Språk er en menneskerettighet

ASK må anerkjennes som et minoritetsspråk og inn i Språkloven – det er et likestillingsspørsmål. Minoritetsspråk gis i lovforslaget vern, og språkbrukerne får rett til «å lære, møte og bruke språket sitt». Dette mener vi skal gjelde også for ASK-brukere.

Forslag til ny språklov ligger nå til behandling i Stortinget. Vi har i samarbeid med andre organisasjoner og foreldregrupper tatt til orde for at ASK må anerkjennes som et minoritetsspråk. Tegnspråk foreslås anerkjent som et minoritetsspråk, men det har tatt lang tid. Vi mener ASK er likestilt med tegnspråk, og håper at prosessen til annerkjennelse av ASK som minoritetsspråk vil gå raskere.

Tilgang til ASK er å forstå som en grunnleggende menneskerettighet

Her har ASK-brukerne FN-konvensjonen i ryggen. I FN-konvensjonen for rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD), omfatter språk og kommunikasjon også ASK. Tilgang til ASK er derfor å forstå som en grunnleggende menneskerettighet.

 

Språkutvikling

Det har over tid skjedd en utvikling når det gjelder synet på ASK. I dag er den faglige tenkningen bygget på at ASK ikke primært dreier seg om hjelpemidler og spesialpedagogikk, men om språkutvikling. Et gjennombrudd når det gjelder rettigheter kom med Stortingets enstemmige vedtak i 2009:

Stortinget ber Regjeringen vurdere endring i Opplæringsloven slik at elever som trenger utvikling i talespråk, tegnspråk, alternativ kommunikasjon, supplerende kommunikasjon, eller en kombinasjon av disse, sikre likeverdige rettigheter i lovverket.

Siden har kampen fortsatt, fra dedikerte fagpersoner og brukerorganisasjoner i fellesskap. Det som står på spill er barns beste, deres rett til å utvikle sitt potensial. Uten tilgang til språk, tar vi fra barna denne muligheten. Barn trenger språk for å lære, for å kunne samhandle med andre og for å utvikle identitet. Å ta inn ASK i språkloven er et likestillingsspørsmål.

Det som står på spill er barns beste, deres rett til å utvikle sitt potensial. Uten tilgang til språk, tar vi fra barna denne muligheten

Det er store individuelle forskjeller blant de som trenger ASK. Personer som trenger ASK for å uttrykke seg, forstår mye mer enn de klarer å gi uttrykk for. Noen av dem vil kunne fullføre høyere utdanning. Det er ikke evnene til å lære som stopper dem, men manglende ASK-tilbud. De som befinner seg i denne gruppen trenger ASK resten av livet. Andre igjen har ikke behov for et varig alternativ til tale, men har behov for et supplement frem til de har lært å snakke slik at de har forståelig tale. De som ikke kan forstå tale, trenger et alternativ for å kunne forstå andre og uttrykke seg. De må få bruke sin alternative kommunikasjonsform. ASK er et spennende fagfelt for de som er interessert i språk og kommunikasjon.

 

Hva skal til for at barn som trenger ASK utvikler språk?

For det første er det viktig å starte tidlig, det er ikke mulig å starte for tidlig. For å få best nytte av ASK, gjøres en tverrfaglig spesialistvurdering i habiliteringstjenesten av barnets forutsetninger. Viktige hensyn er munn- og svelgmotorikk, håndmotorikk, bolkontroll og øyemuskulatur. Syn, hørsel, taktile sanser og kognisjon er også avgjørende.

Det finnes dyktige fagpersoner, dessverre er de ikke alltid der barna er.  

Dernest må det skapes et språkmiljø rundt barnet. Det betyr at barna hver dag trenger mennesker rundt seg som kan bruke ASK sammen med dem. Disse barna trenger noen å lære av. Andre barn utvikler sine språkferdigheter helt av seg selv i samspill med andre. Barn som benytter ASK trenger at noen voksne skaper språkmiljø rundt dem. Hele dagen. Kommunikasjonshjelpemidlet skal være med barnet i alle situasjoner.

Dessverre hører vi om fortvilte foreldre som oppdager at hjelpemidlet ikke ble med på tur i barnehagen.

Det finnes i dag gode hjelpemidler, både enkle og svært avanserte datamaskiner. Utfordringen er å finne det som er best egnet, og foreldre savner i dag bedre veiledning når det gjelder disse valgene. Det er ikke noen god følelse å få hjem et avansert hjelpemiddel, uten å ha fått opplæring i bruken. Og ASK-vokabularet må utvikles i takt med barnets økende språkutvikling. Vi hører om foreldre som sitter oppe til langt på natt og legger inn ord og symboler, fordi de får ikke tilstrekkelig assistanse.

Vi hører om foreldre som sitter oppe til langt på natt og legger inn ord og symboler, fordi de får ikke tilstrekkelig assistanse

Og så hører vi heldigvis også om foreldre som har fått dyktige assistenter som kan bistå og veilede i samspill med hjemmet. Det gir oss håp.

Foreldre og andre nærpersoner trenger støtte til å lære seg ASK. Det er som med tegnspråk – opplæring er nødvendig. Hvordan i all verden kan vi forvente at foreldre makter å lære barnets språk helt av seg selv? De har ofte i tillegg andre omfattende og krevende omsorgsoppgaver overfor barnet.

Det finnes godt kurs- og opplæringsmateriell tilgjengelig, men tilbys ikke de som trenger det. Det er det mulig å gjøre noe med.

 

Derfor må lovfestede rettigheter ikke svekkes, men styrkes.

Først i 2012 kom retten til bruk av ASK og opplæring om ASK inn i opplæringsloven og friskoleloven, og i 2018 kom rettigheter inn i barnehageloven. Nå ligger et forslag på bordet om å fjerne bestemmelsene i opplæringsloven. Det bekymrer alle berørte brukerorganisasjoner.

Vi vet at lovbestemmelser betyr noe. Derfor ber vi om å bli hørt, for å ivareta interessene til alle som trenger ASK.

Det finnes faglige veiledere for hvordan rettighetene skal praktiseres, men det er fortsatt en vei å gå. Disse rettighetene har ikke blitt innarbeidet i barnehager og skole.

 

Styrk lovverk og fagfelt

Det er altfor store forskjeller i tilbudet. Fagområdet er drevet av ildsjeler. Det trengs mer forskning, og det er for lite kjennskap til ASK i hele opplæringsløpet.

Det som er gledelig, er at vi ser en bedring. Det har skjedd en positiv utvikling fra det første vedtaket ble gjort i 2009 og til i dag. Det som gjelder nå, er å holde farten oppe slik at den positive utviklingen ikke stopper opp.

Politikere og fagmyndigheter må bygge videre på lovverk som hviler på god fagkunnskap og forskning, og sørger for tilstrekkelige faglige ressurser.