Skolerevolusjon – nå!

Dagen startet med at hun ikke orket mat fordi bare tanken på skole ga magesmerter. Sliten etter nattens tankekjør la hun seg til i mørket på sofaen. Slik var gårsdagen også.

Min datter elsker lærerne sine. Hun gjør det utmerket i alle fag. I klassen er hun godt likt og har mange venner. På skolen er sånn sett problemet usynlig. Kanskje blir hun litt raskere overveldet av sanseinntrykk enn gjennomsnittet (som sin mor). Og kanskje blir hun litt mer sliten av den daglige sosialiseringen som en skolehverdag krever (som sin far). Selv om hun trives på skolen, tæres hun også av kravet om å måtte være der hver dag.

En ting som er sikkert, er at det ikke er skolebarndommen jeg har å takke for min vei inn i akademia.

At mennesker er forskjellige og trives med forskjellige aktiviteter, er isolert sett ikke et problem. Dette handler om helt normale ulikheter som gjennom valg av passende arbeid senere i livet ikke trenger ha særlig betydning. Likevel blir slike menneskelige og vanlige forskjeller et problem i skolen når vi alle skal tvinges gjennom samme rigide form. Da skapes problemer.

 

Et liv i skolen

Jeg ser tilbake på min egen oppvekst, og stolpen som markerte inngangsporten til skolen. Her tilbrakte jeg friminuttene i «småskolen», alene, snurrende. Ikke fordi jeg ble utestengt av medelever, men fordi jeg måtte skjerme meg fra den overveldende uforutsigbarheten i skolegården mens jeg ventet på å få dra hjem.

Hvordan hadde livet sett ut om jeg ikke hadde fått det vitnemålet?

Jeg husker «storskolen» hvor jeg oppdaget det effektive knepet å stryke termometeret på lakenet til passelig febertemperatur, for så å forskanse meg med en god bok. Ungdomsskolen, hvor jeg gråt over de meningsløse leksene om kveldene, og hvor dagene besto i at fortvilte lærere forsøkte å få kustus i klasserommet. Og videregående, hvor jeg ville strøket i alle fag – om ikke det nye elektroniske fraværssystemet hadde blitt hacket av noen glupe unnasluntrere.

Hvordan hadde livet sett ut om jeg ikke hadde fått det vitnemålet? Sannsynligheten for å bli doktorgradsstudent, som jeg er nå, tror jeg er liten. En ting som er sikkert, er at det ikke er skolebarndommen jeg har å takke for min vei inn i akademia. Jeg vil snarere si at jeg er der «på tross». Ikke fordi det var noe feil med lærerne, eller mine foreldre som (takk gud) spilte med på termometertrikset, men fordi skolehverdagen opplevdes utrygg, stressende og var rigget for å systematisk knekke lærelysten min.

 

To «usynlige» problemer

Hvordan våre skoleproblemer kan henge sammen er komplekst og tvetydig, men jeg ønsker videre å trekke frem to sentrale poenger. Det første er godt gjemt i politisk retorikk, noe jeg vil formidle ved hjelp av en ny artikkel fra tidsskriftet ARR, av idéhistoriker Espen Schaanning. Det andre poenget handler om den grunnleggende organiseringen av skolen som alle ser ut til å ta for gitt.

I sum fører dette til at skolen blir en smal institusjon med smale normer for hva som er akseptert og ønsket.

Schaanning har analysert dagens skoleforståelse med utgangspunkt i to ulike syn (logikker) på ulikheter mellom mennesker. Den ene logikken er horisontal, som innebærer en forståelse av at ulikhet er ressurser. Gjennom dette synet anses menneskers ulike ståsteder og erfaringer som en berikelse i samfunnet. De gir grobunn for kritisk tenkning og diskusjoner som kan skape endring til det bedre. Til sammen komplimenterer vi hverandre. Den andre logikken er vertikal, som innebærer en forhåndsdefinert parameter; som i en konkurranse hvor den som hopper høyest vinner. Et slikt system krever at noen konstruerer en mal for hva slags egenskaper som verdsettes. I et system der noe vinner, må noen nødvendigvis tape.

Schaanning tar utgangspunkt i at elever har ulike talenter og interesser, og han ser på hvordan myndighetene skriver om forskjellene ut fra de nevnte to logikkene. Dokumentene han har analysert er overordnet del i læreplanen «Fagfornyelsen», samt tre stortingsmeldinger knyttet til læreplanen og dagens praktiske gjennomføring av skolepolitikken.

 

Skolepolitikkens logiske brist

Analysen er nedslående. Ifølge Schaanning er det tilnærmet null (!) samsvar mellom verdiene de eksplisitt fremmer i læreplanen og verdigrunnlaget som den faktiske organiseringen av skoleinstitusjonen implisitt hviler på.

Ambisjonene i læreplanens overordnede del er, som Schaanning beskriver dem, en «17. mai tale» utelukkende preget av den horisontale logikken; spekket med «fine ord om respekten for annerledeshet, verdsettelsen av medvirkning, dyrking av vitebegjær og kreativitet og anerkjennelsen av mangfold som ressurs».

Det finnes få alternativer for barn og unge som rett og slett ikke kan fungere klokka 8 om morgenen.

Den praktiske politikken er derimot fullstendig dominert av det vertikale synet, som innebærer et helt annet verdigrunnlag. Gjennom kompetansemål definerer myndighetene hva alle barn skal kunne, og når de skal kunne det. Videre skal prestasjonene deres måles og kartlegges for å finne ut hvor på rangstigen de befinner seg. På denne måten sammenlignes elevene. Klinten skilles fra hveten, og utløser «tidlig innsats» for å styre dem inn mot kompetansemålene som alle de andre. Målene er satt så høyt at de færreste kan nå dem, for slik siles dem som senere får mulighet til statusutdanningene ut.

 

Den selvfølgelige skolestruktur

Politikere ser ut til å legge et snevert syn til grunn for hva som er gyldig kunnskap og riktig måte å lære kunnskapen på. Det å ikke lære «rett» vil nødvendigvis bli et problem. Dagens koronasituasjon er et godt eksempel hvor mange er bekymret for all «læringen» barn går glipp av. Når en vertikal logikk dominerer er det få som løfter frem hva barn lærer av å leve under en pandemi med sine utradisjonelle samfunnsendringer. Dette inngår nemlig ikke i skolens mal.

Det får meg til å tenke på tilfeldighetsaspektet i livet, og hvilke erfaringer som er med på å forme hvem man blir og hva som driver en videre. Flaksen jeg hadde med vitnemålet er et godt eksempel på at av og til «skjer» bare livet – på godt og vondt. For min del var det erfaringen med storesøster som åpnet blikket for utilstrekkeligheten i skolestrukturen, og ga meg motivasjon til å ville lære mer. Jeg har kjent på kroppen hvordan det er å være mor til et barn liggende i et mørkt rom halve barndommen, med et helt kobbel av fagfolk hvis fokus var hennes manglende skolegang – inkludert meg selv. For går det ikke strake veien ned i rennesteinen uten skole?

Ikke før i retrospekt evnet jeg å se at det var våre velmenende intensjoner som gjorde henne syk. Det var helt umulig å forestille seg at det var noe med selve organiseringen av skolehverdagen som var problemet. Da hun som ungdom fikk et diagnose-ark på at hun var nevroutypisk, endret instansenes fokus seg. Blikket dreide seg fra hva som kunne være feil med våre foreldreferdigheter, til at hun hadde et avvik ved seg som skolen var for dårlig til å tilrettelegge for. Men problemet lå ikke i manglende forsøk på tilrettelegging, den lå i skolens struktur.

Nok med systemer som krever diagnostisering og «spesialundervisning» av små ulikheter.

Det finnes få alternativer for barn og unge som rett og slett ikke kan fungere klokka 8 om morgenen. Ikke heller for lillesøster; det finnes lite aksept i dagens skolepolitikk for å gi barn litt «slækk» i skoleoppmøte om de har behov for det, eller å finne på alternative løsninger, som for eksempel delvis hjemmeskole – i alle fall uten diagnose.

I sum fører dette til at skolen blir en smal institusjon med smale normer for hva som er akseptert og ønsket. For dem som passer inn og næres i en slik form er ikke dette et problem. Det blir imidlertid et problem i møte med det mangfoldet som faktisk finnes i skolen. Samtidig bidrar det til at mangfoldet i skolen gjøres til et problem. Forskjeller skal utjevnes fremfor å se det store potensialet som ligger i å verdsette dem.

Må vi virkelig ha det sånn? Vil vi det?

 

Mangfoldsrevolusjon

Jeg roper: Nok med systemer som krever diagnostisering og «spesialundervisning» av små ulikheter. Nok med å klemme barn inn i den samme trange boksen. Nok med å peke finger på foreldre og lærere når barn ikke makter skolehverdagen.

Politikere! Lag et skolesystem som verdsetter mangfold – gjør alvor ut av idealene dere plederer! Det betyr en revolusjon i skolen – og for våre unges skyld – vi trenger det nå!