeg skjønner derfor veldig godt at regjeringen ønsker å bruke noe tid på å utrede og utforme de varslede strømstøtte-tiltakene til bedriftene.

På den ene siden har jeg stor forståelse for at en rekke bedrifter med elektrisk kraft som en av de viktigste innsatsfaktorene, sliter med dagens prisnivå.

På den andre siden finnes det muligheter for å redusere sårbarheten for prissjokk og skape forutsigbarhet gjennom å inngå fastprisavtaler på strøm. I likhet med rentebinding på huslånet betaler du noe mer når prisen (renta) er lav, men du slipper billigere unna med dagens høye prisnivå.

Strømprisen har vært svært lav i Norge i mange år.

Jeg registrerer at en rekke aktører som ellers snakker høyt om «mindre stat», plutselig roper om hjelp. Kanskje må Øystein Stray Spetalen rydde plass til en figur av seg selv i det sosialistiske vokskabinettet han skulle anlegge i kjelleren.

Strømprisen har vært svært lav i Norge i mange år. Noen selskaper har benyttet anledningen til å investere det ekstra overskuddet i egenproduksjon av strøm eller effektivisering av produksjonsprosesser. Andre har beholdt mer av overskuddet i bedriften. Noen har benyttet de gode tidene til å forberede seg på dårlige. Og noen har pøst ut overskuddet i form av utbytte.

Jeg jobber i bank. Etter Lehman Brothers-kollapsen for ti-femten år siden, så stater verden over seg lei av å bruke milliarder av skattekroner på å redde bankene. Vi er derfor pålagt høye krav til egenkapital, nettopp for å kunne ri av stormen i krisetider uten statlig hjelp.

Det skal være risiko knyttet til å drive butikk.

– Vi kan ikke ha det slik at når det går bra, tar eierne hele overskuddet, mens når det går dårlig så må fellesskapet betale regningen. Vi kan ikke privatisere gevinstene og sosialisere tapene. Derfor må bankene klare seg uten statlig støtte, sa Jens Stoltenberg i 2013.

Sitatet står seg, også for andre deler av næringslivet. Det skal være risiko knyttet til å drive butikk, ellers ville det ikke vært avkastning over risikofri rente å hente. Da kan det ikke være slik at staten skal komme løpende for å overta risikoen ved hver anledning, som man gjorde med oljeskattepakken.

Norge går med et stadig større underskudd.

Et tredje element jeg ikke synes har kommet tydelig fram er følgende: hvor langt skal fellesskapet gå i å subsidiere en bedrift hvis sluttprodukt har lavere markedsverdi enn prisen for en av innsatsfaktorene?

På norsk: hvis du bruker 20 kroner på strøm til å produsere noe du får 15 kroner for, skal staten sette en makspris på 10 kroner på strømmen slik at du får fortjeneste? Jeg synes i alle fall det er verdt å diskutere hvor stort samfunnsøkonomisk tap vi er villig til å ta for å redde en ulønnsom bedrift.

Norge går med et stadig større underskudd, i størrelsesorden 350 milliarder kroner hvert av de siste tre årene. I tillegg til alle kriser som kommer til å oppstå i årene vi har foran oss, vet vi at de store etterkrigskullene for alvor vil gjøre seg gjeldende på statsbudsjettene fremover.

Det er kanskje ikke her vi skal sette inn støtet.

Vi vet at petroleumssektoren kommer til å bidra mindre til budsjettet etter hvert som verden elektrifiseres. Skal staten stille opp når strømprisen er høy, bør det i alle fall være med klare betingelser, for eksempel at pengene skal betales tilbake over tid, at bedriftene investerer i energieffektivisering og -produksjon, etc.

I tillegg bør man ha en klar formening om hvilke bedrifter som skal få en eller annen form for støtte. Jeg kjenner til en kommune hvor 40 prosent av energibruken stammer fra utvinning av kryptovaluta, verdens mest ubrukelige og kraftintensive pyramidespill. Det er kanskje ikke her vi skal sette inn støtet.