På Lesvos er alle tapere

I slutten av januar kom nyheten om at Hellas skal bygge en 2.7 kilometer lang flytende mur utenfor Lesvos, med det ene mål om å stoppe flyktningene som tar seg over havet fra Tyrkia. Selv om mediedekningen av flyktningkrisen i Hellas har stilnet i resten av Europa, er krisen både akutt og synlig her på Lesvos.

Navnet Moria stammer egentlig fra en liten gresk landsby sør på ferieøya Lesvos. I Morias gater går det gamle, krokryggede damer, og på de slitne kafeene sitter like gamle menn og følger med på det som skjer på gaten utenfor. Nå blir navnet Moria assosiert med den største og verste flyktningleiren i Europa.

I slutten av august 2019 var det rundt 8 500 mennesker i leiren. 1. oktober hadde det steget til 12 600 mennesker, ifølge FNs høykommissær for flyktninger. Forrige tirsdag var jeg på morgenmøte for organisasjonene som jobber inne i Moria. Da opplyste leirledelsen om at tallet var 19 400. Leiren ble bygget for 2800 mennesker.

De har minimalt med tilsyn og de fleste av dem har skabb.

I flyktningleiren Moria forvrenges det normale. Jeg har vært Dråpen i havets feltkoordinator på Lesvos i fem uker. Jeg blir ikke lenger overrasket over meldinger om knivstikkinger og vold. Seks dager i uka jobber Dråpen i havet sine frivillige inne i det som kalles Safe zone. Der holder enslige mindreårige gutter opp til 13 år til, og jenter opp til 18 år.

Der har vi aktiviteter for barna tre timer om dagen. Safe zone er en egen inngjerdet del av leiren, og gjerdene er mange meter høye. For å komme inn må vi gjennom en låst port med vakt. For noen uker siden ble en 17 år gammel jente knivstukket inne i Safe zone, etter at en fra utsiden hadde kommet seg inn. 

Fem kvelder i uka fra 20-22 har vi aktiviteter i Section B, en egen sone for rundt 150 enslig mindreårige gutter mellom 13 og 18 år. Noen er ikke mer enn 8, fordi de har en eldre bror som også bor der. De har minimalt med tilsyn og de fleste av dem har skabb. Det er en skabbepidemi i leiren som ingen av de små helseklinikkene har kapasitet til å få kontroll på. Guttene forteller oss om selvmordstanker og håpløshet, og flere ganger de siste ukene har vi våknet opp til beskjeder om knivstikking natten før inne i områdene der guttene bor.

Forrige uke fortalte den greske lederen for Section B at de andre som jobbet der ikke hadde fått fornyet kontraktene sine, og at hun kom til å bli den eneste som jobber der på dagtid. 

Lesvos ble en av hovedportene i 2015 da flyktningkrisen traff Europa. 856 723 mennesker kom over havet fra Tyrkia til Lesvos og resten av øyene i Egeerhavet det året. De fleste av dem var syrere som flyktet fra borgerkrigen i hjemlandet. Geografisk sett er det lett å forstå at Lesvos ble inngangsporten til Europa. Lesvos ligger rett utenfor Tyrkia, ikke mer enn en halvtimes båttur unna.

Vi fikk telefoner om å komme oss ut av landsbyen fortest mulig.

I mars 2016 hadde de siste nabolandene stengt grensene til Hellas, og flyktningene var strandet i et land som hadde mer enn nok med sine egne økonomiske problemer. Avtalen mellom EU og Tyrkia om å holde flyktningene i Tyrkia kom på plass i midten av mars 2016, og EU lovte store pengeoverføringer og lettelser på visarestriksjoner for tyrkere. Med avtalen mellom Tyrkia og EU, stoppet mye av flyktning-trafikken til Lesvos. 

Fra midten av 2019 økte antallet båter fra Tyrkia til de greske øyene igjen. Majoriteten av de som kommer er ikke lenger fra Syria, men Afghanistan. Problemet for menneskene som kommer seg over fra Tyrkia nå, er at de sitter fast på Lesvos. Det er i grunnen hovedproblemet for både for flyktningene og lokalbefolkningen.

I midten av januar demonstrerte alle de greske øyene mot flyktningkrisen. Et par unge afghanere jeg snakket med sa tørt “de kan bare demonstrere, vi vil jo heller ikke være her”. Asylsøkerne som bor på Lesvos kan ikke forlate øya uten å ha riktig stempel i ID-papirene.  

På mandag forrige uke protesterte flyktningene mot forholdene de lever under og mot den nye asylloven som trådte i kraft ved nyttår. Den nye loven prioriterer nyankomne asylsøkere over de som har vært i leiren på øya i opptil ett år. Store politistyrker møtte demonstrasjonen, og militærlastebiler sto parkert langs hovedveien.

Barn ble tåregasset. Om kvelden ble demonstrasjonen ledet tilbake til leiren av politiet, og ved en feiltakelse ledet gjennom landsbyen Moria. Landsbybeborne, som i måneder og år har levd i en spent situasjon uten løsning i sikte, ble rasende. Inne i Moria landsby har Dråpen i havet to aktivitetssenter.

Vi tilbyr kvinner et sted å slappe av mens vi passer barna.

Vi fikk telefoner om å komme oss ut av landsbyen fortest mulig, men satt fast med sinte beboere mellom oss og de fleste av bilene våre. I første etasje på senteret satt de på gulvet med lyset av, i andre etasje så jeg ned på innsatspoliti med hjelmer og skjold som marsjerte forbi. Etter noen timer kom vi oss ut, det føltes dramatisk da det sto på. Jeg kjørte feil vei på de smale enveiskjørte gatene for å få våre fire frivillige fra leiren ut av landsbyen. Jeg var redd for hva som kunne skje hvis mobben fra landsbyen kom i mellom oss og veien ut. 

Leiren Moria ligger en ti minutters gåtur unna landsbyen Moria. Den korteste veien fra leiren til Mytilini, den største byen på Lesvos, går gjennom landsbyen. På en vanlig dag er det et jevnt sig av flyktninger på de små enveiskjørte gatene, unge gutter og familier med barnevogner. Leiren har vært landsbyens nabo i mange år, men på noen få måneder har leiren blitt til den nest største byen på Lesvos.

På innsiden av leirgjerdene i Moria er det hvite containere som huser opptil fire barnefamilier. Utenfor gjerdet er områdene vi kaller the olive groves, eller the jungle, som flyktningene kaller det. Her bor alle de som ikke har fått en plass i en container, og ute i jungelen finnes det ingen regler. Politiet går ikke ut i jungelen etter at det har blitt mørkt om kvelden.

De fleste i leiren bor her i jungelen på utsiden av gjerdet. De bor i telt eller i konstruksjoner av tre og presenning. Hver dag ser jeg menn som bærer store planker de to-tre kilometerne fra trevarebutikken til leiren. Olivenlundene rundt leiren er gamle, og har vært i lokale familiers eie i generasjoner. Nå spises de gamle olivenlundene sakte, men sikkert opp av telt satt opp på paller.

Dagen etter demonstrasjonen ble et hus med frivillige i Moria landsby angrepet av folk som kastet steiner.

På aktivitetssenteret vårt i landsbyen underviser vi i engelsk og data. Vi tilbyr kvinner et sted å slappe av mens vi passer barna. Vi har førskole på dagtid og gratis kaffe om kvelden. Alt for å skape små rom av normalitet i en hverdag hvor alt består av kø og å være et nummer i systemet. Senteret ligger midt i landsbyen, og flere ganger tidligere har landsbybeboere kommet forbi og klaget over at flyktningene hugger ned oliventrærne deres for å bruke veden til brensel. Det er ingen som kommer til å gi de lokale oppreisning for det. 

Etter protesten for en uke siden har aktivitetssenteret vært stengt, og landsbyen vil ikke ha oss tilbake. Det gjør vondt å forstå dem så godt, de som ikke vil oss vel. De nesten tusen som i løpet av en uke kom fra leiren til en av våre aktiviteter, møter det samme skiltet hver dag, “The Drop center is closed today”. Dagen etter demonstrasjonen ble et hus med frivillige i Moria landsby angrepet av folk som kastet steiner, og en annen organisasjon fikk politiet på besøk og ble bedt om å vise papirer på at de er registrert til å jobbe i Hellas.

I intervjuer på lokale nettsider mener lokalbefolkningen at det var organisasjonene som sto bak flyktningenes velorganiserte demonstrasjon. Høyreekstreme har fått en gylden mulighet til å slå til mot flyktningene, og regionguvernøren har forsøkt å få medhold i å erklære unntakstilstand i Egeer-regionen uten å lykkes. Akkurat nå føles det som om alle her på Lesvos, organisasjoner, lokale grekere og flyktninger, er tapere i det storpolitiske spillet om flyktningenes skjebne i Europa.