Prepp sjøl!

I boden hjemme har jeg dunker med vann nok til å fylle et badekar. I tiden vi lever i er det ikke bare «prepperne», de langhårede dommedagsteoretikerne vi ser på amerikanske filmer, som fyller boden med varer. Nå er det ganske mange av oss.

I en undersøkelse fra starten av 2025 oppga hver andre nordmann at de lagrer vann hjemme i tilfelle krise. Et stort flertall oppgir at de er i stand til å klare seg uten samfunnets hjelp i én uke. Det er ikke paranoia. Det er sunt vett.

Skal vi tro PST er det økt sannsynlighet for at fremmede stater vil gjennomføre sabotasjeaksjoner i Norge. For eksempel kan det være snakk om anslag mot infrastruktur som strøm og vann. Samtidig vet vi at klimaendringene gjør at ekstremvær treffer oss på nye og uforutsigbare måter.

Når folk tar ansvar selv, får vi dermed beredskap som faktisk virker.

I Dagsavisen og i Agenda Magasin 10. januar skriver Stian Bromark at staten burde ta mer ansvar for egenberedskapen. For eksempel med en statlig beredskapspakke. «Vet ikke regjeringa hvor dyrt det er å kjøpe dunsoveposer til en gjennomsnittsfamilie? Er prepping bare for rikfolk?», skriver Bromark.

Poenget hans er godt – beredskap koster for folk. Men konklusjonen blir feil. For om staten gjør all preppinga for oss, da får vi faktisk dårligere beredskap.

Beredskapsforskerne Ole Andreas Engen og Bjørn Ivar Kruke har skrevet om at et motstandsdyktig samfunn aldri kan bygges utelukkende ovenfra, med bevilgninger, tanks, tilfluktsrom og nasjonale sikkerhetsrådgivere. Beredskap må også bygges nedenfra, i hjem, lokalsamfunn og sivilsamfunn.

Beredskap nedenfra gir både mer motstandsdyktig og bedre tilpasset beredskap. Vi har alle ulike behov. Når vi selv tar ansvar blir beredskapen derfor bedre tilpasset de forskjellige løsningene hver enkelt trenger.

Kanskje er det spesielle medisiner akkurat jeg trenger i beredskapslageret. Kanskje har jeg ikke vedovn hjemme, og må forberede meg på strømbrudd på en annen måte enn gjennom å lagre ved. Slike ting vet vi om våre egne liv. Staten kan ikke vite det.

Når folk tar ansvar selv, får vi dermed beredskap som faktisk virker.

Det er beredskap nedenfra-tanken som gjør det riktig at egenberedskap løses som nettopp egenberedskap.

Egendrevet beredskap er mer motstandsdyktig fordi beredskapen bygges opp i de tusen hjem. Uavhengig av den offentlige styringen.

Det er mange historiske eksempler på hvordan motstandskraften ute i samfunnet er det som holder hjulene i gang når staten ikke er tilgjengelig eller ikke spiller på lag. 17. mai-feiringene under andre verdenskrig er ett eksempel. Nazistene forsøkte å forby 17. mai. Det lyktes bare delvis. Over hele landet fortsatte folk å markere nasjonaldagen. Ikke bare fordi motstanden mot nazi-styret var sterk, men fordi feiringen ikke var sentralstyrt. Den var arrangert av mange, mange lokale komiteer over hele landet. Slik ble den nesten umulig å kvele.

Poenget for beredskapen er dette: I de virkelig store krisene er alt som driver seg selv, uavhengig av hva offentlige myndigheter gir beskjed om, mer motstandsdyktig.

Det er beredskap nedenfra-tanken som gjør det riktig at egenberedskap løses som nettopp egenberedskap. Av samme grunn som det er riktig å satse på lokale beredskapsorganisasjoner og kommuner. Ikke bare store løft på sentralt hold.

Kriser rammer nesten alltid de som sitter nederst ved bordet aller hardest.

Resultatene fra 2025 taler også for seg selv: Veldig mange følger ulike beredskapsråd, fordi vi har tillit til myndighetene. Totalberedskapskommisjonen kaller tilliten i det norske samfunnet for et fundament for beredskapen.

Men også med beredskap nedenfra er det noe som kan gå tapt: Hensynet til utsatte grupper. Noen bor så trangt at de ikke har plass til å oppbevare mat og vann i boden. Noen har dårlig råd.

Bromark har derfor helt rett når han skriver: «Hvis plikten er lik for alle, bør også mulighetene være det». Jeg har i mange sammenhenger argumentert for at det offentlige bør gjøre mer for å sørge for beredskapen for de som har minst. Også egenberedskapen. Som vi så under koronapandemien: Kriser rammer nesten alltid de som sitter nederst ved bordet aller hardest.

Men sterkere innsats for utsatte grupper bør ikke rokke ved den grunnleggende tanken om at egenberedskap er best når den i stort er – nettopp – egen.

Derfor: Prepp sjøl.