Solidaritet som vennskap

Når jeg reiser rundt og snakker med folk, blir jeg ofte spurt om solidaritet. Mange er usikre. Verden blir mindre forutsigbar for hver dag som går. Hvorfor fortsette å vise palestinere solidaritet, med alt annet som skjer?

Denne krigen mot Iran startet egentlig i Gaza, den 7. oktober.

Det er for vondt å følge med på det som skjer i Gaza, og på Vestbredden. Til og med våpenhvilen har vist seg å være en fortsettelse av folkemordet, bare i saktere tempo. Krigen mot Iran tar oppmerksomheten vekk fra det som skjer i Palestina i dag. Bosettervolden har akselerert og Gaza er fullstendig beleiret igjen. Hvorfor skal vi bry oss med en sak som virker fortapt. Spørsmålet blir da: Hva taper verden hvis den taper Palestina?

 

Mens bombene regner

Mitt svar på dette spørsmålet er så dypt personlig at det blir vanskelig å finne ord. Det blir ikke lettere av at krigen mot Iran har eskalert til regional konflikt. Hvorfor skal vi snakke om Palestina når verdens undergang kan ha begynt med denne krigen mot Iran? De sier Teheran skal ligne Gaza, at Beirut skal ligne Gaza, fordi Gaza fungerer som trussel mot ulydige byer.

Denne krigen mot Iran startet egentlig i Gaza, den 7. oktober. Det var dagen verdensledere bestemte seg for at Israel er hevet over internasjonale lover, og at folkemord på palestinere er akseptabelt.

I 1917 bestemte en britisk politiker seg for å gi Palestina til en britisk bankmann i det som er kjent som Balfour-erklæringen.

Jeg skriver denne teksten mens det regner bomber, blant annet over Libanon. Jeg skriver dette avsnittet på en morgen da jeg våknet og hadde fått melding fra min mor om at hotellet som ligger bare 200 meter fra henne ble bombet, men at hun og huset er uskadet. Min bror i Dubai sover dårlig og sender meldinger gjennom hele natten.

På radioen og på bussen hører jeg unge nordmenn si at de ikke tror krigen kommer hit. For to dager siden stoppet en fremmed dame meg på gata foran Nasjonalteateret. Hun fortalte at hun lider med mitt folk, og sa at nordmenn aldri ville tålt det vi tåler i dag i Midtøsten.

Jeg nikket høflig, men sa ikke det jeg egentlig tenkte: at de er heldige som ikke har opplevd den virkeligheten jeg har levd i, og må fortsette å leve i ettersom jeg er palestinsk-libaneser.

Jeg sa heller ikke at fred ikke skal tas for gitt, heller ikke her i Norge.

 

Ikke et valg

Når naboen min sier at hun ikke orker å se på nyheter, svarer jeg ikke at for oss er det ikke et valg. Vi ser på nyheter og følger med, selv om vi heller ikke orker det og helst ville brukt tiden vår på andre måter. Slik er det å være en del av den voldsomme historien som er Palestinas skjebne.

I 1917 bestemte en britisk politiker seg for å gi Palestina til en britisk bankmann i det som er kjent som Balfour-erklæringen.

Jeg ville at vi skulle være psykisk forberedt på det som ventet oss.

Siden har palestinere måttet tåle massiv vold, først fra sionistene i Storbritannia og deretter fra andre europeiske samfunn der jøder ble forfulgt og tvunget til å bli sionister. De bosatte seg i Palestina og inviterte alle verdens jøder til å flytte dit for å bygge en sionistisk stat.

Siden da har palestinere kjempet, og blitt kalt terrorister mens Israel har praktisert sin rett til å eksistere over deres døde kropper. Jeg hører til dem som kjempet. Jeg har arvet deres tap. I dag må vi tåle tap av Gaza, vår siste kystby. Er det mulig å fortsette å kjempe for å ikke tape Palestina?

Før 7. oktober 2023 var ikke solidaritet med Palestina en stor sak i Norge. For meg framstod Palestina-saken som arvegods fra radikale foreldregenerasjoner, ikke en sak man fulgte aktivt med. På denne tiden ble et par hundre demonstranter regnet som et godt oppmøte når palestinere ble bombet og drept.

 

Hevnens hav

7. oktober endret alt. Beleiringen ble brutt og maktdynamikken snudd. Det var så spektakulært at jeg husker nøyaktig hva jeg sa til min venninne mens vi stirret på bilder og videoer på Instagram:

“Dette blir et blodbad. Det kommer til å bli et folkemord, og det kommer til å ta minst to til fire år.”

Jeg ville at vi skulle være psykisk forberedt på det som ventet oss.

Derfor er vi redd for at han kommer til å bli drept.

Volden som ble utløst mot alle i Gaza var så grotesk at det Hamas gjorde mot sivile i Israel bare ble en dråpe i det hevnens hav som skiller palestinere fra israelere.

Tallenes tale er slik: Hamas drepte rundt 1200 israelere 7. oktober. Israel dreper fremdeles i Gaza. Anslagene varierer fra 72 000 til over 200 000.

Men tall er uansett villedende fordi de ikke inkluderer de som dør hver dag av skader, de som forsvinner, de som blir tatt til fange og de som kommer til å dø fordi de mangler alt som gir liv.

Folkemordet i Gaza er ikke det første palestinere har måttet tåle. Det er det nyeste kapittelet i historien om den etniske rensingen av palestinere. Vi kaller det Nakba. Palestinerne har blitt lagt merke til når de har brukt vold. Palestinere har kapret fly, kjempet fra Jordan og Libanon, kastet stein på israelske tanks, brukt selvmordsangrep, rømt fra beleiring og fengsler. Og palestinerne har blitt kalt terrorister.

 

All motstand straffes

I et system der selv symbolsk motstand blir straffet, finner vi et av de mest dramatiske eksemplene på undertrykkelse i behandlingen av Marwan Barghouthi. Han er den mest markante skikkelsen i Palestinas motstandskamp og har sittet fengslet siden 2002. Han ble dømt til fem ganger livstidsstraff pluss førti år for drap. Marwan fikk ingen rettferdig rettssak.

Derfor har Den Interparlamentariske Union bedt Israel om å frigi ham. Israel har tidligere akseptert å frigi fanger som har planlagt selvmordsangrep. Men Israel nekter konsekvent å frigi Marwan.

Jeg tror grunnen er at de frykter hans organisatoriske ferdigheter og den politiske kraften han representerer. Han gikk inn for en fredelig linje etter Osloavtalen på 1990-tallet- og klarte å samle palestinere på tvers av ideologier og politiske ståsteder. Marwan var pragmatisk.

I dag er han fremdeles en elsket og samlende figur. Vi vet at Marwan jevnlig blir torturert og ydmyket i fengselet. Like før påske vedtok Knesset en lov som gjør det mulig å henrette politiske fanger. Derfor er vi redd for at han kommer til å bli drept.

Palestinerne er den svake parten.

Israelsk undertrykkelse rammer ikke bare ledere. De er en systematisk straff av hele det palestinske samfunnet. UNRWA i Gaza blir straffet gjennom drap og fengsling av ansatte. UNRWAs kontor i Jerusalem og på Vestbredden blir nektet tilgang til strøm og vann. Også enkeltindivider blir rammet. Poeten Darine Tatour ble satt i husarrest i tre år, anklaget for «oppfordring til vold» og «støtte til terroristorganisasjoner».

Det hun hadde gjort var å skrive et dikt med linjene «motstå mitt folk, motstå dem». Aktivisten Awdeh Hathaleen, som samarbeidet med Yuval Abraham i den Oscar-vinnende filmen «No Other Land», ble skutt på åpen gate. Drapet ble dokumentert med kamera. Men bosetteren Yinon Levi, som har en lang forhistorie med vold, ble frikjent fordi det angivelig manglet «bevis».

I dag herjer Levi fortsatt fritt. Han kan operere uten frykt for konsekvenser. Dette er kun anekdotiske eksempler på en systematisk straffepolitikk som rammer aktivister, organisasjoner og vanlige palestinere som bruker fredelige metoder.

 

Voldens årsaker

I Vesten husker mange palestineres voldsbruk. Israels vold blir glemt, spesielt blant den beslutningstakende politiske klassen. Jeg tror at hvis palestinere følte seg demokratisk behandlet av Israel, hvis de følte at deres stemmer kunne nå frem og skape endring, hvis den endringen de ønsket seg – å kunne drømme om en fremtid for seg selv og sine etterkommere – så ville de ikke brukt vold.

Hvis vi tar vekk volden og alle krigsforbrytelsene, har Palestinasaken paralleller med Sapmi og samiske rettigheter.

Palestinerne er den svake parten. De kjemper mot en stat som har det største atomvåpenarsenalet i Midtøsten, er en ledende overvåkningsstat og har et fengselssystem der barn kan sperres inne fra tolvårsalderen. Makten er skjevfordelt. Israel kan utløse omfattende vold. Palestinske grupperinger som Hamas kan kun utøve begrenset vold. Begge dreper sivile og kan skape sinne og fortvilelse. Men forskjellen finner en i mengden døde og ødelagt infrastruktur.

 

Det som er felles

For mange i Norge er Palestina-saken en rettferdig sak. De vil vite mer. Slik har jeg endt opp i små bygder i Norge og med å skrive denne teksten.

Mens Trump og Netanyahu starter en regional krig, er veien kort til å flytte oppmerksomheten fra Palestina. Men solidaritet er ikke et nullsumspill der vi må velge én kamp. I stedet er solidaritet en praksis som anerkjenner at kampene for rettferdighet er sammenvevde – ikke fordi de er like, men fordi de utspiller seg innenfor samme globale system av makt og undertrykkelse.

Hvis vi tar vekk volden og alle krigsforbrytelsene, har Palestinasaken paralleller med Sapmi og samiske rettigheter.

I de siste fem år har samiske aktivister måttet kjempe for å forsvare Fosen-beiteområdene fra vindmøller. De vant kampen i høyesterett og fikk innvilget erstatning. Men de fikk ikke endret virkeligheten. Vindmøllene er kommet for å bli. Et lignende mønster gjentar seg ved Nussirfjellet på Røstøya ved Rapperfjord. Sjøsamene kan miste sin levemåte og sin tradisjonelle kultur.

Et troverdig menneske utnytter ikke venner.

Samene ligner palestinerne i det at begge har stor respekt for jorden. De skiller ikke mellom kultur og natur. Samene mener at de er i slekt med naturen. Tanke som er i tråd med måten palestinere tenker på jorden, som sin kjære. Som samene har palestinere gjennom mange århundrer forstått sitt forhold til land som en form for bevaring. Ordet på arabisk for å si at et stykke land tilhører noen er “sahib.” Det betyr venn.

Man eier ikke land, man eier heller ikke en båt; i stedet inngår man vennskap med land og båt og andre ikke-menneskelige vesener. Respekt formidler forholdet til det som på vestlige språk kalles objekt. I grammatikken er arabisk ganske klar: det som kalles objekt på norsk er maf’ul bihi, eller det som er påvirket av en handling. Hvilken handling beviser forholdet man har til verden rundt seg?

Et troverdig menneske utnytter ikke venner, og kaster ikke bomber som forgifter jorda for mange tiår. En troverdig stat kaster ikke to tonn gruvestoff og tungmetaller direkte inni fjorden og dreper liv der.

 

Tid for solidaritet

Den amerikanske forfatteren Sarah Shulman skriver at solidaritet kan forventes av de som har mer til de som har mindre. Men jeg tror ikke det er der solidariteten ligger. Solidaritet er ikke det samme som veldedighet. Jeg tror solidaritet oppstår fordi vi forstår at verden ikke skal være skjevfordelt på den måten, og at vi lever i en verden hvor de som har solid økonomi har det fordi andre er utnyttet, oversett og visket bort et annet sted.

Men de konkurrer ikke i et smerte-OL

Uansett hvilken klasse man opprinnelig er fra, er det mulig å protestere mot en slik verden. Uavhengig av kjøpekraft, kan man nyte et bedre, lunere, mer kjærlig forhold til verden rundt seg enn utnyttelse som leder til slitasje. Hvilken verden og hvilket verdier ønsker vi å etterlate til våre etterkommere?

Min venn, Jannik Abel, har dokumentert folkebevegelser i Norge de siste fem årene. Blant annet dokumenterte hun 14. oktober dagen, da palestinere og deres allierte hadde deres første stor demonstrasjon etter 7. oktober. Det var samme dag som samene holdt den siste markeringen for Fosen-saken. Først var samene der, deretter kom palestinerne. Ingen hadde ventet på en protest-stafett akkurat på denne måten, men slik har verden utviklet seg – utnyttelse og urettferdighet har blitt herskemåten.

 

Å velge side

Når samene i dag protesterer mot gruveutvikling på Repparfjord, ser jeg at de kjemper for å bevare de samme verdier som inspirerer palestinere: de streber etter å beskytte sitt land, sin jord og den verden de har hatt et tusenårig forhold til. Jeg kjenner på kroppen at jeg hører til samenes kamp, slik de også hører til Palestina.

Samene og palestinere må konfrontere og tåle svært forskjellige utfordringer og trusler mot sin eksistens. Men de konkurrer ikke i et smerte-OL. De har til felles at de kjemper for sitt land som blir fratatt dem uten samtykke og med bruk av makt og vold. De kjemper mot det samme systemet, som har utviklet forskjellig dynamikk i to forskjellige deler av verden.

Å vende ryggen til folk i nød, uansett om de bor i Gaza eller på Røst, er å velge side.

Palestina fungerer i dag som fanesak for en mer rettferdig verden, mens den samiske kampen er mer lokal. Men begge sakene avslører hvordan kapitalismens logikk har ført oss hit, der både mennesker og natur har blitt redusert til utbyttbare objekter – ting som kan utnyttes, sprenges, fordrives og slaktes for at en liten elite kan øke sin formue og makt på bekostning av felleskap og allmenning.

Å vende ryggen til folk i nød, uansett om de bor i Gaza eller på Røst, er å velge side. På elitens side finnes det ikke vennskap, bare dominans og ranghierarki. De føler seg tilfreds og triumferende i en verden og en samtid som mangler kjærlighet og omsorg. Det er ikke en verden våre barn må bli tvunget å leve i.

Det er vårt ansvar å kjempe for en levelig fremtid for dem og å beskytte dem fra den omfattende volden som kan bli brukt mot uskyldige mennesker for å tvinge dem til å gi opp land, felleskap og drøm, fra Norge til Palestina, fra Sudan til Ukraina, fra Grønland til Venezuela.

(Arbeidet med artikkelen er støttet av Fritt Ord.)