Slik ser moderne slaveri ut

Den amerikanske sosialisten og kongressrepresentanten Alexandria Ocasio-Cortez, ofte kalt AOC, sa i en samtale med Ta-Nehisi Coates for noen år tilbake: «Ingen skaper en milliard kroner. Du tar en milliard kroner».

Resten? Det akkumuleres på toppen. Hos eieren.

«Du satt på en sofa mens tusenvis av mennesker fikk betalt moderne slavelønn – og i noen tilfeller ekte moderne slaveri, avhengig av hvor du står i produksjonen. Du tjente de pengene på ryggen til papirløse mennesker, du tjente de pengene på ryggen til svarte og brune mennesker som fikk betalt en lønn man kunne leve av, du tjente de pengene på ryggen til alenemødre».

Dette handlet om USA. Men det er en feil å tro at Norge står utenfor denne utviklingen. Kapitalens logikk kjenner ingen grenser. Den samme modellen har skylt inn over norsk arbeidsliv, forkledd som fleksibilitet, entreprenørskap og «plattformøkonomi». Og nå også i mediebransjen – i bedrifter som mottar offentlig støtte.

Ta tilfellet Danby Choi. Offentlig kjent som kulturkriger og «Norges mest kjente redaktør», men i praksis også en arbeidsgiver som illustrerer nettopp denne utviklingen, og det AOC kaller moderne slaveri. Gjennom magasinet Subjekt driver han en modell hvor de som faktisk produserer innholdet – arbeiderne – får smuler, mens eieren selv henter ut gevinsten.

Dette er både dårlig moral og klassekamp kjempet nedover i praksis.

Journalister i TV2 har dokumentert hvordan Subjekt har mottatt betydelig pressestøtte fra Medietilsynet, og annen støtte fra blant annet fra Kulturrådet. Midler som er ment å sikre journalistikk og anstendige vilkår. Samtidig har frilansere blitt betalt rundt 500 kroner per sak – langt unna bransjens satser. 500 kroner! Mens Norsk Kritikerlags satser for samme saker ligger på 4900 kroner per sak.

Resten? Det akkumuleres på toppen. Hos eieren. Og i dette tilfellet er eieren og redaktøren en og samme person. La oss bare si hva dette er, først som sist: Dette er ikke et arbeidsliv. Det er et system for å flytte verdier fra arbeid til kapital. Det er moderne slaveri.

Choi oppga en inntekt på nærmere 2 millioner kroner i fjor. I tillegg har Choi skrevet av arbeidstøy for 92.000 kroner på skatten. På én måned. Og ikke bare det: pressestøtten har gått til, hold deg fast, en stylist. I en bedrift med under 3,5 årsverk. Skal man le eller gråte? Det skulle tatt seg ut om pressestøtten til Klassekampen hadde gått til Mari Skurdals stylist. Det hadde vært ramaskrik i den offentlige debatten. Sløseriombudsmannen hadde fått ereksjon i ukesvis.

Dette er både dårlig moral og klassekamp kjempet nedover i praksis.

Frihet for hvem?

For hva er det som faktisk skjer her? Arbeidskraft kjøpes så billig som mulig fra mennesker uten makt – ofte frilansere, uføre eller folk presset ut av det ordinære arbeidslivet – mens verdiskapingen deres omgjøres til privat inntekt for én person på toppen. Og dette er jo ikke et avvik fra systemet. Det er systemet, rendyrket.

Men dette systemet har vi helt siden etterkrigstida, reformet. Den norske modellen – trepartssamarbeidet mellom arbeidstaker, arbeidsgiver og stat – er bygget nettopp for å forhindre denne typen utbytting. Når virksomheter bevisst omgår faste ansettelser og organiserte lønnsforhold, er det ikke bare snakk om enkeltsaker. Det er en systematisk uthuling av maktbalansen i arbeidslivet.

Subjekts modell, inspirert av tidligere magasiner som Natt&Dag og Smuglesning som levde på gratis eller nær gratis arbeidskraft, er enkel: unngå ansatte, betal minst mulig, og behold mest mulig selv. Dette er kapitalens eldste triks. Forskjellen er at det nå selges inn som «frihet».

Frihet for hvem?

Den samme kampen må tas i mediebransjen.

For arbeideren, eller i dette tilfellet, oppdragstakeren, betyr det utrygghet, lav lønn og fravær av rettigheter. For kapitalen betyr det maksimal fleksibilitet og minimal kostnad. Klassekampen er ikke borte – den har bare skiftet språkdrakt.

Det er også verdt å merke seg sammenhengen mellom økonomi og ideologi. Medier som konsekvent «sparker nedover» – mot muslimer,  transpersoner eller kunstnere – opererer ofte med de mest brutale arbeidsmodellene. Det er ikke tilfeldig. En virkelighetsforståelse som legitimerer ulikhet, legitimerer også utbytting.

Når du selv tjener på et system som presser arbeidere ned, er det ikke rart at du også forsvarer makt ovenfra. Da er det ikke så unaturlig at Choi synes det vestlige demokratiets største fiende, Donald Trump, er «kul», og som ikke nøyde seg med det, men faktisk syntes Trump var «enda kulere» etter at han gjennomførte en krigsforbrytelse og drepte en rundt 150 barn på en jenteskole i Iran.

Derfor holder det ikke å diskutere enkeltsaker eller enkeltpersoner. Danby Choi er ikke årsaken. Han er symptomet – i likhet med sitt forbilde Donald Trump. Årsaken er en politisk utvikling der liberalisering, deregulering og svekket fagorganisering har gitt kapitaleieren mer makt – på bekostning av arbeid.

Moderne slaveri hører ikke hjemme i Norge.

Løsningen er heller ikke komplisert, men den krever vilje. Pressestøtte må knyttes til faktiske arbeidsforhold: ansettelser, tariffavtaler og betaling etter bransjestandard. Offentlige midler skal ikke subsidiere sosial dumping. Det burde være lov å spørre seg om Medietilsynet og Kulturrådet burde kunne kreve tilbake økonomisk støtte fra Subjekt, når så å si ingenting av det støtten har gått til det den er tiltenkt.

Men desto viktigere er det at Subjekts bortimot 30 frilansere må organisere seg. De står ikke maktesløse, om de gjør det. Erfaringene fra Foodora-syklistene viser at det nytter. Foodora var tuftet på nøyaktig samme slaveri-modell som Subjekt. Gjennom organisering og kamp klarte de å presse frem tariffavtale i en bransje som var bygget på løsarbeid og utnyttelse.

Den samme kampen må tas i mediebransjen.

For dette handler ikke bare om én redaksjon. Det handler om hva slags arbeidsliv vi skal ha. Et arbeidsliv der arbeidere har makt, trygghet og rettigheter – eller et arbeidsliv der de reduseres til utskiftbare brikker i andres profittjakt.

Moderne slaveri hører ikke hjemme i Norge. Verken i mediebransjen, på sykkelbudenes stier eller på byggeplasser. Men det forsvinner ikke av seg selv.