Solidaritetspott uten økt solidaritet

Begrepet «solidaritetspott» kommer fra Arbeiderpartiets migrasjonsmanifest som ble vedtatt i 2019. Her forplikter partiet seg til å styrke arbeidet for mennesker på flukt. Det understrekes av dette ikke skal gå på bekostning av den fattigdomsrettede utviklingsbistanden og at solidaritetspotten skal komme i tillegg til Norges bidrag til nødhjelp.

I manifestet står det: «Gjennom en opptrappingsperiode skal størrelsen på solidaritetspotten være minst 5 milliarder. Det er om lag samme nivå som nødhjelpen Norge ga i 2017. Dette utgjør en betydelig styrking av innsatsen for verdens flyktninger.»

Enda mer skuffende var det at den nye regjeringen faktisk kuttet 270 millioner til humanitær bistand sammenlignet med det foreslåtte budsjettet for 2022 fra Solbergregjeringen.

Solidaritetspotten er også sentral i regjeringens Hurdalsplattform, selv om formuleringene i plattformen er vagere enn i Arbeiderpartiets manifest. Det var derfor forventet at dette ville gjenspeiles i regjeringens første statsbudsjett.

Skuffelsen var imidlertid stor da det viste seg at den nye solidaritetspotten på to milliarder kroner i sin helhet var omdisponert fra andre poster på det humanitære budsjettet – stikk i strid med løftene Arbeiderpartiet hadde kommet med i sitt migrasjonsmanifest.

Enda mer skuffende var det at den nye regjeringen faktisk kuttet 270 millioner til humanitær bistand sammenlignet med det foreslåtte budsjettet for 2022 fra Solbergregjeringen. Korrigert for inflasjon medfører dette en nedgang i bevilgningene sammenlignet med 2021, i en tid hvor de internasjonale behovene er større enn noen gang.

Så langt er det kun innstramningen i asylpolitikken de har levert på.

235 millioner mennesker trenger nødhjelp globalt, men FN og andre hjelpeorganisasjoner har hittil i år mottatt langt under halvparten av pengene som trengs for å møte behovet. Mangel på støtte til nødhjelpsarbeidet betyr kutt i matrasjoner og at mange barn i kriseområder frarøves muligheten til å gå på skole.

Inntrykket man sitter igjen med er at solidaritetspotten kun var et forsøk på å sminke de mange innstramningene i norsk flyktningpolitikk som ligger i Arbeiderpartiets migrasjonsmanifest, og at de fagre løftene om å styrke arbeidet for mennesker på flukt i eget land og i fattige naboland kun var tomme ord.

Historisk lavt antall asylsøkere

Så langt i 2021 har det kommet kun 1267 asylsøkere til Norge. Dermed ligger det an til at vi får det laveste tallet på asylankomster siden 1985, kun 13 prosent av gjennomsnittet de siste 20 årene. I Arbeiderpartiets migrasjonsmanifest blir solidaritetspotten knyttet opp til antall asylankomster. Derfor er det desto mer overraskende og skuffende at regjeringen i stedet velger å kutte i søtten til nødhjelp.

Også når det gjelder kvoteflyktninger har regjeringen sagt at dette skal sees i sammenheng med antall asylankomster. I opposisjon sa Jonas Gahr Støre at Arbeiderpartiet ville øke antall kvoteflyktninger til 3500 fra Solbergregjeringens 3000. Med dagens rekordlave asyltall er det derfor uforståelig at han ikke holder dette løftet og i stedet viderefører nivået fra den forrige regjeringen. Senterpartiet på sin side ønsket at 3000 skulle være et øvre tak, og har åpenbart vunnet fram i Hurdalsforhandlingene.

Flyktninghjelpen er bekymret for at dette innebærer en ytterligere uthuling av kvoteflyktningordningen.

FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) anslår at 1,5 millioner flyktninger venter på å bli gjenbosatt i et annet land som kvoteflyktninger. Samtidig har forpliktelsene fra vestlige land om å ta imot kvoteflyktninger falt dramatisk de siste årene. Totalt var det under 40.000 flyktninger som fikk tilbud om gjenbosetting i verden i 2020, det laveste på nesten 20 år. Tallene så langt i 2021 ligger på samme lave nivå.

Den viktigste grunnen til den kraftige nedgangen i antallet kvoteflyktninger er at USA, som tradisjonelt har tatt imot flest kvoteflyktninger, nesten ikke har tatt imot noen de siste årene. Også vårt naboland Danmark har kuttet dramatisk. Flere år har de ikke tatt imot en eneste kvoteflyktning.

I likhet med sitt sosialdemokratiske søsterparti i Danmark, har Arbeiderpartiet signalisert at de vil stramme inn asylpolitikken og i stedet prioritere å ta imot kvoteflyktninger gjennom FN. Så langt er det kun innstramningen i asylpolitikken de har levert på.

Kvoteflyktningordningen må ikke uthules

I Hurdalsplattformen skriver regjeringen at den vil prioritere å ta imot kvoteflyktninger gjennom FNs høykommissær for flyktninger. I tilleggsproposisjonen til statsbudsjettet skriver de imidlertid at kvoten på 3000 flyktninger skal benyttes til «overføringsflyktninger og annen byrdedeling».

Dette er et moralsk ansvar Norge har som medlem i Dublin-samarbeidet.

Flyktninghjelpen er bekymret for at dette innebærer en ytterligere uthuling av kvoteflyktningordningen. Da Norge evakuerte afghanske ansatte som hadde jobbet for ambassaden og de norske styrkene, ble disse inkludert i den norske kvoten. Kvoteflyktninger via FN er valgt ut fordi de har et spesielt behov for å få beskyttelse i et annet land – ofte fordi de ikke kan få tilstrekkelig beskyttelse i det landet de først flyktet til. Dette gjelder blant annet journalister, menneskerettighetsaktivister og seksuelle- og religiøse minoriteter. Det er derfor ikke riktig at personer Norge har et arbeidsgiveransvar for skal gå på bekostning av flyktninger som ofte har ventet i mange år på å få komme i trygghet i et nytt land.

Den forrige regjeringen bestemte også at de 50 asylsøkerne som ble hentet fra Hellas i 2021 skulle tas fra kvoten for overføringsflyktninger. Formuleringen den nye regjeringen bruker i statsbudsjettet tyder på at dette er en praksis også den nye regjeringen vil videreføre. Dette er Flyktninghjelpen svært kritisk til.

Norge er en del av Dublin-samarbeidet, hvor landene som er med i ordningen har blitt enige om at det første landet asylsøkeren kommer til har ansvaret for å behandle asylsøknaden og gi beskyttelse til dem som kvalifiserer for asyl. Tidligere ble asylsøkere kun i liten grad registrert i først asylland, og de fleste reiste videre for å søke asyl i andre europeiske land. Etter den store flyktningstrømmen i 2015, strammet EU kraftig inn på dette, og forventer nå at land som Hellas tar ansvaret for alle asylsøkere som kommer til landet.

En viktig grunn til at asylankomstene til Norge er historisk lave, er nettopp at andre europeiske land bærer det største ansvaret.

Dublin-samarbeidet mangler en ansvarsfordelingsmekanisme og relokalisering fra land som Hellas og Italia er basert på frivillighet fra andre medlemsland. Ansvarsfraskrivelsen fra europeiske land bidrar til at yttergrenselandene gjør alt som står i deres makt for å hindre mennesker i å søke asyl – ofte i strid med juridiske forpliktelser. Dette ser vi et grelt eksempel på i disse dager på grensen mellom Polen og Hviterussland.

En viktig grunn til at asylankomstene til Norge er historisk lave, er nettopp at andre europeiske land bærer det største ansvaret. Derfor bør Norge tilby seg å ta imot asylsøkere fra land som mottar et høyt antall, for å bidra til at asylsøkere ikke presses tilbake over grensene.

Dette er et moralsk ansvar Norge har som medlem i Dublin-samarbeidet. Derfor er det også urimelig at asylsøkere som blir relokalisert fra andre europeiske land skal inngå i kvoten for overføringsflyktninger. Da den borgerlige regjeringen deltok i EUs relokalisering fra 2015 til 2017 ble dette ikke knyttet til kvoten for overføringsflyktninger. Vedtaket i 2021 var dermed et linjeskift som den rødgrønne regjeringen ikke bør videreføre.

Vi setter nå vår lit til at SV og eventuelt andre stortingspartier som skal forhandle frem et endelig budsjett med regjeringen, sikrer økt støtte til humanitær hjelp for flyktninger, øker antallet kvoteflyktninger og krever at Norge bidrar til å relokalisere asylsøkere fra andre europeiske land, uten at dette går på bekostning av kvoteflyktningene.