Søstersurrogati i vinden

Det man kan kalle søstersurrogati har nylig dukket opp i den offentlige samtalen om surrogati i Norge. Nå sist var i A-magasinets langlesningssak 21.juni, som handlet om en søster som hadde båret fram et barn på vegne av sin bror og hans kone.

Tidligere i vår var søstersurrogati tema da Fremskrittspartiets (Frp) landsmøte gikk inn for å tillate surrogati i Norge. I sitt innlegg fra talerstolen brukte Lill Harriet Sandaune (Trøndelag Frp) historien om ufrivillig barnløse Anja og søsteren hennes som gjerne vil hjelpe, som illustrasjon på hva som er problemet med dagens surrogatiforbud (Adresseavisen 4.mai 2025).

Surrogati har lenge vært selve symbolet på ‘dit vi ikke vil’ i norsk bioteknologilovdebatt.

Frps landsmøte vedtok at surrogatiforbudet bør oppheves. Venstre har tidligere vedtatt det samme. Det betyr at Norge nå har fått to stortingspartier – FrP og Venstre – som ønsker å endre den norske bioteknologiloven slik at surrogati blir lovlig. Det er i og for seg en stor endring: surrogati har lenge vært selve symbolet på ‘dit vi ikke vil’ i norsk bioteknologilovdebatt.

Det er likevel ikke det eneste nye. Søstersurrogatiens entré i den politiske debatten og offentlige samtalen varsler også i seg selv noe nytt.

Søstersurrogatien står, for det første, i sterk kontrast til historier om fattige surrogatmødre i andre land, som dominerte da surrogati først havnet på dagsorden her til lands. Det kan gjøre søstersurrogati til en effektiv brekkstang for surrogati.

Det er trolig enklere, både for politikere og de som kjemper med ufrivillig barnløshet, når motivasjonen er søskenkjærlighet enn når den er penger og de behov pengene skal dekke.

For det andre, og nok mer underkommunisert, utfordrer søstersurrogati helt sentrale grunntanker i reguleringen av assistert befruktning i Norge. Potensialet i den sammenheng kan være langt mer radikalt og ikke minst mer progressivt.

 

Søskenkjærlighet, ikke penger

Søstersurrogati brukes her som en betegnelse på det at en kvinne bærer fram og føder et barn på vegne av en av sine egne søsken.

Dette skiller seg fra andre, mer utbredte former for surrogati, hvor kvinnen og de kommende foreldrene ikke kjenner hverandre i forkant av prosessen. I noen tilfeller blir de heller ikke kjent i etterkant av fødselen. Forholdet reguleres av en kontrakt mellom den som utfører arbeidet og den som betaler. Det gjør at pengene ofte spiller en avgjørende rolle.

Ved å holde surrogati i familien, unngår man et globalt fertilitetsmarked preget av multinasjonale fertilitetsklinikker og surrogatibyråer med profitt høyt på agendaen.

Når det kommer til søstersurrogati er det trolig noe annet som er på spill. Vi kan anta at følelser – slik som søskenkjærlighet, medfølelse, ansvar eller plikt – spiller en framtredende rolle.

Følelser er ikke ukomplisert. Likefullt er det trolig enklere, både for politikere og de som kjemper med ufrivillig barnløshet, når motivasjonen er søskenkjærlighet enn når den er penger og de behov pengene skal dekke.

 

Hold det i familien!

Søstersurrogati skiller seg også ut ved at rammene det foregår innenfor er noen ganske andre.

Der familien er den sentrale institusjonen i søstersurrogati, er det markedet som rår i kommersiell surrogati. Kommersiell surrogati er per i dag den mest utbredte formen for surrogati i de landene nordmenn reiser til for surrogati.

Ved å holde surrogati i familien, unngår man et globalt fertilitetsmarked preget av multinasjonale fertilitetsklinikker og surrogatibyråer med profitt høyt på agendaen[i]. Dette markedet kjennetegnes dessuten av sosial og økonomisk ulikhet mellom de som er arbeiderne i markedet, gjerne kvinner med ellers lav inntekt, og de som er kundene, slik som norske par og enslige med et sterkt ønske om barn[ii].

På det sosiale planet vil det kunne bety at vi får andre familiekonstellasjoner og -forståelser, og også bredere forståelser av foreldreskap.

Markedets plass i surrogati er omdiskutert. Mange har uttrykt etiske betenkeligheter rundt det å la markedets logikk – som det å sette en pris på noe – få sette rammene for tilblivelsen av barn. Familiens logikker er i den sammenheng noen andre enn markedets.

Familierelasjoner kan være vanskelige greier. Likevel er det nok lettere, selv for markedsliberale partier som Frp og Venstre, å gå inn for at familien skal få bestemme selv heller enn å helhjertet argumentere for å la markedskreftene slippe til.

Å snakke om søstersurrogati heller enn kommersiell surrogati kan trolig være strategisk hvis man ønsker å vinne gjennom med et overordnet budskap om at det er på tide å åpne opp for surrogati i Norge.

 

Bioteknologiloven utfordres

Å åpne for søstersurrogati er likevel ikke gjort i en håndvending. Søstersurrogati vil nemlig være et brudd med måten assistert befruktning har vært regulert på i Norge – og ikke minst måten såkalt tredjepartsreproduksjon har vært regulert på.

Tredjepartsreproduksjon er et samlebegrep for assistert befruktning der det inngår en tredjepart, slik som en eggdonor, en sæddonor eller en surrogatmor. I Norge har sæddonasjon vært lovlig i mange tiår, mens eggdonasjon først ble tillatt i 2021.

Hvis søstersurrogati blir malen for innføringen av surrogati, så vil det kunne gi oss ganske andre juridiske rammer for assistert befruktning og assisterte familier.

Felles for lovgivningen av både egg- og sæddonasjon er at donor skal være ikke-anonym, som konkret betyr at det eventuelle barnet kan få kjennskap til sitt genetiske opphav ved fylte 15 år. Samtidig skal donor være ukjent for mottakerne av egget eller sæden.

Det siste er viktig i kontekst av søstersurrogati. I søstersurrogati er ‘tredjeparten’ åpenbart kjent for den som mottar assistansen; hele premisset er at man bærer fram barnet for noen man står i en nær relasjon til.

Slik egg- og sæddonasjon er regulert i dag, er det imidlertid ikke mulig å ha med seg en donor man kjenner fra før, slik som en søster, bror eller venn, til klinikken. Det er faktisk ikke engang du som velger hvem som skal bidra med egg eller sæd. Ifølge norsk bioteknologilovgivning er det legen som skal velge donor. Donoren selv får heller aldri vite om donasjonen(e) ledet til barn.

 

Kjernefamilien som juridisk norm

Reguleringen av tredjepartsreproduksjonen bidrar i dag til avklarte og avgrensede familierelasjoner: mottakerne av egget eller sæden er foreldrene til barnet, og den ukjente donoren dukker først opp hvis barnet, når det har nådd ungdomsalder, selv ønsker det.

Kjernefamilien og dens grenser utad til de som ikke regnes som del av den, vil også kunne bli gjenstand for omdefinering og innovasjon.

Som et resultat av dette er den assisterte familien – som har blitt til takket være en donors sæd eller egg – ofte til forveksling lik den tradisjonelle kjernefamilien.[iii]  Det er heller ikke tilfeldig. Det er grunn til å anta at det har vært hensikten fra lovgivers side. Assistert befruktning var lenge ikke tilgjengelig for grupper som avvek fra den heteroseksuelle kjernefamilienormen. Det er først nylig at assistert befruktning har blitt tilgjengelig for lesbiske par eller enslige kvinner.

Hvis søstersurrogati blir malen for innføringen av surrogati, så vil det kunne gi oss ganske andre juridiske rammer for assistert befruktning og assisterte familier.

 

Noe progressivt i vente?

På det sosiale planet vil det kunne bety at vi får andre familiekonstellasjoner og -forståelser, og også bredere forståelser av foreldreskap.

Som langlesingssaken i A-magasinet tydeliggjør, vil fødemor, eller den som bærer fram og føder barnet, være barnets tante, i tillegg til å være søsteren til pappa. Eksempelet tydeliggjør at dagens slektsskapskategorier fort kan bli for trange til å romme folks erfaringer av hvem som er hva i familien. Skulle søstersurrogatien bli en realitet i Norge, har vi kanskje en hel masse nyvinninger i vente. Slik som språklige nyvinninger, med nye slektskapskategorier som åpner opp for de forskjellige måtene folk bidrar inn i skapelsen av et barn.

Kjernefamilien og dens grenser utad til de som ikke regnes som del av den, vil også kunne bli gjenstand for omdefinering og innovasjon. Vi kan for eksempel tenke oss en framtidig familie sammensatt av primære foreldre og andre som har vært sentrale i reproduksjonen av barnet. Det vil være noe litt annet enn den familien politikerne gjennom mange år har kjempet for å bevare og reprodusere.

Spørsmålet er kanskje om det revolusjonære potensialet får noe næring i de kommende surrogatidiskusjonene

Det vil også endre rollen til tredjeparten på nokså fundamentalt vis. Fra å være ukjent og definert som utenfor familien, kan rollen som donor og surrogatmor potensielt romme mer og annet enn å bidra med kroppslige, reproduktive kapasiteter slik som sæd, egg eller svangerskap og fødsel. Det vil kunne gi en tredjepartsreproduksjon som rommer folk som hele mennesker, ikke kun delene de bidrar med inn i reproduksjonen.

Det ville ha vært nokså revolusjonært.

Spørsmålet er kanskje om det revolusjonære potensialet får noe næring i de kommende surrogatidiskusjonene – eller om søstersurrogati først og fremst blir en brekkstang for innføring av surrogati, i en (markeds)liberal ånd.

 

[i] Se f.eks. Vertommen, S., Pavone, V., & Nahman, M. (2021). Global Fertility Chains: An Integrative Political Economy Approach to Understanding the Reproductive Bioeconomy. Science, Technology, & Human Values, 47(1), 112-145. https://doi.org/10.1177/0162243921996460 (Original work published 2022)

[ii] Se f.eks. Førde, K. E. (2017): Intimate distance: Transnational commercial surrogacy in India. [Doktorgradsavhandling]. Universitetet i Oslo.

[iii] Stuvøy, I. (2024): Eggdonasjon fra forbud til tilbud. Den biopolitiske konfigureringen av en ny form for reproduktiv assistanse. Tidsskrift for kjønnsforskning, 48(3), 112-129. https://doi.org/10.18261/tfk.48.3.2