Spåkvinnene

I et retorisk fiffig innlegg kritiserer Sigrun Aasland undertegnedes tekst om kompiskapitalismen. Det er en fin anledning til å utdype min kritikk av den typen næringspolitikk som hun og langt flere med henne, både til høyre og venstre i det politiske landskapet, mener er en gode idé.

Hvis man ikke kjenner til fortiden, forstår man ikke nåtiden og egner seg ikke til å forme fremtiden

Aasland synes opptatt av at jeg ikke vil tilbake til 1960-tallet, noe som i og for seg er sant, hun vil nemlig se fremover. Men hvis man ikke kjenner til fortiden, forstår man ikke nåtiden og egner seg ikke til å forme fremtiden. Historien har mye å lære oss, og Mariana Mazzucato, som ser ut til å være et intellektuelt forbilde for mange i Agenda, bruker historie aktivt, med rette, for å argumentere.

Hvordan man skal unngå rent-seeking, eller tilkarringsvirksomhet som det heter på godt norsk, svarer Aasland aldri på. Og det er liten tvil om at faren for slikt er stor, for uansett hvordan Aasland vrir og vender på det, er det tydelig at mange mener staten skal satse aktivt på bransjer og teknologier, på en måte den ikke har gjort siden 1960- og 70-årene. Som Agenda og de rødgrønne skriver i egen rapport: «Staten må ta risiko og sjanser, og våge både å vinne og å tape, slik private investorer også gjør i teknologikappløpet». Det er også tydelig i forslaget til Arbeiderpartiets nye program, hvor det blant annet står at Ap vil «åpne for at staten etablerer eller kjøper seg inn i selskaper der det er av stor strategisk interesse for Norge». Som Kjetil B. Alstadheim skrev treffende i Aftenposten: «Ap går til valg med en større tro enn på lenge på at staten vet bedre enn markedet hva slags bedrifter som har livets rett. Større tro på statlig styring har Ap neppe hatt på flere tiår».

Uansett hvordan Aasland vrir og vender på det, er det tydelig at mange mener staten skal satse aktivt på bransjer og teknologier, på en måte den ikke har gjort siden 1960- og 70-årene

Det er alltid vanskelig å se inn i fremtiden og utpeke hvilke sektorer og bransjer som vil være vinnere. Skulle man klare å velge riktige bransjer, enten man mener det er fôr, havbruk, skipsfart, vindkraft, solkraft, batterier, hydrogen eller noe annet, er det alltid vanskelig å velge riktige løsninger og teknologier. Derfor er flere skeptiske til at staten aktivt, på en mer omfattende måte enn tidligere, skal ta en slik risiko. Men Aasland er tydeligvis uenig. «Det er en velkjent melodi: Politikere pleier ikke å lykkes særlig godt. Vel, der er vi uenige», skriver hun. Men la oss se litt nærmere på eksemplene hun bruker på at politikerne pleier å lykkes.

Olje og gass var og er, i motsetning til mange av næringene man nå vil satse på, en åpenbar lønnsom ressurs

Flere mener at det offentlige kan bygge nye næringer, som på sikt vil føre til lønnsomme arbeidsplasser og verdiskaping, gjennom aktivt statlig engasjement og store statlige subsidier i startfasen. Den fremste inspirasjonskilden er ofte statens rolle i oppbyggingen av oljevirksomheten, noe også Aasland trekker frem. Men den norske staten subsidierte ikke frem oljeindustrien. Man laget derimot et effektivt og kløktig system som sikrer landet størst mulig inntekter fra den åpenbart lønnsomme naturressursen. Norsk sokkel ville blitt utbygd uansett, også om staten forholdt seg passiv, riktignok med mindre inntekter til det norske samfunnet. Olje og gass var og er, i motsetning til mange av næringene man nå vil satse på, en åpenbar lønnsom ressurs.

Det er vanskelig å spå fremtiden – og selv om det finnes spåkvinner som noen ganger treffer, har de sjeldent rett, de satser dessuten ikke med folkets ressurser

Videre trekkes flere eksempler som Mazzucato er opptatt av frem, slik som internett, men selv om det er viktig å anerkjenne at offentlig finansiert forskning har bidratt til mye innovasjon og utvikling, må man ikke gjøre seg blind på å hylle det offentliges rolle som forsknings- og innovasjonspioner. Mazzucato skiller nemlig ikke mellom intenderte og ikke-intenderte effekter av offentlig finansiert forskning. Forskning kan få store og uventede positive ringvirkninger på områder hvor man ikke har ventet det. Noen, blant andre Mazzucato, ser ut til å mene at slike forskningsfunn i stor grad vil komme som et tilsiktet, eller intendert, resultat av en bevisst og ambisiøs satsing på utvalgte områder. Men det er svært usikkert.

Også når det gjelder gjennomføring av konkrete innovasjoner, er det høyst diskutabelt om for eksempel internett og smarttelefonen kan tilskrives en bevisst offentlig satsing, selv om vi ikke kan legge skjul på at offentlig finansiert forskning har skapt viktige teknologiske funn for de nevnte eksemplene. Det er vanskelig å spå fremtiden – og selv om det finnes spåkvinner som noen ganger treffer, har de sjeldent rett, de satser dessuten ikke med folkets ressurser.

Jeg har ikke hevdet at avgifter er eneste virkemiddel, at «det grønne skiftet skal løses uten å prioritere innsats, avlaste risiko eller stille krav gjennom offentlige innkjøp», eller at Innovasjon Norge, Forskningsrådet, Enova, SIVA, Nysnø og Argentum ikke trengs. Men siden Aasland trekker frem disse institusjonene i sin egen stråmannsargumentasjon, vil jeg forsøke meg på litt konstruktiv kritikk avslutningsvis.

Problemet med disse nevnte statlige virkemidlene er altså at de ikke har lyktes særlig bra, tvert imot har de medført betydelige tap

Begrunnelsen for å gi offentlige tilskudd til prosjekter, for eksempel innen energi og klima, er at det eksisterer prosjekter som er samfunnsøkonomisk lønnsomme, men som likevel ikke får tilstrekkelig finansiering i markedet til å bli realisert. Da kan, og kanskje bør, staten motvirke markedssvikten med offentlige virkemidler, slik at prosjektets samfunnsøkonomiske potensial blir utløst. Enova er et eksempel på et statsforetak som forsøker å motvirke slike markedssvikter. Men klimaeffektene fra tilskuddene viser at Enova – som et klimapolitisk verktøy – er svært lite effektiv.

Det statlige selskapet Investinor, som skal bidra til å gjøre utvalgte bedrifter «verdensledende», kan sies å ha en noe lignende funksjon. Selskapet skal, likhet med for eksempel Nysnø, bidra med risikokapital i virksomheter. Dette kan blant annet bidra til å mobilisere privat kapital i den vanskelige fasen fra å være en liten oppstartsbedrift til å bli en ekspansjonsbedrift. Problemet er bare at Investinor hittil stort sett bare har bidratt med betydelige tap på norske skattebetaleres hender.

Problemet med disse nevnte statlige virkemidlene er altså at de ikke har lyktes særlig bra, tvert imot har de medført betydelige tap. I så hensende er det kanskje et problem at man har en jungel med virkemidler for å tildele risikokapital og avlastning – en jungel de rødgrønne vil gjøre enda tettere. Derfor kan det være lurt å slå sammen flere av disse virkemidlene. På den måten vil man kunne forenkle det administrative og oppnå stordriftsfordeler – som igjen kan bidra til høyere kvalitet i slike investeringsprosesser. Uansett: Løsningen på dårlige næringspolitiske virkemidler er ikke flere av dem.