Slik gjør vi foreldrebanken overflødig

Hvis staten bevilger noen milliarder ekstra til studentboliger, kan vi få et kinderegg for boligmarkedet. Tusenvis av studenter får rimeligere husvære, ved at det bygges massivt med hybler. Dernest vil en obligatorisk spareordning innbakt i leien bygge opp egenkapital til å kjøpe bolig etter endt utdannelse. Og ikke minst vil en kraftig økning i antall studentboliger senke prispresset i boligmarkedet som de nyutdannede kastes ut i.

Boligmarkedet blir stadig mer urettferdig. Rundt halvparten av førstegangskjøperne får nå hjelp av foreldre. I Oslo er tallet 67 prosent, ifølge statistikk fra 2023. Hjelpen trenger ikke være stor; det dreier seg ofte om kausjonering, eller egenkapital som forskudd på arv. Men effekten er enorm. De som ikke får hjelp i “foreldrebanken”, må ut i et stadig tøffere leiemarked, der prisene er så høye at det er vanskelig å spare opp egenkapital.

I min modell skal halvparten av husleien gå til sparing.

Og imens stiger boligprisene, slik at kundene i foreldrebanken får mange års forsprang i boligkarrieren, med alt det har å si for evnen til å etablere seg og få det livet man ønsker.

Ingen kan klandre foreldre for å hjelpe sine barn, men de bør også huske at deres voksende boligformue er et resultat av norsk velstandsøkning og et politisk formål om at flest mulig skal eie sin egen bolig. Dette gir mange positive effekter, men har også skapt en kløft mellom generasjonene: I 1996 kostet det 2,5–3 årslønner å kjøpe en toroms i Oslo, i dag er prisen 6,5 årslønner.

Løsningen på denne systemiske urettferdigheten er ikke å vente på at regjeringen skal forenkle reguleringer og kutte i tekniske krav, for selv om vi får opp byggetempoet, vil prisene være høye, og bøygen for unge boligkjøpere er egenkapital, ikke antall boliger i markedet.

Hvordan kan vi dempe denne urettferdigheten uten å skape ny urett ved å gi støtte til noen få?

Mitt regnestykke tar utgangpunkt i formuesskatten på bolig. Staten tar inn rundt 35 milliarder i formuesskatt, og vi kan anta at mellom åtte og ti av disse milliardene er skatt på høy boligformue. På grunn av det såkalte bruttoprinsippet kan ikke skatteinntekter øremerkes til bestemte formål. La oss derfor si at jeg bare nevner formuesskatten for å illustrere størrelsen, og så kan regjeringen bevilge åtte milliarder til studentboliger via Husbanken uten å ofre formuesskatten en tanke.

I år bruker staten 1,3 milliarder på studentboliger. Målet er å bygge to tusen enheter. På landsbasis koster en studentbolig i snitt 1,1 million. I storbyene er prisene opp mot 1,6. Staten gir et fast beløp per hybel: 651 150. Samskipnadene bidrar med resten via lån i Husbanken.

Med litt BSU i tillegg, og fast jobb, har du nok til en liten toroms i Oslo.

I min modell skal halvparten av husleien gå til sparing. Hvis en bolig i Oslo koster 8000, går 4000 til sparing. Hvis en bolig i Ålesund koster 5000, går 2500 til sparing.

Sparingen settes inn på en personlig konto som bare kan benyttes til boligkjøp.

Studentene bruker altså studielånet og inntekt fra deltidsjobb til å bygge opp egenkapital gjennom en form for skjermet, målrettet sparing muliggjort av statlig subsidiering for dem som velger studentbolig.

Det meste av husleien for en hybel går i dag til å betjene samskipnadens lån. Hvis halvparten av en husleie på 8000 skal gå til studentens sparekonto, vil samskipnaden gå med underskudd, og her kommer de åtte milliardene inn i bildet. De skal brukes til å øke statens bidrag per hybel. For en studenthybel i Oslo til 1,6 millioner, som er maksimal kostnad for å få støtte, utgjør det faste bidraget 40 prosent. Dette må opp til, la oss si, 70 prosent, slik at staten tar støyten og samskipnadene går i balanse.

Hvor mange hybler får vi da for 8 milliarder, pluss de 1,3 milliardene som regjeringen har bevilget? For enkelhets skyld kan vi dele beløpet på 1,1 million, som er en omtrent snittpris for en hybelenhet på landsbasis. Da får vi 8455 hybler per år.

Hvis vi holder denne byggetakten, vil vi i løpet av fem år få 90 prosent økning i antall studentboliger, og dekningsgraden vil øke fra 15 til 27 prosent, inkludert forventet økning i studentmassen. Dekningsgraden har stått stille rundt 15 prosent siden 2010.

Hva så med studentens egenkapital? La oss si at den står på en fastrentekonto med fem prosent rente. Hvis du leier en hybel til 8000, går 4000 inn på konto hver måned. Etter fem års utdannelse, vil du ha 272 300 i egenkapital, inkludert rentes rente. Med litt BSU i tillegg, og fast jobb, har du nok til en liten toroms i Oslo.

Men er ikke denne formen for subsidiert sparing urettferdig?

Uten denne egenkapitalen må du bruke mange år på å spare et tilsvarende beløp, siden du må betale dyrt for å leie en liten toroms. Imens går over halvparten av dine jevnaldrende i foreldrebanken for å fikse egenkapital, og ser egen boligformue vokse, men du står utenfor og ser prisen stige på den boligen du kan kjøpe om fem til ti år.

Dagens boligkrise krever at våre politikere tør å tenke stort. Hvis regjeringen vil vise at de er handlekraftige, er dette en oppskrift som vil skape entusiasme. De bør også få bifall fra borgerlige partier som ser at dette er bra for vekst og skaper like muligheter, ikke like resultater.

Er det vanskelig å finne kapasitet og billige tomter til å bygge så mange studentboliger? Bare hvis viljen og de økonomiske musklene er for svake. Og siden vi har pengene klare, byggematerialene ligger stablet, og snekkerne finnes blant de konkursrammede i bransjen, mangler bare viljen til å tenke visjonært.

For å oppsummere kinderegget: Studenter som bor billig sparer opp solid egenkapital. De får en pangstart på boligkarrieren i et marked som kjøles ned av en storstilt utbygging av studentboliger. Og den blodig urettferdige foreldrebanken blir mindre viktig.

Men er ikke denne formen for subsidiert sparing urettferdig? Jo, i starten vil bare 8 455 studenter nyte godt av ordningen hvert år. Men hvis modellen er vellykket, kan den skaleres videre. Hva med 15 000 nye studentboliger i året? Jeg ser ingen negative konsekvenser av en slik massiv, fremtidsrettet satsing.