Står Europa overfor en ny krig?

Bare noen hundre meter fra mitt bosted i London, ligger den russiske ambassaden. Den stoiske bygningen symboliserer – i likhet med liknende konsulater og ambassader i herskapelige Kensington Palace Gardens – et ønske om å fremme handel og fred til gjensidig nytte.

Tirsdag forrige uke avsluttet likevel 23 av ambassadens diplomater sin hektiske arbeidshverdag med å bli utvist fra Storbritannia. Dette førte igjen til at Russland utviste britiske diplomater, men også at et tyvetalls vestlige stater, inkludert Norge, utviste russiske diplomater i solidaritet med Storbritannia. Denne diplomatiske krisen tvinger fram spørsmålet: Vil det bryte ut krig i Europa?

Den utløsende faktoren for den diplomatiske krisen er det mye omtalte Salisburyangrepet, der nervegiften Novichok, et kjemisk våpen utviklet i Russland, påførte den tidligere russiske etterretningsagenten Sergei Skripal og hans datter Yulia, samt en politibetjent på åstedet, kritiske skader.

Ifølge Russlands statsminister Dmitry Medvedev befinner partene seg allerede i en ny kald krig.

Statsminister Theresa May pekte raskt ut russiske myndigheter som de skyldige, enten ved å ha beordret attentatet eller ved å ha mistet kontroll over nervegiften. På grunnlag av Russlands “høyst sannsynlige” ansvar for lovbruddet, tross mangel på fremlagte bevis, svarte Storbritannia med diplomatisk utvisning.

EU stilte seg bak konklusjonen og uttrykket solidaritet med Storbritannia i denne «alvorlige utfordringen rettet mot vår sikkerhet». Denne splittende retorikken, som stiller opp et forent Vesten mot et fiendtlig Russland, har konsekvent blitt anvendt de siste årene. Det kommer derfor ikke som noen overraskelse at Russlands ønske om en felles etterforskning ble avvist. 10 Downing Street har også påkalt støtte NATO for å besvare de de ser som en “langvarig sikkerhetstrussel”.

Illusjonen om at Russland skulle bli del av et verdenssamfunn med USA ved roret, brast allerede i 2007 da President Putin i sin tale ved sikkerhetskonferansen i München raste mot NATOs truende ekspansjon og USAs gjentatte brudd på suverenitetsprinsippet.

Siden den gang har Putin gjenreist Russland ut av den sovjetiske asken og systematisk utfordret den internasjonale maktbalansen. Denne prosessen har skjedd i takt med en voksende russisk økonomi som har muliggjort militær reform og modernisering. Fra 2007 til 2016 har landets årlige forsvarsbudsjett doblet seg, til 5,3 prosent av BNP; 70 milliarder dollar. Russlands forsvarsutgifter overgås kun av USA og Kina.

Russlands militære nærvær strekker seg per i dag fra baser i Nordishavet, der fredelig samarbeid mellom grenselandene har vært normen, til Syria og Midtøsten i sør, en strategisk region hittil dominert av USA. Dette har skapt en mer aggressiv russisk utenrikspolitikk, tydelig ved annekteringen av Krimhalvøya, gjentatte cyberangrep, militær støtte av al-Assad-regimet i Syria, uvarslet tilstedeværelse av russiske militærfartøy i NATO-territorier, samt den mulige anvendelsen av kjemiske våpen på britisk jord.

Ved flere anledninger har USA, EU og NATO uttrykt at Russland representerer en stor – om ikke den største – trusselen mot vestlige verdier og sikkerhet. Inntil Russlands invasjon av Ukraina var meningene likevel delte om det burde utarbeides et strategisk samarbeid med Russland.

I 2014 ble enhver tvil erstattet med et sterkt engasjement for å styrke NATO. I Europa har tiltak inkludert dannelsen av en umiddelbar innsatsstyrke som kan utplasseres innen 72 timer, samt fire multinasjonale kampbataljoner i Polen og Baltikum, etableringen av kommandosentre i alle østeuropeiske medlemsstater, en modernisering av infrastruktur, et økt antall øvelser og et opptrappet sjø-og luftnærvær i Svartehavet og Østersjøen.

Derfor er det nåværende diplomatiske bruddet mellom Russland og Vesten bekymringsverdig.

USA har stått i spissen for disse initiativene og har økt sitt årlige NATO-bidrag med tre milliarder dollar fra 2016. Etter Ukraina-krisen har alle NATO-stater gått med på å bevilge minst 2 prosent av sitt BNP til forsvarsbruk innen 2024, men flere frykter at dette er utilstrekkelig gitt trusselen Russland representerer.

Så, vil krig bryte ut mellom NATO og Russland? Ifølge Russlands statsminister Dmitry Medvedev befinner partene seg allerede i en ny kald krig. Tross dette utsagnet må det understrekes at nåtidens konfrontasjon mangler datidens intensitet, skala og kompromissløse ideologiske karakter. Videre er Russlands økonomiske og militære makt, tross stor vekst, fremdeles begrenset i forhold til USA og EU. I tillegg disponerer begge parter gjensidig avskrekkende atomvåpen. Et Russland som bevisst tar initiativ til en krig som landet umulig kan vinne, er dermed lite sannsynlig.

Krig er likevel ikke et utenkelig utfall, men den vil i så fall trolig være utilsiktet: Et produkt av feilberegning og misforståelser i et sikkerhetsdilemma der gjensidige forsvarstiltak og mangel på kommunikasjon resulterer i en krig med uønskede økonomiske, politiske og humanitære konsekvenser for begge parter.

I lys av nåtidens forsvarskappløp kan en krig utløses av simulerte angrep og uvarslede militærøvelser nær motpartens grenseområder. Mangelen på kommunikasjon kan i slike tilfeller få fatale konsekvenser. Derfor er det nåværende diplomatiske bruddet mellom Russland og Vesten bekymringsverdig. Diplomatiske relasjoner fremmer gjensidige interesser og verdier, og kan erstatte frykt og misforståelser med tillit, innsyn og samarbeid. Diplomatiske relasjoner, i likhet med handel og internasjonale organisasjoner, legger grunnlaget for stabilitet og fred.

Åpenbart må en stats bevisste anvendelse av et kjemisk våpen på en annen stats territorium få konsekvenser. Likevel er det gode argumenter for at disse ikke burde gå utover diplomatiet som sikrer dialog, samarbeid og fred. Paradoksalt nok kan dermed Vestens mottiltak for å forhindre liknende aggresjon i fremtiden, nettopp øke sannsynligheten for krig i Europa.