Oppgjøret starter med deg og meg

10 år har gått, og Tonje Brenna har funnet ordene for å røske tak i oss alle med sin bok om 22. juli – og alle dagene etterpå. Som en av de «overlevende» fra «hendelsen», skriver hun sylskarpt om timene på øya, men kanskje enda viktigere – om årene etterpå. Og det er der begrepene «overlevende» og «hendelsen» i anførselstegn kommer inn. For Tonje har noe hun gjerne vil si om nettopp de ordene.

Men klarte vi å slå ring om AUF og anerkjenne hvor kynisk målrettet terroren var mot dem og deres verdier og politikk?

Det er vanskelig å skrive om terroren på Utøya uten å kjenne på at man må lete etter ord som ikke finnes for å beskrive grusomheten og meningsløsheten. Kanskje det er én del av berøringsangsten for sånne som meg, som sto rett på utsiden og så på det som skjedde med venner og politiske kollegaer.

Skulle vi prøve å snakke eller skrive om det, blir det bare platt. Selv når jeg skriver denne saken kjenner jeg på engstelsen for å si noe galt, støtende eller sårende, fordi jeg ikke finner sterke nok ord. Derfor er det så befriende at Tonje Brenna i boka si bare skriver – rett fram. Når hun snakker med skoleelever og de spør om ABB, hender det hun sier: «Som om ikke du var idiot nok fra før, går du og skifter navn til Fjotolv Hansen»!

Som en «overlevende» følte Tonje Brenna ansvar for å representere kollektivet «overlevende». Hun var ikke lenger bare seg selv, og kjente på at alle som tilhørte den gruppen måtte mene det samme, føle det samme og stå sammen om hvilken vei man skulle ta videre. Hun skriver om hvordan det var å ha vekten av gjenreisingen av AUF og Utøya på skuldrene sine, samtidig som hun og AUF opplevde å stå alene om å få et oppgjør i samfunnet med det høyreekstreme tankegodset. Hun retter pekefingeren mot Ap, men også mot alle oss andre.

Nazistisk tankegods har fått krype inn i hjernen til en av våre likemenn.

Hvorfor løftet vi ikke den børen av traumatiserte ungdomspolitikere, vi som representerte voksenpartier, nasjonale medier eller nasjonale institusjoner? Vi trøstet hverandre og prøvde å trøste skadde og etterlatte, vi slo ring om alles felles verdier. Men klarte vi å slå ring om AUF og anerkjenne hvor kynisk målrettet terroren var mot dem og deres verdier og politikk? Tydeligvis ikke. Dette var berøringsangsten som mange av ungdomspolitikerne har snakket om etterpå. Først nå tror jeg at jeg skjønner hva de prøvde å formidle til oss.

Den eneste måten å forhindre at det skjer igjen er, å vaksinere, med jevnlige oppfriskningsdoser.

Og så var det «hendelsen». I anførselstegn. «Hendelsene» den 22. juli, sier vi. Det skal jeg slutte med. Vi må slutte å avpolitisere språket vi bruker for å snakke om hva som skjedde, selv om det kanskje måtte gjøre det lettere for den kollektive nasjonen Norge å gå videre på den måten. Det var terrorisme, og det var utført av en høyreekstrem nordmann. Nazistisk tankegods har fått krype inn i hjernen til en av våre likemenn, en jevnaldrende som vi har gått på skole sammen med.

Den eneste måten å forhindre at det skjer igjen er, å vaksinere, med jevnlige oppfriskningsdoser. Jeg kunne ønske jeg kunne si at jeg tror på flokkimmunitet, men en første kraftig vaksineboost ville i hvert fall vært et nasjonalt oppgjør. I intervjuer har Tonje Brenna sagt at vi kanskje ikke lenger kan få det nasjonale oppgjøret mange ønsker og trenger, men vi kan få mange, mange mindre oppgjør.

Det starter med deg og meg.