Sikkerhet kan aldri bygges utelukkende ovenfra

Stillingen begrunnes med flere sikkerhetssaker og behov for bedre koordinering, på SMK og mellom departementene. Like viktig er imidlertid plasseringen: tett på statsministeren, langt unna den desentraliserte beredskapsmodellen, sektoransvaret og de åpne forvaltningsprosessene som lenge har preget norsk sikkerhetstenkning. Det som kan se ut som et administrativt grep, peker i realiteten mot noe mer grunnleggende: en sterkere statlig styring av samfunnssikkerheten.

Omfattende forebygging kan bli både kostbart og gi en illusjon av kontroll.

Dette skiftet kommer ikke uten forvarsel. At Thomas Boe Hornburg blir den første som trer inn i rollen, bygger på argumenter fremført i flere tiår. Allerede på 2000-tallet etterlyste Kåre Willoch tydeligere statlig samordning av sikkerhetsarbeidet. I 2014 tok daværende NSM-direktør Jan Erik Larsen til orde for en egen «sikkerhetsminister».

Samtidig har forskere som Per Lægreid og Anders Romarheim pekt på hvordan et stadig mer komplekst og fragmentert beredskapsapparat utfordrer sektorprinsippet som styringsmodell. Daværende statsminister Erna Solberg erkjente i et brev til Stortingets kontrollkomité i 2015 at det var feil i 2013 å utnevne én overordnet sikkerhetskoordinator ved SMK. Når Hornburg nå tiltrer, er det en foreløpig kulminasjon av en langvarig politisk og faglig debatt om norsk sikkerhetsstyring.

Spørsmålet er hvilken sikkerhetslogikk som nå er i ferd med å vinne frem.

Et nyttig analytisk skille ble formulert allerede på 1980-tallet av den amerikanske sosiologen Aaron Wildavsky. Han skilte mellom anticipation og resilience – mellom forebygging og motstandskraft. Wildavsky beskrev hvordan moderne stater i økende grad søker å håndtere risiko gjennom forebyggende strategier preget av mer kontroll, flere regler og tettere styring.

Ambisjonen er å forutse farer og hindre dem før de oppstår. Problemet, mente han, er at verden alltid vil være mer kompleks enn våre kontrollsystemer. Omfattende forebygging kan bli både kostbart og gi en illusjon av kontroll.

Det var sivilsamfunnet som bar Norge de første dagene, ikke staten.

Mot dette stilte Wildavsky resiliens som ideal: evnen til å håndtere det uventede når det først skjer, gjennom fleksibilitet, læring og handlingsrom nedenfra. Der forebygging trives i hierarkier, forutsetter resiliens sterke lokale fellesskap som kan improvisere når planene ikke strekker til.

Denne spenningen er høyst gjenkjennelig i det norske beredskapslandskapet. En mer hierarkisk organisering kan gi tydeligere statlige signaler og raskere beslutningslinjer, men kan samtidig svekke det lokale initiativet som er en bærebjelke i norsk beredskap.

Redningstjenesten, Heimevernet, Røde Kors, sanitetskvinnene og andre frivillige aktører illustrerer hvordan håndteringsevne i praksis bygger på lokalkunnskap, relasjoner og tillit; nettopp det Wildavsky beskrev som resiliensens kjerne. Når definisjonsmakt og kontroll trekkes oppover i systemet, øker risikoen for at sammensatte trusler møtes med standardiserte løsninger som ikke treffer en kompleks lokal virkelighet.

Et beslektet poeng løftes frem av den tidligere PRIO-forskeren J. Peter Burgess. I sin analyse av 22. juli-kommisjonen fra 2024 viser han hvordan tryggheten som vokste frem etter terrorangrepene i 2011, i stor grad kom nedenfra, fra relasjoner, fellesskap og en bred bekreftelse av demokratiske verdier. Det var sivilsamfunnet som bar Norge de første dagene, ikke staten.

Den hviler også på samfunnets evne til å absorbere sjokk, lære av kriser og handle lokalt når det uforutsette inntreffer.

Burgess advarer mot å redusere denne samfunnsforankrede tryggheten til tekniske prosedyrer og overordnede styrings- og kontrollmekanismer. Når kriser primært forstås som systemfeil, risikerer vi å undervurdere både krisenes kompleksitet og de ressursene som faktisk gjør samfunnet robust.

Samtidig er det nettopp en sterkere statlig sikkerhetslogikk som nå vinner terreng. Når trusselbildet skjerpes, skjerpes også spørsmålet om hvem som skal bære sikkerheten: staten ovenfra, eller samfunnet nedenfra. I en artikkel i Magma fra 2025 argumenterer Anders Romarheim for at Norge står overfor et stadig mer aggressivt og statlig drevet trusselbilde. Påvirkningsoperasjoner, cyberangrep og fordekt etterretning er ikke lenger enkeltstående hendelser, men deler av en vedvarende kampanje rettet mot samfunnets normalfunksjoner. Slike trusler utnytter nettopp åpenheten, desentraliseringen og sektoransvaret (samfunnssikkerhets- og beredskapsprinsippene) som har vært kjennetegn ved den norske samfunnssikkerhetsmodellen.

Denne analysen treffer en nerve i den offentlige debatten. I NOU-er og stortingsmeldinger ser vi en tydelig dreining i både språk og prioriteringer. Også forskningspolitikken følger etter: Ved etableringen av nye porteføljestyrer i Forskningsrådet er samfunnssikkerhet forsvunnet som eget begrep og blitt innlemmet i kategorien forsvar, sikkerhet og beredskap. Trusselbeskrivelsene peker i retning av krig, digitale sårbarheter, hybride trusler og geopolitisk uro. Totalforsvaret løftes frem som overordnet rammeverk, og skillet mellom det sivile og det militære tones ned.

Det er her, i relasjonene, tilliten og handlingsrommet nedenfra, nøkkelen til et motstandsdyktig samfunn fortsatt ligger.

Resultatet er en forskyvning i hva samfunnssikkerhet faktisk betyr. Det som tidligere var et bredt sivilt prosjekt, forankret i lokalt ansvar og sosial robusthet, knyttes nå tettere til sikkerhetslovens virkemidler, klassifisering, beskyttelse av kritisk infrastruktur og militært samvirke. Den nordiske tradisjonen som er preget av nærhet, likeverd og tillit, får mindre plass i denne forståelsen.

Etableringen av en nasjonal sikkerhetsrådgiver bør derfor leses som del av en større bevegelse: fra samfunnssikkerhet til nasjonal sikkerhet, fra brede forestillinger om trygghet til mer operative tiltak, og fra sivile perspektiver til et språk hentet fra det militære. Men sikkerhet kan aldri bygges utelukkende ovenfra.

Den hviler også på samfunnets evne til å absorbere sjokk, lære av kriser og handle lokalt når det uforutsette inntreffer. Utfordringen fremover blir å styrke nasjonal koordinering uten å undergrave de samfunnsbaserte ressursene som norsk beredskap i stor grad har vært bygget på.

Det er her, i relasjonene, tilliten og handlingsrommet nedenfra, nøkkelen til et motstandsdyktig samfunn fortsatt ligger.