Retning ingensteds

Jeg er student, og jeg elsker det. Men akkurat i år ble jeg litt lei og sliten av Blindern, og jeg dro derfor på en slags utveksling til andre siden av kloden: Japan.

Der var det lett å legge hverdagen bak seg, men både Støre og Stoltenberg viste seg å være raskere. Arbeiderpartiets statsbudsjett ble lansert, norsk politikk ble en del av hverdagen igjen, og oppslagene som fulgte ga nytt liv til min fremste politiske irritasjonskilde i 2026: En politisk offentlighet der kortsiktighet, oppmerksomhetssøken og stemmefiske altfor ofte trumfer god politisk substans.

Dette er et stort problem, og det siste året har bydd på flere illustrerende eksempler:

De rundt 140 kronene i årlig skattelette som regjeringens budsjett angivelig skal gi folk flest, men som ikke kommer til å medføre noe faktisk forbedring til folks liv. NRKs nye klikkdrevne Debatten-format, dirigert av Steinar Suvatne, som har fått hard kritikk fra mange hold for sin tabloide dreining, blant annet av Morgenbladets kulturredaktør, Bernhard Ellefsen, som mener programmet bærer «mer preg av show og spetakkel, enn en veldig meningsfull debatt».

Politikere i styringspartiene, spesielt i Arbeiderpartiet, synes å ha blitt så redde for å virke ideologiske.

Den enorme valgkampdebatten om formuesskatten, som for folk flest er helt ubetydelig. KrFs stadig mer amerikaniserte medieutspill om for eksempel abort, regnbueflagg og 1. mai. Stortingets hastvedtatte milliardgrep om midlertidige nulling av veibruksavgiften på bensin og diesel i mars. Og ikke minst Jonas Gahr Støres hytte- og vaffeltunge Instagram-innlegg i sine desperate forsøk på å nå ut til tidens forlatte «ski-Norge».

Lista er langt fra uttømt.

I vår tid fremstår den politiske sfæren som ustabil, visjonsfattig, nåtids-retta og mistenksom overfor ideologier. Eller som den politiske teoretikeren og sosiologen Paolo Gerbaudos uttrykker det: «som kropper uten organer».

Politikere i styringspartiene, spesielt i Arbeiderpartiet, synes å ha blitt så redde for å virke ideologiske, og på den måten dytte fra seg velgere, at politikken har mistet kontakten med landets og folks faktiske behov. Det politiske ambisjonsnivået var vanskelig å misforstå da en stolt Tonje Brenna, fortalte til Altinget den 17. juli at «Arbeiderpartiets jobb er å stå breibeint og støtt i midten, og presse særinteresse ut til sidene (…) vi har frisket opp politikken og stilt oss enda mer pragmatisk i midten».

Sjeldent har den politiske begeistringen vært mer elektrisk.

Målet synes å omhandle befestning av posisjon snarere enn å stake ut retning.

Det er egentlig akkurat som mine nylige forsøk på å lære meg å surfe.

Arbeiderpartiets meninger er blitt nærmest tåkelagt, og svarene i media er så skjematiske og upersonlige at jeg (og neppe bare jeg) blir sprø. Se bare Debatten 10. september, da Hans Petter Reitan fra Diesel-brølet, utfordrer Stoltenberg:

– Konkret, hva vil du gjøre for å forhindre at flere bedrifter og arbeidsplasser går tapt i nærmeste framtid (når diesel-prisen er så høy)?

Finansministeren svarer, i korte trekk:

– Det er mye usikkerhet og uroligheter ute i verden, men vi kan ta ansvar her hjemme – og det gjør vi bedre enn mange andre land. Vi har nå bidratt til at lønningene og pensjonene vokser mer enn prisene, og det har vi også sørget for de siste årene. Vi har sørget for strømstøtteordninger og billigere barnehagepriser. Og hvert år har vi også økt og kuttet skatt på vanlig inntekt.

– Du forsto kanskje ikke spørsmålet mitt. Hva konkret vil du gjøre med drivstoffavgiftene? Svarer Reitan.

Ideologi viker for og erstattes av konsulentspråk, og politikernes rolle handler ikke lenger om å overbevise, men om å selge eller kommunisere «innhold».

Samtidig lyder tonen av den pragmatiske og bitre unnvikelsen, der forutsetning for endring «krever seier ved neste valg» så altfor ofte.

Jeg mistenker også at nettopp dette er en av de viktigste forklaringene på Fremskrittspartiets suksess de siste årene (og Høyres fall).

Ikke noe av «reell» betydning settes ut til livet, og når de etablerte partiene gjør forsiktighet og pragmatikk om til vane eller politisk dyd, overlater de også håpet om reell forandring til dem som lover å bryte med det bestående. Man ender opp med å «måtte» prøve noe nytt, selv når risikoen er åpenbar.

Folk er engasjerte, alt er blitt politisk, men svært lite territorium blir faktisk tatt.

Det er egentlig akkurat som mine nylige forsøk på å lære meg å surfe, hvor jeg omsider har måttet innse at jeg er håpløst dårlig: Jeg venter og venter, får ikke tak i en eneste bølge, ingenting skjer, og til slutt padler jeg etter den litt risikable bølgen – for noe må jo skje!

Det ender som oftest i et stort «pladask», noe jeg er redd også kommer til å skje under et (mulig) Frp-flertall på stortinget.

Når lederne ikke lenger ønsker å styre, men i stedet «levere», blir politikk kun utformet for å (tilsynelatende) hjelpe oss gjennom øyeblikk på kort sikt. Ikke for å forbedre samfunnet på lang sikt.

Årsakene er utvilsomt flere, og det er nok en rekke ulike forhold som kan bidra til å gi innsikt i hva som driver denne utviklingen. Likevel ønsker jeg å utheve spesielt tre perspektiver jeg tror kan bringe oss nærmere en forklaring.

Et første finner vi hos idéhistorikeren Anton Jäger, som beskriver hvordan samfunnet har beveget seg fra massepolitikkens tidsalder: da engasjementet, organiseringen (fagforeninger, politiske partier, arbeiderklubber) og politiseringen var høy.

Til den hyperpolitiske fasen fra 2020 og frem til i dag, karakterisert av høy politisering, men svak organisatorisk forankring. Folk er engasjerte, alt er blitt politisk, men svært lite territorium blir faktisk tatt.

Det som teller i dag, blir dermed det målbare og det som kan vises fram raskt.

I dette gapet ligger tapet av tre viktige forutsetninger: En fast base (av partiorganiserte) som tåler at man jobber langsiktig. En kanal der folks faktiske behov når opp til ledelsen. Og en ideologi som limer det hele sammen, gjennom medlemmer som krever et program.

Når organisasjonen forvitrer, mister partiet alle tre.

Arbeiderpartiet (pluss andre organisasjoner og medier) sitter igjen med flyktige velgere som må vinnes på nytt før hver valgkamp, eller hver dag og hvert øyeblikk. Resultatet blir at kortsiktig «godgjørings-politikk» og publikumsfrieri ender opp som det mest rasjonelle.

Oppmerksomhet blir politikernes valuta, og spørsmål i stortinget stilles for å lage klipp, ikke for å få svar. Debatten trumfer diskusjon.

Videre tilbyr den tyske sosiologen Hartmut Rosa og den franske filosofen Jean-Francois Lyotard overbevisende forklaringer.

For å gjøre det kort, mente Lyotard at metanarrativene, de store fortellingene om samfunnet som fortalte oss hvor vi er på vei og hva vi skal leve etter (som «historien og kunnskap går mot frigjøring»), har falt. Dette skjedde omtrentlig etter andre verdenskrig.

Når disse ble borte, fylte et nytt kriterium tomrommet, båret fram av det nye informasjonssamfunnet og teknologien: effektivitet.

På spill står framtiden vår.

Det som teller i dag, blir dermed det målbare og det som kan vises fram raskt. Spørsmålene mister verdi, de desublimeres, man spør ikke lenger «er det rettferdig?» eller «hva slags samfunn ønsker vi?», men «virker det?».

I like trekk beskriver Rosa en omfattende hastighetsøkning i alle tenkelige teknologiske, økonomiske, sosiale og kulturelle prosesser. Han kaller det en akselerering av samfunnet. Stillstand blir tegn på tilbakegang (som i en rulletrapp), og i det nyliberalistiske konkurranse-samfunnet «må» individer, medier, og politikerne selv svare med å akselerere for å holde tritt med samfunnets rytme – eller velgerne (i ordets vide forstand).

Signalene og det umiddelbare begynner dermed å prioriteres mer enn innholdet, ettersom et grundig og langsom (-mere) offentlig ordskifte tar for lang tid. Hva som teller blir det som slår an her og nå, eller det som i det hele tatt rekker å fange oppmerksomheten vår. Politikkens horisont krymper.

En undersøkelse gjort av Norad i 2023, viste at seks av ti nordmenn tror levekårene i verden kommer til å bli verre i 2050. Dette tegner et bilde av en vid fremtidspessimisme. Og i møte med den stadige mer globaliserte verden, der makten samles på færre og færre hender, og nasjonenes innflytelse svinner hen, tror jeg mange, inkludert politikerne, kjenner på en avmakt.

I dag står jeg fortsatt ikke på en eneste bølge, men jeg har i alle fall skjønt at problemet aldri var bølgene.

Bill Clintons politiske rådgiver James Carville sa en gang: «Jeg pleide å tro at hvis det fantes reinkarnasjon, ville jeg ønsket å komme tilbake som en president eller pave … Men nå vil jeg gjerne komme tilbake som obligasjonsmarkedet. Da kan du skremme alle.»

På spill står framtiden vår.

Et fravær av eksplisitt ideologi vil ikke eliminere dens innflytelse, men i stedet bare gjøre den gjennomsiktig og vanskeligere å bestride. Og politikk uten forankring, som hevder å overskride ideologi, kommer bare til å forsvare et bestående den nekter å navngi, og drive inn i det performative og flyktige.

Altså handler ikke gjenerobringen av ideologi om å romantisere det som noe idealistisk, men heller om å gjenopprette et reflekterende og tydeligere rammeverk forankret i verdier som frihet, rettferdighet, likhet, ambisjon, åpenhet og demokrati.

I dag står jeg fortsatt ikke på en eneste bølge, men jeg har i alle fall skjønt at problemet aldri var bølgene. Det var at ingen viste meg hvor jeg skulle padle. Og om ingenting endres kommer alt til å forbli ved det samme, eller fortsette å gå i feil retning.