Sosialistene vant, igjen – men noe å juble for?

Det korte svaret er trolig. Mange har hevdet at det ikke lengre er mulig for moderate partier å være et folkeparti (mer enn 30%) fordi velgere er mindre lojale og det har blitt et mer fragmentert politiske landskap. Vel, valget i Portugal viser at det er faktuelt feil.

Enkelte har også hevdet at moderate partier ikke kan få høy oppslutning når land har sterke ytre høyre partier. Vel, ved valget ble det nasjonal konservative partiet Chega («Det holder») landets tredje største. Så det er også feil.

Som så ofte før handler politisk suksess om innhold – om politikk. Men også om håndtering og timing. Når et parti taper, bunner det nesten alltid i at de enten ikke har levert eller håndtert regjeringstiden godt nok, ikke har politiske svar på det folk er bekymret for eller ikke har evnet å manøvrere strategisk i «ulent terreng». Ofte handler det om en kombinasjon.

Landet har hatt underskudd i sine statsbudsjetter nesten hvert år siden 1976.

Et slik slutning må jo bety at hvis man leverer i regjering, har politikk som oppleves relevant, og holder et strategisk rom, så vinner man. Stemmer det for Sosialistpartiets suksess i Portugal? Svaret er langt på vei ja.

Men hva gjorde statsminister og sosialistleder António Costa rett? Hvordan klarte partiet å gå frem etter seks år i regjering og få rent flertall (117 av 230 representanter)? For å svare på disse spørsmålene må vi første se litt på hva slags land Portugal er, og hvilke utfordringer de har stått i og står overfor.

Portugal er et annet sted

Noe som fortsatt preger Portugal, er dets erfaring med fascistdiktatur over flere tiår. I nesten femti år, mellom 1926 til 1974, var landet styrt av ledere med Hitler og Mussolini som forbilder. Siden Nellikrevolusjonen i 1974 og det første frie valg i 1976 har landet bygde opp et demokratisk styresett med regjeringer stort sett ledet av moderate krefter til høyre og venstre.

Veien frem har tidvis vært kronglete. Korrupsjon har vært et problem helt fem til vår tid og kommunistene har tradisjonelt stått sterkt. Da Portugal fikk demokrati, var landet et av de fattigste landene i Europa. Selv om de snart 50 år senere er konsolidert som et moderne europeisk land godt plassert i NATO, EU og eurosonen, opplever økonomisk vekst og er et attraktivt turistmål for solhungrige nordboere, er landet fortsatt blant kontinentets fattigste.

Anslag viser at 20% av befolkningen bor utenfor landet.

Landet har hatt underskudd i sine statsbudsjetter nesten hvert år siden 1976. I dag har de gjeld tilsvarende 130% av BNP. For å holde offentlige budsjetter på et «anstendig» nivå, har de vært og er stadig avhengig av økonomiske overføringer fra EU. Bare i årene fremover skal hele 16,6 milliarder euro, eller 166 milliarder kroner, kanaliseres fra EUs «recovery fund» (svar på pandemien) til Portugal.

Hvor blir de unge av?

I et land som har slitt økonomisk, har emigrasjon, altså mennesker som flytter fra landet, vært et stort problem over flere tiår. Denne utflytting har økt kraftig de siste fem årene. På 1970- og 80-tallet flyttet lavt utdannede, nå reiser de høyt utdannede. Anslag viser at 20% av befolkningen bor utenfor landet. Bare i Paris-området bor det om lag 800 000 født i Portugal. I Storbritannia 400 000.

Costa manøvrerer åpenbart det politiske terrenget godt.

Emigrasjon er drevet av perioder med høy ledighet, lave lønninger og begrensede utsikter til karriere. Nylige studier viser at 70% av de under 34 år tjener mindre enn 950 euro per måned, altså under 10 000 kroner i måneden. Halvparten av dem har midlertidige jobber og hver tredje vurderer å emigrere. Utflytting kombinert med lave fødselstall (1.3 i 2020), gjør at befolkningen synker. Bare Japan, og på marginen Italia, har en prosentvis større andel av befolkningen over 65 år.

Portugal har altså ikke klart å skape nok jobber eller gi unge økonomisk grunnlag til å bygge karriere, familie, få barn og bli i landet. Det er et problem i dag, men kan bli et stort problem i morgen. Så hva er de politiske svarene på disse grunnleggende problemene?

Nøkkel til suksess

For å møte disse utfordringene har regjeringen presentert løsninger vi kjenner godt: flere barnehager, høyere barnebidrag og tiltak for å redusere jobb-usikkerheten. De øker også pensjonen og løfter minimumslønn, samtidig som de investerer i helse og i sektorer hardt rammet av pandemien. I tillegg øker den økonomiske veksten.

Etter kraftig nedgang i 2020 på 8%, forventer de en vekst på 5,5% i 2022, opp fra 4,9% i fjor. Det er tall mange europeiske land kan se langt etter. Arbeidsledigheten har også falt fra 16,5% i 2013 til 6,5% i dag. Dette er en utvikling og en politikk som har slått godt an.

António Costa er kjent for å være en karismatisk leder med gode kommunikasjonsevner.

Men for å finne den grunnleggende «kimen» til sosialistpartiets suksess, må vi tilbake til de feil partiet selv gjorde i regjering under finanskrisen – og som de lærte av, og til høyrepartiets harde nedskjæringspolitikk mellom 2011 og 2014 da de satt i regjering. Sosialistene utviklet nemlig en mellomløsning mellom ansvarlig finanspolitikk, offentlige investering og sosiale løft.

Costa trakk tilbake nedskjæringspolitikken, fikk ned ledigheten og vektet sosial omfordeling, samtidig som de opprettholdt finansiell disiplin og reduserte statsgjelden.

De klarte altså å utvikle en politisk økonomi som mange andre europeiske sosialdemokrater ikke klarte, nemlig å ha et forholdsvis lavt budsjettunderskudd samtidig som de avviste ensidig nedskjæringer som rammet millioner av europeere i andre land. Det er nøkkelen til seieren i 2019 og i år. De hadde troverdighet som et moderate folkeparti.

Å manøvrere det politiske terrenget

Men suksessen kom ikke av seg selv. António Costa er kjent for å være en karismatisk leder med gode kommunikasjonsevner. Selv om sosialistpartiet ikke ble største parti i 2015, klart han å inngå en allianse med ytre venstrepartiene, noe som sikret regjeringsmakten. Sosialistene ble belønnet med fremgang i valget i 2019, men nå inngikk de ikke lengre i en allianse med de andre partiene. Det ble et sak-til-sak-samarbeid. Det skulle bli mer turbulent.

Høsten 2021 krevde de to støttepartiene, det anti-kapitalistiske Bloco de Esquerda (Venstreblokken) og det kommunistiske Coligação Democrática Unitária (Demokratiske enhetskoalisjonen) større endringer i et statsbudsjett Costa mente var «det mest venstreorienterte i landets nyere historie». De fikk ikke gjennomslag, nektet å stemme for budsjett, og dermed måtte det nyvalg til.

Sosialistpartiet i Portugal er ikke ukjent med regjeringsansvar. De har styrt landet i 17 av de siste 25 år.

Det skulle ikke lønne seg for disse to partiene. Begge ble «stemplet» som uansvarlige, ved å sende landet ut i en valgkamp midt i en pandemi, og de tapte stort. «Venstreblokken» mistet halvparten av velgerne sine fra forrige valg, og den «Demokratiske enhetskoalisjonen» mistet en tredjedel.

Costa manøvrerer åpenbart det politiske terrenget godt. Han dro en klar linje både til venstre og til høyre for seg, og inntok et strategisk og bredt rom. Samtidig var det klart at om sentrum-høyre skulle ta over makten, ville de være avhengig av et voksende ytre høyre parti. Gitt Portugals historie med fascistdiktatur, mobiliserte nok det også velgere til å stemme på Sosialistpartiet. Costa fremsto som trygghet og forutsigbarhet. Velgerne samlet seg om han.

Sosialistene vant – høyresiden styrket seg

Selv om Portugal fremstår samlet, demokratisk og med en lys fremtid, er det mørke skygger i horisonten. Ved landets første frie valg i 1976 stemte 83,5% av befolkingen. Fem partier kom inn i parlamentet. Ved valget i januar, om lag 44 år senere, stemte 58% og 10 partier kom inn i nasjonalforsamlingen. Det største partiet var likevel ikke sosialistpartiet, det var «ikke-velgerne». Landet opplever, som resten av Europa, økt politisk fragmentering og lavere valgdeltakelse.

På grunn av fascistdiktaturet, har landet vært forskånet fra ytre høyre partier, helt til 2019. Da ble partiet Chega etablert og kom samme år inn i parlamentet. 2 ½ år senere økte de oppslutning med 5,9% til 7,2%. I 2017 ble det høyre-liberalistisk partiet, Iniciativa Liberal, stiftet. De fikk sitt gjennombrudd ved dette valget med 5%.

Det burde inspirere andre moderate partier i Europa, som aspirerer til å bli folkepartier.

Det moderate høyrepartiet, Sosialdemokratene (litt forvirrende) fikk ikke den oppslutning mange hadde forventet, men de gikk frem 1,2%. Svakere moderate høyrepartier, sterkere ytre-høyre og oppblomstring av høyre-liberalister, kjenner vi igjen over hele kontinentet.

Venstresiden kan heise flagg for flertall og regjeringsmakt, men ikke veive for mye. For selv om sosialistene vant, gikk den samlede venstresiden tilbake med 6,8%, og den samlede høyresiden frem 8,2%. Dette er også en forskyving vi ser i de fleste europeiske land. Men på et vesentlig punkt skiller Portugal seg fra de fleste andre land i Europa:

De tradisjonelle moderate partiene, både til høyre og venstre, holder stand. De to «folkepartiene» har fortsatt en samlet oppslutning på over 70%.

Moderate kan vinne valg

Sosialistpartiet i Portugal er ikke ukjent med regjeringsansvar. De har styrt landet i 17 av de siste 25 år. Men fordi de har klart å manøvrere, bygge allianser og fornye seg politisk, lyktes de nok en gang. Selv i en tid med økt politisk fragmentering klarte partiet å forsterke interne koalisjoner gjennom en politikk som balanserte økonomisk og sosial ansvarlighet. De fant en vei som ikke dreide mot en mer markedsorientert retning, men heller ikke mot mer venstreradikale grep.

Statsminister og sosialistleder António Costa etablerte et strategisk rom og fant en politisk balanse som velgere fant troverdig og relevant. Slik viste han at et trygt forankret og reformistisk parti kan vinne valg og få høy oppslutning.

Det burde inspirere andre moderate partier i Europa, som aspirerer til å bli folkepartier.