Russlands tapte mulighet

Aleksej Navalnyj (1976-2024) var en russisk opposisjonsleder som døde i en arktisk fangeleir i februar i år. I oktober utkom hans selvbiografi, hvor han skildrer sitt liv og virke.

For en som er opptatt av russisk kultur og historie, er det mye å glede seg over i denne delen av boken.

Som bok lar “Patriot” seg ikke enkelt kategorisere. Grovt sett er boken delt i tre. Første del er memoarer fra Navalnyjs oppvekst i Sovjetunionen. Her beskriver han dagliglivet som gutt og ung mann i en militærby hvor hans far jobbet som offiser.

For en som er opptatt av russisk kultur og historie, er det mye å glede seg over i denne delen av boken. Fortellingen er krydret med detaljer og vitser – det russerne kaller “anekdoter” – om tingenes tilstand i Sovjetunionen. Russerne har alltid hatt en egen form for svart humor, som gjerne gjør narr av myndighetene og nærmest fryder seg over den elendigheten folket synes skjebnebestemt til å leve i.

 

Selv festet jeg meg ved at Navalnyjs mor hadde for vane å legge en pute over telefonen (naturlig nok en fasttelefon den gang) når familien skulle snakke om politikk, i frykt for at de ble avlyttet. Det kunne vært en scene i De andres liv, en film som får tydelig frem hvor absurd overvåkningssamfunnet var og er, og som Navalnyj også viser til.

Etter hvert som regimet strammer grepet om de tradisjonelle mediene, tar Navalnyj i bruk sosiale medier for å mobilisere velgere.

Den unge Navalnyj blir tidlig oppmerksom på at de kule tingene i livet kommer fra Vesten. Mot Coca-Cola og Mercedes Benz hadde sovjetsamfunnet lite å stille opp med, som vi vet. Og det er nettopp det som kommer fra Vesten som blir Navalnyjs drivkraft og inspirasjon – ikke produktene så mye som ideene om demokrati, frie valg og det åpne samfunn.

 

Manifestet

Bokens andre del er på mange måter Navalnyjs politiske manifest. Han utdanner seg til advokat og engasjerer seg i partiet Jabloko på begynnelsen av 2000-tallet. Han lefler en stund med nasjonalistiske holdninger, som han senere tar avstand fra. Og han driver valgkamp i eget navn i forsøk på å bli president og borgermester i Moskva.

Navalnyjs kamp for sannheten og mot løgnen går som en rød tråd gjennom boken.

Etter hvert som regimet strammer grepet om de tradisjonelle mediene, tar Navalnyj i bruk sosiale medier for å mobilisere velgere. Men han og hans støttespillere opplever å bli motarbeidet av myndighetene på stadig mer hardhendte måter.

Navalnyj begynner sin kamp mot korrupsjonen idet han oppdager at russiske selskaper og myndighetspersoner underslår offentlige midler i stor stil – penger som han mener burde komme det russiske folket til gode. Det er dette som blir hans bane.

Når han senere publiserer videoer av luksuseiendommer tilhørende blant andre Dimitrij Medvedjev og Vladimir Putin selv, blir han ikke lenger ignorert av Kreml, men stemplet som en “kjeltring”.

Putin er en eneste stor alternativkostnad for Russland, slår Navalnyj lakonisk fast.

Navalnyjs kamp for sannheten og mot løgnen går som en rød tråd gjennom boken. Myndighetenes holdning er at det er i folks interesse at det skal lyves for dem i det uendelige: “Resonnementet er at folk ellers ville løpt ut på gaten og skapt kaos, satt fyr på bygninger og drept hverandre”, skriver han.

Denne erkjennelsen følger Navalnyj hele livet – fra Tsjernobyl-ulykken, gjennom de kaotiske 90-årene, etter at Putin kommer til makten i 2000 og frem til vår tid.

I denne delen kommer det jeg oppfatter som bokens hovedbudskap, det Navalnyj vil si oss, nemlig at Putin ikke bare har stjålet penger, men mer enn 20 år av russernes liv.

Han inviterer leserne til å tenke over hva Russland kunne vært dersom Putin-regimet hadde holdt seg til de demokratiske spillereglene og landet hadde fått blomstre med “frie valg, en konstitusjonell forsamling, desentralisering og en europeisk orientering”.

Putin er en eneste stor alternativkostnad for Russland, slår Navalnyj lakonisk fast.

For meg er det mest skremmende å konstatere hvordan Putin-regimet har brukt rettsvesenet for å sikre seg total kontroll.

I noen år jobbet jeg for et russisk selskap i Oslo. Det var en tid da vi i Vesten veldig gjerne ville at Russland skulle være et land man kunne samarbeide med, og da de fleste av oss så bort fra tegnene på at landet gikk i gal retning. Å arbeide hver dag med kolleger fra andre land gjør at man blir godt kjent med dem som mennesker, og med deres kultur og tenkemåte.

Rundt lunsjbordet kunne samtalen noen ganger dreie inn på politikk. “Navalnyj, ha! Vet du ikke at han har store formuer gjemt unna i skatteparadiser?”

Det lød som et ekko av myndighetenes propaganda: Ingen og ingenting er det de eller det gir seg ut for å være. Beskyld anklageren for det du selv er skyldig i. Men dette ligger dypt i den russiske mentaliteten, og viser hvordan det kan gå når tilliten i samfunnet har brutt sammen.

 

Veien mot en autoritær samfunnsorden

Russland er i dag et autoritært samfunn, og et helt annet land enn det jeg selv bodde i en kort periode for 20 år siden. Det har vært mange tegn på veien, for all del. Opposisjonelle som Navalnyj har blitt fengslet og likvidert, det reelle folkestyret er effektivt avskaffet og sivile rettigheter er innskrenket til det ugjenkjennelige.

I ettertid er det mulig å se 2012 som det avgjørende vendepunktet. Putin vendte tilbake til presidentembetet, og de store folkelige mobiliseringene for demokratisk reform endte i massearrestasjoner.

For meg er det mest skremmende å konstatere hvordan Putin-regimet har brukt rettsvesenet for å sikre seg total kontroll. Grunnen er selvfølgelig at jussen gir styret et skinn av legitimitet. Og ingen stat med respekt for seg selv vil finne seg i at utenlandske medier eller politikere blander seg inn i hvordan rettsapparatet fungerer. Slik er i hvert fall logikken.

Her skriver boken seg inn i en kanon av fengselslitteratur fra Russland.

Sakte, men sikkert er russisk lovgivning blitt preget av tilsynelatende kurante forbud mot for eksempel påvirkning fra “utenlandske agenter”. Begreper som “ekstremisme” og “propaganda” er innført for å forby politiske meninger og bevegelser Putin-regimet ikke liker.

Slike lover håndheves av domstoler som er lojale mot Putin-regimet. Navalnyj blir dessuten flere ganger tiltalt for oppdiktede forbrytelser og dømt til uforholdsmessig strenge straffer.

“Patriot” gjengir mange detaljer fra rettsprosessene mot Navalnyj og hans støttespillere, og for meg er dette virkelig rystende lesning, både som menneske og som jurist.

 

En dag i Aleksej Navalnyjs liv

“Patriot” foretar et stort perspektivskifte i overgangen til tredje del, som er dagboknotater fra 2021 og frem til Navalnyjs død. Fra de politiske vyene og drømmen om et “normalt” Russland går boken over til skildringen av et liv i kjedsomhet, isolasjon og lidelse.

Her skriver boken seg inn i en kanon av fengselslitteratur fra Russland. Mest kjent er Aleksandr Solsjenitsyns “En dag i Ivan Denisovitsj’ liv” fra 1962, som nøkternt skildrer en vanlig dag i leirfangens liv.

Det gikk som det måtte gå med Aleksej Navalnyj.

Individets perspektiv gir fortellingen en autentisitet som står i grell kontrast til den offisielle litteraturen og den underliggende ideologien. I Solsjenitsyns tilfelle skulle det gå enda tre tiår før den store politiske omveltningen kom, men vi må velge å tro at denne sjangeren kan spille en rolle i å påvirke historiens gang.

Det er hjerteskjærende å lese hvordan Navalnyjs verden snevres inn. Han tvinges til å søke glede i de minste ting – blant annet å trekke te, som russerne er så glade i – mens han utsettes for utspekulert og ondskapsfull behandling fra sine fangevoktere.

Navalnyj tenker på familien sin og på saken han kjemper for, men han angrer ingenting. Han har akseptert sin skjebne.

En uskyldig mann på min egen alder sitter og råtner i en straffekoloni nord for polarsirkelen. Vi kan bare forestille oss hvilken kraft han kunne vært i det russiske samfunnet, hvilken inspirasjon han kunne vært for unge russere som drømmer om et bedre liv. Men det er selvfølgelig naivt å tenke slik.

Har denne prisverdige ideen om patriotisme som uselvisk deltakelse i offentligheten noe å lære oss i det demokratiske Norge?

Det gikk som det måtte gå med Aleksej Navalnyj. Mange har spurt seg hvorfor han vendte tilbake til Russland i 2021 etter å ha blitt forgiftet med novichok. Han kunne blitt i Tyskland og berget livet.

Han svarer selv i boken:

“Jeg har mitt land og mine overbevisninger. Jeg vil ikke gi opp mitt land eller svikte mitt land. Hvis dine overbevisninger betyr noe, må du være forberedt på å stå opp for dem og ofre noe, om nødvendig.”

Har denne prisverdige ideen om patriotisme som uselvisk deltakelse i offentligheten noe å lære oss i det demokratiske Norge? Det må være at ytringsfrihetens og demokratiets formelle rammer ikke er nok. Et fritt samfunn fordrer ytringskultur og en vilje til engasjement – en befolkning av frie mennesker som våger å delta og bidra.