Det er oss mot dem

Det er kulepenner mot geværer, blekk mot kuler. Det er en kamp vi ikke har råd til å tape, for da gir vi avkall på fundamentet landet vårt er bygd på; frihet, mangfold og tillit. Kommende generasjoners trygghet avhenger av at vi som lever idag aldri lar oss true til taushet – det er det samme løfte som våre forfedre ga oss.

Vi skjønner at det kan føles tøft, at det kan føles vanskelig å tro at ord skal vinne mot våpen. Men det har tusenvis før oss vist. Historien har lært oss at hvis vi holder fast på våre verdier, vårt demokratiske grunnlag – så er det vi som går seirende ut av det.

Vi mistet mange vi var glad i.

Terroren i Brussel rammet oss alle. Selve hjertet i Europa ble utsatt for noe av det feigeste mennesker kan bli utsatt for. Drap på uskyldige sivile. Over 30 drepte, mange familier og venner står igjen i dyp sorg og savn og sinne. Den samme urett rammet uskyldige mennesker i Bagdad, i Lahore, i Istanbul og i andre deler av verden.

Det å miste noe du har kjært, er vondt. Å miste noen i et terrorangrep rettet mot uskyldige mennesker, er ubegripelig. Våre tanker er med familiene i Brussel, Bagdad, Lahore og i Istanbul. Vi sørger med de som har mistet, vi føler deres sorg. Uansett hvor i verden du lever, så ryster slike angrep deg sterkt. Vi må stå sammen for at det ikke skal ramme flere.

Terror er et målrettet angrep mot det frie samfunn. Det er en feig handling, med utgangspunkt i tanken om at det er legitimt å utslette uskyldige menneskeliv for å fremme sin agenda. Handlingen er målrettet, utfallet er enorm lidelse og smerte for tusenvis av enkeltmennesker.

Vi vet at utenforskap henger tett sammen med ulikhet.

Terror rammer blindt, og etterlater seg mennesker med dype sår, synlige og usynlige. Det har vår organisasjon opplevd på kroppen. Mange sliter fortsatt i dag. Likevel besto det norske samfunnet prøven. Vi lot oss ikke skremme, vi satte ikke mennesker i bås, vi forsvarte verdiene vi elsker så høyt. Terroren vant ikke. Vi mistet mange vi var glad i, men verdiene lever videre.

I ukene etter 22. juli snakket vi om samhold. Vi snakket om at vi som en nasjon skulle stå fast ved våre prinsipper, våre verdier. Det må vi fortsette å gjøre. Glem aldri hva du tenkte og følte da du løftet rosen din i rosetoget, det må du holde fast ved også i tider der det er vanskelig. For vi, vårt samfunn og våre verdier har ikke råd til at vi glemmer det løftet vi ga.

Terroren kan heller ikke vinne nå. Vi må stå opp for verdiene våre. Samtidig som vi hver eneste dag må gjøre alt vi kan for at det ikke skal skje igjen. Det krever mye og nødvendig innsats av myndighetene, av sivile samfunn og av hver enkelt av oss.

Terror er blitt vår tids krigføring. Det er alvorlig og det er vanskelig. Men nettopp fordi det er alvorlig og vanskelig må vi diskutere det og vi må handle. Vi må diskutere radikalisering, vi må diskutere hva som får mennesker til å mene at de har rett til å ta liv. For målet vårt kan ikke være mindre enn at alle mennesker skal føle seg trygge – i hverdagene våre, i livene våre.

I møte med ekstreme krefter blir ungdommene sårbare.

Vi vet at noe av grunnen til radikalisering er parallelle samfunn og utenforskap. Det må vi røske opp ved rota. I verdens rikeste og mest inkluderende land kan vi ikke ha parallelle samfunn. Vi vet at utenforskap henger tett sammen med ulikhet. I land der ulikheten øker, øker også utenforskapet og parallellsamfunn oppstår. Ulikhet i samfunnet er med på å skape større avstand mellom mennesker. Med større avstand er det lettere å ikke kjenne seg igjen i hverandre, og miste forståelsen for hverandres tanker og holdninger. Derfor må også kampen mot ulikhet være sentral i kampen mot radikalisering, mot terrorisme. For mennesker som kjenner hverandre og kjenner seg igjen i hverandre, ønsker ikke å skade hverandre.

Vi kan ikke tillate at unge, sårbare gutter og jenter blir ofre for propaganda og oppdras til å tro at vi lever i konflikt mellom den muslimske verden og vesten. Myndighetene må selvfølgelig gjennomføre nødvendige grep for å holde oppsyn og kontroll med farlige miljøer og vi, demokratiforkjempere og forsvarere av liberale verdier, må erklære krig mot disse, i skolen, på jobben og i fritiden. Hver eneste dag.

Som i mange andre europeiske storbyer, har Brussel forsteder der innvandrerandelen er høy og fremtidsutsiktene små. Der folk har lite eller ingen utdanning, arbeidsledigheten er stor og ungdom ikke har tro på at det vil endre seg med deres generasjon. I møte med ekstreme krefter blir ungdommene sårbare og har lite å stå imot med.

Der de bruker vold, skal vi bruke ord.

Heldigvis er vi skånet for slike tilstander i Norge, men vi vet at det er radikale og ekstreme miljøer på fremmarsj også her. De bruker koranen og bibelen i sin kamp mot oss. Vi må stå i debattene, vi må tvinge ekstreme meninger og holdninger fram i lyset. Uansett om det er Odins soldater som patruljerer i gatene, om det er hatet og truslene vi ser på nett eller om det er radikale religiøse stemmer vi møter på. Vi må være tydelig på at det de radikale og ekstreme grupperingene tjener mest på, er at vi splitter oss, at vi skaper et samfunn der vi har mindre tiltro til hverandre.

Det er de kreftene vi skal kjempe mot. Der de bruker vold, skal vi bruke ord. Der de er autoritære, skal vi fortsette å tro på demokrati. Der de vil splitte, skal vi forene.