Rasismens retorikk

(Dette er en lett redigert versjon av en innledning som ble holdt i Fritt Ords lokaler 12.november, under lanseringen av Frode Hellands bok Rasismens retorikk, utgitt av Pax Forlag.)

En formiddag i august drepte 21 år gamle Philip Manshaus sin stesøster Johanne Zhangjia Ihle-Hansen. Johanne var adoptert fra Kina og ble bare 17 år. Hun ble drept fordi hun var ikke hvit.

Etter å ha gjennomført det rasistiske drapet kjørte morderen og terroristen Manshaus til Al-Noor moskeen i Bærum. Samtidig som han gjorde dette så prøvde han å være «online» hele tiden ved blant annet bruke et GoPro-kamera (som ikke funket), som han prøvde å bruke til å strømme live på diverse sosiale medier og nettsteder. Manshaus hadde med seg tre våpen da han brøt seg inn i moskeen.

På det tidspunktet Manshaus tok seg inn i moskeen – en lørdags ettermiddag – var det ikke så mange personer der. Det var ikke en fredag (altså var det ikke fredagsbønn) og det var ikke en islamsk høytid. Dagen(e) etter skulle mange norske muslimer feire Eid ul-Adha.

Når vi i dag diskuterer rasisme, islamofobi og antisemittisme, så må vi forstå at dette handler om mye mer enn ytringer.

Det var ene og alene heltemotet til pensjonistene og moskemedlemmene Muhammed Rafiq (65) og Muhammad Iqbal (75) som stoppet Manshaus forsøk på drapsorgie og terror. De overmannet terroristen før han fikk drept flere mennesker. I ettertid kom noen av moskeens styremedlemmer og senere idehistoriker og forfatter Dag Herbjørnsrud med omfattende kritikk av både politiet og PSTs håndtering og arbeid mot høyreekstremister.

Hvis Manshaus hadde lyktes, så ville Norge fått sin egen versjon av New Zealand-terroren hvor 51 personer ble drept og flere titalls ble skadd da en høyreekstrem og islamofob terrorist fra nabolandet Australia angrep to moskeer i Christchurch mars i år.

Manshaus rasistiske drap var ikke det første rasistiske drapet på norsk jord. Johanne ble to år eldre enn Benjamin Hermansen, som ble drept av nynazister, og ett år yngre enn Arve Beheim Karlsen, som ble rasistisk hetset og jaget til han druknet i Sogndalselva. Manshaus terrorangrep var andre gang i nyere norsk historie at en høyreekstremist fra Oslo vest utførte terror på norsk jord.

Hvordan debatten ble kuppet

Det første jeg ønsker å ta opp i disse betraktningene i anledning Frode Hellands lesverdige og viktige studie Rasismens retorikk, er denne terroren. Jeg begynner her for å vise hva islamofobi og rasisme på sitt verste kan føre til. Når vi i dag diskuterer rasisme, islamofobi og antisemittisme, så må vi forstå at dette handler om mye mer enn ytringer –om mye mer enn retorikk – det handler også om handlinger. Dette kan ikke understrekes nok ganger.

Dette handler om terrorhandlinger, hatkriminalitet og voldelig undertrykkelse. Rasisme manifesterer seg på forskjellige måter. Men alle disse manifestasjonene har minst to ting til felles: Dehumanisering og ekstrem voldsbruk.

Det rasistiske drapet på Johanne og bærumsterroren førte ikke til noen offentlig debatt om høyreekstrem radikalisering i Norge. I alle fall ikke i like stor grad som man har diskutert radikaliseringen av unge muslimer som har dratt til Syria for å bli med i terrororganisasjonen IS. I flere uker etter drapet/terroren brukte store deler av norsk offentlighet og toneangivende  norske politikere, kommentatorer og samfunnsdebattanter spalteplass, radiotid og tv-tid på hvorvidt ikke å håndhilse på det motsatte kjønn var et eksempel på snikislamisering.

Noen vil reagere her hvis jeg kaller dette for en «islamofob diskurs».

På den måten kuppet man en viktig debatt om radikaliseringen av unge menn fra Oslo vest til heller å handle om at det er fortsatt «viktig å kritisere islam». “Islamofobi-begrepet er en hersketenikk”, som en sentral politiker fra et regjeringsparti skrev i en kronikk på statskanalens debattsider. Mens andre, som mediekommentator og politisk redaktør i VG Hanne Skartveit, mener at det er fortsatt viktig å snakke om konservativ islam og at islamofobi-begrepet er problematisk.

Noen vil reagere her hvis jeg kaller dette for en «islamofob diskurs». For det da må være greit å snakke om konservativ religiøs praksis som skaper kjønnssegregering og hindrer integrering? Det er ingen som har sagt at det er ikke lov. Jeg har selv skrevet og diskutert konservativ religiøs praksis i årevis.

Konteksten du gjør det i, er ikke bare tilslørende og avslørende – men også problematisk siden du setter andre premisser for en viktig og nødvendig debatt om høyreekstrem radikalisering. Det vil si rett etter et terrorangrep på en moské hvor kronprinsen besøkte moskeens medlemmer for å vise respekt og støtte til sine norske medborgere. Hvis du bruker tid, energi og får spalteplass i å diskutere håndhilsning etter det, så lurer man i grunn på hva ditt engasjement er motivert ut ifra? Er dette religionskritikk? Eller noe annet?

Snikislamisering og håndhilsing

For å illustrere dette med to eksempler. Det første: Rett før kommunevalget og noen par uker etter bærumsterroren og det rasistiske drapet skrev landets finansminister Siv Jensen en kronikk i en av landets største aviser. Landets finansminister brukte altså spalteplass i en av landets største aviser på å forsvare et veletablert ord/uttrykk fra internasjonale høyreradikale og islamofobe nettverk, snikislamisering (på engelsk creeping sharia/islamisation).

Hun signerte ikke kronikken som finansminister, men som partileder. Men det gjør ikke dette mindre alvorlig. Du kan ikke velge og vrake i når du er en sittende statsråd. Uansett hva bylinen sier, så er du fortsatt landets finansminister.

Dette, folkens, er hvordan en islamofob diskurs funker.

Det andre eksempelet: I samme avis en uke tidligere skrev en sentral samfunnsdebattant som også er omtalt i siste kapittel i Hellands bok. Han skrev at «venstresiden i Norge» har mer respekt for «islam enn likestilling». Han brukte også det som ble kjent som håndhilsningssaken som utgangspunkt. I kronikken trakk han inn det iranske diktaturregimet og slo et regime som undertrykker sin egen befolkning i hartkorn med en ung norsk kvinne fra en moske som noen uker tidligere ble utsatt for høyreekstrem terror.

Dette, folkens, er hvordan en islamofob diskurs funker. Dette er hvordan man prøver å selge inn en bestemt narrativ i offentligheten – først og fremst fordi man ikke ønsker å diskutere islamofobi og høyreekstrem radikalisering.

Ikke min finansminister(?)

Siv Jensens utgangspunkt var altså håndhilsning-debatten: Kronprinsen besøkte moskeen som ble rammet av et høyreekstremt og islamofobt terrorangrep. Et fåtall av de kvinnelige medlemmene valgte å hilse på kronprinsen på en annen måte enn håndhilsning. De la sin høyre hånd til hjertet. Kronprinsen skjønte dette og hilste tilbake på samme måten.

Kan jeg som norsk muslim, eller andre norske muslimer eller minoriteter som blir rammet av dette hatet, tro at Siv Jensen også er vår finansminister?

Siv Jensen skrev aldri en kronikk om terroren og hvordan regjeringen hun er del av skal bekjempe islamofobi og rasisme i vårt samfunn. Men hun brukte spalteplass på å forsvare et islamfobt og høyreradikalt ord. Dette var ikke bare et valgkamputspill. Og dette var ikke bare et unntak fra regelen. Spørsmålet man sitter igjen med – et av spørsmålene – fordi det er flere enn et, er: Kan jeg som norsk muslim, eller andre norske muslimer eller minoriteter som blir rammet av dette hatet, tro at Siv Jensen også er vår finansminister?

Hvis svaret ditt er nei – da forstår du kanskje hvorfor det er viktig å forstå rasismens retorikk og hva den gjør mot mennesker og samfunnet som helhet. Noen vil avfeie dette som desperasjon fra lederen av et parti som slet på meningsmålinger i et kommunevalg. Men det bør ikke avfeies så enkelt. Dette var og er fortsatt veldig alvorlig. Det var kalkulert bruk av høyreradikal og islamofob hatpropaganda av et sentralt regjeringsmedlem noen uker etter et nytt høyreekstremt og islamofobt terrorangrep i vårt samfunn. Et medlem fra en regjering som hevder de skal lage en handlingsplan mot muslimhat/islamofobi. Denne regjeringen har et janusansikt.

Les også: Må vi hvite hvem vi er? Hvordan gjøre hudfarge irrelevant for medborgerskap 

Konspirasjon som ble mainstream

Det andre jeg ønsker å ta opp, er konspirasjonsteorier som «befolkningsutskiftning». “Befolkningsutskiftning” – i nyere tid kalt Grand Replacement (Renaud Camus). Europeiske politikere (særlig på venstresiden) ønsker å skifte ut den hvite og/eller kristne befolkningen i Europa med innvandrere fra Afrika, Midtøsten og Asia, lyder teorien. Eller enda mer spesifikt: Mørkhudede muslimer. En av de mest solgte engelskspråklige bøkene i senere år, The Strange Death of Europe (oversatt til Europas underlige død av Document forlag), har denne konspirasjonsteorien som rød tråd. Den konspirasjonsteorien er også populær hos en statsstøttet blogg.

Boken er skrevet av Douglas Murray. En britisk kommentator og forfatter som ble invitert til Norge sensommeren 2017 av nettstedet Document. Boken har fått skryt også fra personer utenfor det ytre høyre-nettstedet som inviterte han til Norge. Blant annet en tidligere statssekretær fra Frp som mener at Murray har “flere gode observasjoner og poenger”.

Konspirasjonsteorien om «befolkningsutskiftning» har vært drivkraften bak det ideologiske verdensbildet til en rekke høyreekstreme terrorister de siste årene.

I nord-amerikansk kontekst er det også snakk om mørkhudede innvandrere fra Mellom og Sør-Amerika. Noen tilhengere av denne konspirasjonsteorien er Breitbart, som tidligere ble drevet av Nordiske mediedagers gjest Steve Bannon. Men også den nåværende rådgiveren til Donald Trump og ideologiske kameraten til Bannon: Stephen Miller.

I det siste har det for øvrig kommet ut flere nyhetsartikler om Millers høyreekstreme verdenssyn og menneskesyn. Den amerikanske borgerrettsorganisasjonen SPLC hadde fått tilgang til flere hundre eposter av Miller til Breitbart i perioden fram til presidentvalget i 2016. I tilfelle noen der ute var i tvil, så er en av de nærmeste rådgiverne til presidenten av USA en hvit nasjonalist som er en hovedperson bak den grusomme asyl- og innvandringspolitikken som vår nærmeste vestlige allierte fører i disse dager.

Konspirasjonen motiverer vold

Konspirasjonsteorien om «befolkningsutskiftning» har vært drivkraften bak det ideologiske verdensbildet til en rekke høyreekstreme terrorister de siste årene. Christchurch-terroristen, som jeg har tidligere nevnt, men også El Paso-terroristen, Poway-terroristen og Pittsburgh-terroristen. Sistnevnte gikk inn i synagogen Tree of Life og drepte 11 jøder.

Denne siste versjonen av «befolkningsutskiftningskonspirasjonsteorien» handler om at jøder har skylda for at ikke-vestlige innvandrere kommer til Vesten. Jøder får skylden for det høyreekstremister og høyreradikale kaller for «masseinnvandringen» fra Afrika og Asia (og i nord-amerikansk kontekst: Mellom og Sør-Amerika). I europeisk og nord-amerikansk kontekst er den ungarske milliardæren og filantropen Georg Soros hatobjekt nummer én.

Den britiske research-gruppen og antifascistiske organisasjon Hope Not Hate var i august i år ute med en viktig og grundig rapport om den internasjonale identitære bevegelsen. Rapporten “From Banners to Bullets” tar for seg hvordan konspirasjonsteorien om befolkningsutskiftning har blitt mainstream i europeisk offentlighet. I rapporten fokuserer Hope Not Hate særlig på de voldelige konsekvensene av denne konspirasjonsteorien: At den har motivert en rekke høyreekstreme terrorangrep.

Hva med naiviteten?

4. november var det nytt fengslingsmøte i saken mot Philip Manshaus. Varetektsfengslingen ble forlenget. Retten kom også fram til at man skulle fjerne referatforbudet. I dette møtet fortalte Manshaus at handlingene hans den lørdagen i august var «for å forsvare nordmenn» og en reaksjon mot det han kalte «flerkulturalisme» og innvandrere som har fått for mye makt i Norge.

Manshaus sa også at han følte seg påtvunget til å ty til disse handlingene fordi hans «ytringsfrihet ble innskrenket». Ja, hvis du får en deja vu-følelse, så har du rett. Dette var som å høre på en annen høyreekstrem terrorist fra Oslo vest: Anders Behring Breivik, hvor man rasjonaliserer høyreekstrem terror med at det er «nødverge» og «siste mulighet» når man ikke får «ytringsfrihet».

Jeg tenker, eller nei – jeg tror, vi siden da har vært veldig naive overfor den høyreekstreme ideologien og islamofobien som finnes der ute.

Etter 22/7 sa daværende statsminister Jens Stoltenberg følgende: «Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet.» Mange har i ettertid husket særlig den delen av talen hvor Stoltenberg sa: Mer åpenhet og mer demokrati. Men det som forsvant i manges glemmebok var der Stoltenberg sa: Men aldri naivitet.

Jeg tenker, eller nei – jeg tror, vi siden da har vært veldig naive overfor den høyreekstreme ideologien og islamofobien som finnes der ute. Hellands bok er ikke bare en studie, og noe som burde åpne opp for debatt. Men også en nødvendig og etterlengtet korreks av en offentlighet som i lang tid har vært preget av å diskutere mer hvorvidt den og den personen er rasist og hvorvidt den og den har fått sin ytringsfrihet innskrenket, enn å diskutere en ideologi som på sitt verste tar liv av våre medmennesker – av våre medborgere – og på sitt moderate – hvis man kan kalle det for moderasjon – undertrykker og diskriminerer våre medmennesker og våre medborgere.

Helland er en akademiker og boken Rasismens retorikk er ikke først og fremst et aktivistisk kampskrift. Men jeg som antirasist tolker det dithen. Så jeg vil avslutte disse betraktningene med noen ord om hva antirasisme i vår tid er og bør handle om.

Antirasisme er forpliktende

Antirasisme er ikke partipolitikk, men noe som angår oss alle. Å være mot noe er passivt – å gjøre motstand mot noe/noen er aktivt. Det å være antirasist i 2019 er en forpliktelse og ikke bare honnørord. Vi er forpliktet til å bekjempe alle former av rasisme.

Vi må bekjempe antisemittene som trakasserer våre jødiske medborgere den dagen man minnes november-pogromene. Vi må bekjempe nazistene og fascistene som lurer til seg lokaler i våre nabolag. Vi må bekjempe islamofoben som drar i hijaben til en småbarnsmor mens han roper: «Slike muslimer som deg burde utryddes». Vi må ikke begrense debatten og samtalen om rasisme, antisemittisme og islamofobi til det som skrives i kommentarfeltene, men vi må se på hvordan rasismen manifesterer seg i våre gater, i våre nabolag, i våre arbeidsplasser, i våre klasserom, i våre familieselskaper, i vår offentlighet og viktigst av alt: I våre maktinstitusjoner.

Antirasisme i vår tid er forpliktende. Det vil si forpliktende i hvilke strategier vi velger, hvordan vi adresserer rasismen, hvordan vi bekjemper den og hvordan vi får oss med flere i kampen mot rasismen. Fordi rasisme fortjener rødt kort i det norske samfunn.

Og med det så kan vi ta oss med disse relevante ordene fra en av mine personlige favorittforfattere, nobelprisvinneren Toni Morrison, som gikk bort august i år:

“The function, the very serious function of racism is distraction. It keeps you from doing your work. It keeps you explaining, over and over again, your reason for being. Somebody says you have no language and you spend twenty years proving that you do. Somebody says your head isn’t shaped properly so you have scientists working on the fact that it is. Somebody says you have no art, so you dredge that up. Somebody says you have no kingdoms, so you dredge that up. None of this is necessary. There will always be one more thing.”                                                                                     

(Teksten er en lett redigert versjon av en innledning som ble holdt i Fritt Ords lokaler 12.november, under lanseringen av Frode Hellands bok Rasismens retorikk, utgitt av Pax Forlag.)