«Proffentlig»: Gammel, dyr og dårlig løsning ikles nok en ny drakt

Problemene hoper seg litt opp for NHO Service og Handel nå. Innbyggerne i Norge har sagt et så tydelig og klart nei til privatisering og konkurranseutsetting av velferdstjenester.

Fagforbundet har kjempet mot privatisering og konkurranseutsetting av velferdstjenestene våre i over 30 år. Vi har fulgt utviklingen tett, og kjenner NHO, og spesielt NHO Service og Handel, sine ulike tilnærmingsmåter godt.

NHO virker lett desperate i sin kampanje for å snu folkemeningen i striden om profitt i velferden, trolig fordi innbyggerne ser stadig tydeligere det både forskningen og en rekke skandaler knyttet til privatisering viser.

Alle de tilslørende begrepene til tross, virkeligheten lar seg ikke tøyle av retorikk.

Når privatisering og konkurranseutsetting knapt ønskes av noen, er ikke løsningen å la det være. Nei, det er å lansere alternative begreper på løpende bånd; valgfrihet, fritt brukervalg, offentlig-privat samarbeid (OPS) er noen av dem. Sist i rekka er velferdsmiks. Kjært barn har mange, ofte forunderlige, navn – særlig for NHO. Nå vil NHO også at det skal dreie seg om tjenesteinnovasjon, et begrep som er like lite informativt for innbyggerne som begrepet «stein» er for geologer.

Alle de tilslørende begrepene til tross, virkeligheten lar seg ikke tøyle av retorikk. Begrunnelsen for kampanjen velferdsmiks, og referansene som oppgis på NHOs hjemmeside, er mildt sagt selektive. Europeiske utredningsmiljøer, forskningsmiljøer og fagbevegelsen har utført et betydelig antall studier av hvilke resultater eksperimentene med konkurranseutsetting har gitt. En fellesnevner er at det ikke kan påvises hverken kvalitetsforbedringer, effektivitetsforbedring eller besparelser.

La oss se litt ekstra på eksperimentet som ligger nærmest oss, nemlig det svenske. I 2011 publiserte Studieförbundet näringsliv och samhälle (SNS) rapporten Konkurrensens konsekvenser. Vad händer med svensk välfärd?. Konklusjon var at de siste 20 årenes privatiseringer i velferden ikke hadde medført verken effektivitets- eller kvalitetsgevinster. Resultatet skapte rabalder i svensk næringsliv. Laura Hartman, forskningssjef ved SNS og hovedredaktør for rapporten, ble nektet å delta i debatten som fulgte, noe som resulterte i at hun sa opp i protest og i stedet ble forsker ved samfunnsøkonomisk institutt ved Uppsala universitet høsten 2011.

Også i Sverige er næringslivet svært selektive i sin tilnæring av privatisering. Virkeligheten er ikke velkommen i debatten.

Siden da har svensk offentlig utredning (SOU) publisert to andre relevante utredninger, henholdsvis Ordning og reda i välfärden (2016:78) og Kvalitet i välfärden (2017:38). Norske For velferdsstaten har i en egen rapport oppsummert de svenske erfaringene i rapporten Hva bør vi lære av Sverige?.Her er noen av lærdommene svenskene har gjort seg:

• Privatisering og konkurranseutsetting har medført økt kontroll. Kontrollsamfunnet er et mindre demokratisk samfunn, der makt flyttes fra lokalsamfunn og arbeidsplasser til en teknokratisk stat og store kommersielle selskaper – med stor juridisk kapasitet.
• I kommersiell velferd er det lavere personaltetthet og lavere kompetansenivå.
• De kommersielle er ikke underlagt forvaltningslover slik de kommunale tjenestene er, og dermed er innsynet i kommersiell virksomhet begrenset.
• Kontrollsystemene som er opprettet for å muliggjøre privatisering kan være til direkte hinder for effektivitet og kvalitetsutvikling i tjenestene. Velferdstjenester krever individuell tilpasning og fleksibilitet, mens kontrollregimene krever standardisering og forutsigbarhet.
• Mange tilbydere gir mindre samhandling mellom ulike tjenester, mens de som trenger velferdstjenestene mest, trenger mer samhandling.
• Det er blitt større geografiske forskjeller i tilgangen på helsetjenester. Distriktene og sosioøkonomisk utsatte strøk taper.

Men det er ikke vanskelig å se at det finnes gode grunner til at sterke krefter, til tross for alt dette, presser voldsomt på for privatisering.  I Sverige var avkastningen på total kapital i den hovedsaklig offentlig finansierte private velferdssektoren 13,4 prosent i 2014, mens tilsvarende tall for tjenestesektoren som helhet var 7,4 prosent.

Høy profitt er uten tvil hoveddrivkraften for privatisering av velferdstjenestene, også i Norge.

Avkastningen på egenkapital i privat velferd betalt av det offentlige var hele 27, 5 prosent, mens for tjenestesektoren som helhet var tilsvarende tall 14,3 prosent. Det er altså store penger å tjene.

Høy profitt er uten tvil hoveddrivkraften for privatisering av velferdstjenestene, også i Norge. Fagforbundet er og blir urokkelige i vår politikk: Skattefinansierte tjenester skal drives av det offentlige selv, og det skal skje en kontinuerlig utvikling av velferdstjenestene våre.

NHO bør slutte å bruke kreftene sine på å lage stadig nye synonymer til ordet privatisering. Vi Norge trenger ikke næringslivsfolk som bruker kreativiteten sin på å lage forretningsideer som består i å kopiere offentlig sektors tjenester. NHOs medlemmer må heller satse på reell innovasjon – og da i betydningen nyskaping og etablering av nye arbeidsplasser.

Det ville også være en god idé for NHO å lytte litt til egne arbeidsgiverkolleger i Byggenæringens landsforening. Deres gode erfaringer med partssamarbeid og praktisering av den norske arbeidslivsmodellen ville styrket den private tjenestesektoren i Norge.