Regjeringen snur ryggen til folket

Norge har tatt et avgjørende skritt vekk fra det humanitære initiativet vi selv startet, mot folkets og stortingsflertallets vilje. Det er skuffende og oppsiktsvekkende at regjeringen har mer respekt for atomvåpenstatene enn sitt eget folk.

Det er veikt av Norge å ikke støtte opp om FN-resolusjonen om atomvåpens humanitære konsekvenser. Det er feigt å la være å stemme for et humanitært løfte om å stigmatisere, forby og avskaffe atomvåpen. Det er pinlig at vi er ett av 35 land som sier nei til en resolusjon om staters etiske ansvar for å forby og avskaffe atomvåpen.

Tidligere har vi vært et annerledesland i positiv forstand. Vi har gått i bresjen for et internasjonalt forbud mot klasevåpen, og det var den rødgrønne regjeringen som arrangerte den første konferansen om humanitære konsekvenser av atomvåpen i 2013.

Vi er blitt en aktiv bremsekloss.

Her deltok hele 128 stater på et program som handlet om de kortsiktige og langsiktige konsekvenser av atomvåpendetonasjoner for mennesker og miljø. Den klokkeklare konklusjonen var at dersom kjernefysiske våpen brukes igjen vil det ha uakseptable humanitære konsekvenser. Verdenssamfunnet vil ikke være i stand til å hjelpe alle dem som blir rammet.

En naturlig konsekvens av denne konklusjonen er at atomvåpen må avskaffes, og et forbud er et viktig skritt i denne retning. Å skape det politiske rommet for en slik prosess var intensjonen bak det humanitære initiativet, men regjeringen motarbeider nå dette aktivt.

Nå, bare to år etter det humanitære initiativet, har vi altså blitt annerledeslandet med negativt fortegn. Det handler ikke engang om at vi ikke tar føringen, men at vi er blitt en aktiv bremsekloss.

Vi skulle ønske regjeringen viste mer respekt for sitt eget folk.

Når regjeringen inntar denne posisjonen springer vi atomvåpenstatenes ærend. Dette er også stikk i strid med stortingsflertallet som har sagt at Norge skal være en pådriver i det internasjonale arbeidet mot atomvåpen, hvor det langsiktige målet er et forbud. Regjeringen har satt Norge i bås med et lite mindretall av verdens stater som ikke tar avstand fra atomvåpen. Vi skulle ønske regjeringen, med utenriksministeren i spissen, viste mer respekt for sitt eget folk og Stortinget enn for atomvåpenstatene.

I dag er det ni land vi vet har atomvåpen; USA, Russland, Storbritannia, Frankrike, Kina, India, Israel, Pakistan og Nord-Korea.

Om det å vite at statsledere som Nord-Koreas Kim Jung-un, Russlands Vladimir Putin eller Kinas Xi Jinping alle kan trykke på knappen og utslette jorda ikke er skremmende nok, vet vi også at uhell skjer. 26. september 1983 vil for alltid stå som et eksempel på nettopp dette. Denne dagen var Stanislav Petrov på jobb i et sovjetisk atomvåpenanlegg, med ansvar for å varsle om et eventuelt angrep fra USA. Plutselig viste skjermen til Stanislav at Sovjetunionen var under angrep fra USA, og da var hans oppgave å varsle videre om angrepet. En slik varsling ville mest sannsynlig ha ført til et sovjetisk motangrep, og med det atomkrig.

Vi var bare en hårsbredd unna atomkrig og verdens undergang

Heldigvis for oss alle fulgte Petrov magefølelsen sin som fortalte ham at varslingen av atomvåpenangrep fra USA ikke var riktig. Det store angrepet fra USA var bare et resultat av en teknisk feil i det sovjetiske varslingssystemet, men vi var bare en hårsbredd unna atomkrig og verdens undergang.

Det er ikke sånn at atomvåpen bare ligger trygt på et lager og gir en mer stabil verden, selv om det ofte blir fremstilt på den måten. For verden blir ikke mer stabil av atomvåpen. Uavhengig av om det er Russland, NATO-land eller noen av de andre fem atomvåpenstatene i verden som eier dem, er de alltid en risiko. Atomvåpen blir transportert mellom ulike lager eller oppbevares på atomubåter som er i konstant bevegelse.

Hver gang et atomvåpen fraktes er det fare for uhell, og uhell har faktisk skjedd. I januar 1966 krasjet et amerikansk bombefly med et annet fly i luftrommet over Spania. Det var lastet med fire atomvåpen, hvert av dem 75 ganger sterkere en atombomba over Hiroshima. Atomvåpnene regnet over byen Palomares, men selv om to av våpnene ble kraftig skadet og ett forsvant i Atlanterhavet var det heldigvis ingen av dem som detonerte. Det var ren flaks at kollisjonen i luftrommet ikke endte med en atomvåpendetonasjon og påfølgende humanitær katastrofe. Tør vi ta sjansen på at vi har like mye flaks neste gang?

Et stort flertall i FNs generalforsamling sa denne uken klart i fra at de ikke tar sjansen på at flaksen skal fortsette. De gikk inn for alle de tre resolusjonene om atomvåpen. Jeg deler deres visjon om en verden fri for atomvåpen fordi jeg ikke aksepterer at ni stater skal holde resten av verden som gissel.

Han skyver forpliktelser overfor NATO foran seg.

Børge Brende sier han deler visjonen om en atomvåpenfri verden, men viser liten vilje til å faktisk gjøre noe for å oppnå den visjonen. Han skyver forpliktelser overfor NATO foran seg når han skal begrunne Norges posisjon i atomvåpenspørsmålet, men synes å glemme forpliktelsene i Ikkespredningsavtalen (NPT).

International Law and Policy Institute (ILPI) har i en rapport konkludert med at det ikke ligger noen juridiske hindringer i veien for Norge og andre NATO-lands støtte til et forbud mot atomvåpen. Norge er med andre ord på ingen måte forpliktet til å støtte opp om atomvåpen gjennom NATO. Det vi derimot er forpliktet til er nedrustning gjennom Ikkespredningsavtalen.

I år er det 70 år siden atombombene ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki, 70 år siden verden fikk se hvor katastrofale de humanitære konsekvensene av atomvåpen er. Til tross for vitnesbyrdene fra Hiroshima og Nagasaki, kunnskapen om alle nesten-ulykkene og folkets ønske om et forbud, nekter Brende å ta ansvar, og gjennomførte denne uken det endelige linjeskiftet.

For den oppvoksende generasjonen og de som kommer etter oss sin skyld, forventer jeg at dette linjeskiftet i norsk politikk på atomvåpen blir kortlevd, og at regjeringen snart utøver politikken både folket og Stortinget ønsker.