En virkelig ond og hjerterå handling

Det er 18. februar. Vi kjører fra Istanbul halv åtte om morgenen for å være sikre på å rekke rettssaken som starter klokka 10 i Silivri-fengselet, dit det er over en times kjøring. Tidlig start viser seg å være nødvendig, vi trenger all tid. Vi, er Norsk PENs Tyrkiarådgiver Caroline Stockford, undertegnede og Haydar, tolken.

Vi vet at vår tilstedeværelse blir behørig dokumentert og arkivert.

Morgenen er vakker, det er soloppgang over Istanbuls bybilde. Været skifter, blir illevarslende mer overskyet jo nærmere vi kommer Silivri-fengselet. Tjukk tåke legger seg over landskapet, vi ser ikke mer enn to meter framfor oss.

Sjåføren stanser.

– Veisperring og passkontroll, sier han.

Det er nytt. Dette er syvende høringen Norsk PEN deltar i, og dette har ikke skjedd tidligere.

– Det er for deres egen sikkerhet, sier politimannen som tar passene våre.

– Slapp av, vi er staten, det er vi som passer på dere.
Vi i bilen ser på hverandre og tenker alle vårt.

Vi blir stanset av nok en veisperring, ny passkontroll. Vi vet at vår tilstedeværelse blir behørig dokumentert og arkivert.

Tåka letner, på hver side av veien er det satt opp gjerder med skiltene «Jandarma». En lang rekke biler og busser snirkler seg mot fengselet, rettssaken er en av de mest kjente sakene i nyere tids tyrkiske rettshistorie. Vi ser stadig mer politi og flere soldater. Det massive fengselskomplekset dukker frem av tåka.

Høsten 2019 avslørte en parlamentsoppnevnt granskingskomite at det var 22 781 innsatte i høyrisikofengselet Silivri, som offisielt har kapasitet til å huse 11 000 fanger. Sanitærforholdene er under enhver kritikk, rapporterte komiteen. Fanger meldte at de ble utsatt for vold, trakassering og tortur fra vaktene, og helseproblemene deres ble ikke tatt på alvor og fulgt opp.

Silivri-fengselet er beryktet verden rundt for å ha sperret inne journalister, forfattere, politikere, aktivister og andre dissidenter det siste tiåret. En av dem er filantropen, kulturpersonligheten og menneskerettighetsaktivisten Osman Kavala.

President Erdogan har flere ganger hevdet at Kavala finansierte opprøret.

Denne dagen har Osman Kavala tilbrakt 928 dager i Silivri, siktet for å stå bak det såkalte Geziopprøret på Taksimplassen i Istanbul. Opprøret startet som fredelige demonstrasjoner mot kommunens planer om å omgjøre en av byens få parker til et shoppingsenter. Det utviklet seg etter hvert til et gateslag der åtte demonstranter og en politimann ble drept og over 5000 ble skadet.

President Erdogan har flere ganger hevdet at Kavala finansierte opprøret, med hjelp fra sin venn, den ungarsk-amerikanske billionæren George Soros. Etter hvert er det blitt svært mange personer på Erdogans hatliste, men Soros, Gülen og Kavala topper sannsynligvis lista.

Det kryr av politi, soldater, maskingevær. Hylende sirener, biler, motorsykler og tanks. Opp langs inngangsrampen til fengselet står soldater tett i tett, maskingeværene løftet, stramme ansiktsmuskler bak mørke solbriller, de fleste i begynnelsen av 20-åra, mange under 20.

Vi avleverer mobil og pass og får utlevert inngangskort. Rettssalen er svær. 500 m², sies det, plass til minst 1000. Tre dommere sitter i et panel i ene enden av rommet, aktor sitter ved et bord ved siden av dommerpanelet. På hver side av panelet er det en storskjerm som overfører fra rettssaken. Publikum, familie og venner befinner seg i motsatt ende av salen. De er langt unna der det skjer, og har ingen mulighet til å kontakte de tiltalte.

Det er varmt i rommet, lufta er tett allerede når vi kommer. En lystavle viser 24 grader.

Plutselig er han der. Det klappes og jubles. Osman Kavala stiger opp i rettssalen fra en tunnel under salen. Han ledsages av 13 politimenn som sørger for at han hele tiden er omringet på alle kanter. Han virker tynnere enn ved siste høring 28. januar. Håret er gråere.

I salen er det minst 100 soldater og politimenn. En av dem lener seg mot gruppen vår og spør vennlig om det er noen ledige plasser rundt oss. Det strømmer fortsatt inn folk. Tolken sier:

– Han der er the commander. Det er han som bestemmer. Bare vent, snart ser du hans sanne ansikt. Den høflige oppførselen er kun for å skape tillit.

Forsvarerne påpeker at flere av de siktede beviselig ikke var i nærheten av Geziparken under opprøret.

Aktor begynner. Han sier at de 16 tiltalte er kriminelle, de har begått vandalisme, vold og brutalitet. Han legger særskilt vekt på alt Osman Kavala skal ha gjort seg skyldig i, og understreker at alvorlighetsgraden av lovbruddene tilsvarer livstid fengsel. Dessuten er rømningsfaren stor og derfor må Kavala forbli fengslet. Aktor er kortfattet, monoton, han stirrer ned i bordet mens han snakker.

Så er det forsvarernes tur. Vi teller om lag 120 forsvarsadvokater. Over 20 hadde ordet denne morgenen. De representerer de 16 tiltalte. Ikke alle forsvarerne oppgir hvem av de tiltalte de representerer, men alle sier at de representerer alle de 16 tiltalte.

Forsvarerne forlanger å snakke så lenge de behøver, uavhengig av om dommerpanelet mener innleggene er for lange. Aktoratet har ikke klart å fremlegge beviser på skyld, likevel risikerer de tiltalte livsvarig fengsel. Ingen av forsvarets vitner har blitt hørt, kun aktoratets. Forsvarerne ber om at folk som faktisk var til stede under Gezi-opprøret får vitne, at bevis blir innhentet og gransket. Forsvarerne sier at det i denne saken er opp til forsvarerne å bevise uskyld, ikke for aktor å bevise skyld.

Han har anmeldt de 16 tiltalte med den begrunnelse at han selv ble påført varige skader i foten etter å ha sparket i hjel Ali.

Videre hevder forsvaret at den 675 siders siktelsen er rent vrøvl. 70 prosent av teksten er kopiert og limt inn fra 11 andre siktelser. Aktor får spørsmål om han var klar over at siktelsen også inneholder et tekstutdrag fra en fransk roman. Utdraget forekom i en artikkel i den tyrkiske avisa Zaman i fjor sommer, oversatt til tyrkisk. Forsvareren antydet at aktor sannsynligvis anså tekstutdraget for å være velartikulert og dermed et passende siktelsesmateriale, men at aktor neppe hadde innhentet tillatelse til gjengivelse fra den franske forfatteren, og at han derfor hadde gjort seg skyldig i å bryte internasjonal opphavsrett. Stor munterhet i salen.

Forsvarerne påpeker at flere av de siktede beviselig ikke var i nærheten av Geziparken under opprøret, at de derfor er anklaget for ting de umulig kan ha gjort, eksempelvis som å ødelegge minibanker rundt Geziparken. Ifølge bankens egne internrapporter ble minibankene ødelagt i april 2013. Geziopprøret var i juni.

Et av aktoratets hovedvitner er en politimann som fikk 10 års fengsel for å ha sparket i hjel studenten Ali Ismail Korkmaz under opprøret. Politimannen slapp ut etter et par år for god oppførsel. Han har anmeldt de 16 tiltalte med den begrunnelse at han selv ble påført varige skader i foten etter å ha sparket i hjel Ali.

Det er 26 varmegrader i rommet og lite oksygen.

Det andre hovedvitnet er en militær som har erklært seg selv utilregnelig, som sliter med dårlig mental helse, og hevder at vitnemålet hans er fabrikkert. Han ønsker å trekke vitnemålet, men det har ikke aktor akseptert.
Alle forsvarerne kritiserer manglende innhenting, granskning og verifisering av bevis.

Hvem er de 16 siktede? Det er en arkitekt, en ingeniør, en journalist, en filmskaper, det er skuespillere, kulturarbeidere og en advokat. De fleste er tilknyttet kultursenteret Anadolu Kültür, som er etablert av kulturarbeidere og kunstnere for å skape og formidle kultur over hele Tyrkia. Osman Kavala er styreleder for senteret og har vært primus motor for driften i årevis. Osman Kavala, som ble beskyldt for å finansiere og stå bak Geziopprøret i 2013, er kurder, han er rik, han har finansiert en rekke prosjekter for sivilsamfunnet.

Det er 26 varmegrader i rommet og lite oksygen. Dommerne tar pause.

Vi sikrer oss tyrkisk kaffe og kjeks i kantina. Der møter vi også de eneste vennlige personene i fengselet; mennene som står på linje og jobber bak disken er innsatte. De smiler og er høflige.

Da våkner kommandanten til dåd og vi får se hans sanne ansikt.

Etter pausen er det de tiltaltes tur til å forklare seg. Det er ni tiltalte i salen, fire menn og fem kvinner. Osman Kavala er først. Han har forberedt en grundig forsvarstale som han starter på, men avbryter seg selv og sier at han nekter å forklare seg så lenge forsvarsadvokatenes vitner og beviser ikke blir godkjent.

De andre tiltalte reiser seg etter tur og sier:
Livene våre står på spill i denne rettssaken.
Vi kan ikke avgi sluttforklaring før alle vitner og bevis er lagt frem i retten.
Forsvarerne forsvarer ikke oss, de må bruke all sin tid på å rettlede aktor og dommere.

En av forsvarsadvokatene ber om å få uttale seg. Dommeren nekter ham det. Advokaten blir sint og roper at dette strider mot praksis, at det er hans rett som forsvarer å uttale seg. Noen i salen roper og deltar i disputten mellom dommer og advokat. Dommeren ber om at advokaten fjernes fra lokalet. Publikum blir sinte. Dommeren ber om at publikum fjernes fra salen.

De tiltalte går opp en etter en, Osman Kavala til sist.

Da våkner kommandanten til dåd og vi får se hans sanne ansikt. Resolutt leder han polititroppen sin mot publikum. På den andre siden av salen marsjerer en rekke politimenn mot advokaten.

En av de tiltalte, advokaten Can Atalay, roper at publikum må sette seg for å unngå å bli kastet ut. Publikum adlyder og politiet stanser framrykkingen.

Samtidig slår alle forsvarsadvokatene ring rundt advokaten som skulle fjernes, et forsvarsskjold som hindrer politiet i å komme til.

Det er skrik, skjellig og fullstendig kaos i salen. Ingen kontroll.

Dommerne forlater salen, og vi antar de nekter å gå videre med rettsaken til advokaten har forlatt salen. Men advokaten og publikum blir. Bare dommerne og aktor uteblir. Omtrent en time senere kommer de tilbake. Dommerne varsler at de tiltalte får anledning til en siste uttalelse før dommen faller.

Mens vi sprer de gode nyhetene om hans løslatelse i alle kanaler får vi plutselig kontrabeskjeden.

De tiltalte går opp en etter en, Osman Kavala til sist. Alle erklærer seg uskyldige og ber om frifinnelse.

Dommeren leser opp navnene til de 16 tiltalte i rasende fart. Alle frifinnes og Kavala løslates. Da det går opp for salen hva som faktisk ble sagt, bryter jubelen løs. Litt nølende til å begynne med, så ekstatisk. Kavala hever armene, han smiler og takker familie, venner, kolleger og støttespillere, han takker forsvarerne sine, internasjonale observatører, parlamentarikere og diplomater. Så føres han ned i tunnelen til trampeklapp fra salen.

Folk spør seg hva som egentlig skjedde, og om dette er et fremskritt for ytringsfriheten og rettsstaten Tyrkia? Vi kan nesten ikke tro at dommerne faktisk gjorde jobben sin, at vi muligens fikk oppleve en rettferdig dom. Vi våget å håpe at Kavala skulle få treffe kona si samme kveld, og datteren. Det ble lagt planer for en frisleppfest i en restaurant ved Taksimplassen utpå kvelden.

Fanger løslates gjerne sent på kvelden i Tyrkia, rundt midnatt. De kjøres et stykke fra fengselet og settes av i veikanten i mørket. Kavalas støttespillere ventet i mange timer på at han skulle slippes av.

Men Erdogan vil ta Kavala, han skal ikke slippe unna.

Mens vi sprer de gode nyhetene om hans løslatelse i alle kanaler får vi plutselig kontrabeskjeden.

Kavala var arrestert igjen. Aktor hadde anket dommen, ny arrestordre ble utstedt på Kavala, denne gang ble han anklaget for å ha stått bak kuppforsøket i juli 2016. Han kom ikke til å få se verden denne dagen heller.

Folk er fortvilte, rasende. Hva skjedde?

Ja, hva skjedde? I ettertid tenker en på aktors åpenbare manglende interesse for saken han førte.  Han var knapp, snakket fort og kort. Dommerne var utålmodige og ønsket tydelig rask fremdrift. På oss virket hele saken nøye regissert og planlagt. Vi tenkte at dette var en villet, politisk avgjørelse.

Men nå er de tre dommerne satt under gransking. Rådet for dommere og påtalemyndigheter, disiplinærorganet i tyrkisk rettssystem, skal vurdere hvorvidt dommen som ble avsagt i Gezi-saken inneholder feil. Vi skal huske på at dette rådet er satt sammen av regjeringen og Erdogan selv. Dersom rådet finner feil ved domsavsigelsen i Gezi-saken, og det vil ikke overraske noen om rådet gjør det, så vil dommerne bli siktet og selv stå på tiltalebenken om ikke lenge.

Før jul dømte Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen (EMD) Gezi Park-saken for ugyldig. Den påpekte at varetektsfengslingen av Kavala var ulovlig. Tyrkia hadde frist til 10. mars til å etterkomme domstolens krav om å løslate Kavala. Det hastet derfor for Erdogan å finne på noe.

I Tyrkia er det nå vanlig praksis å plutselig løslate folk etter lang tids fengselsstraff, for så å fengsle dem igjen kort tid etter med nye anklager.

Derfor frifinnelsen den 18. februar. Men Erdogan vil ta Kavala, han skal ikke slippe unna, og derfor siktes han for nytt lovbrudd, nå for å stå bak kuppforsøket i juli 2016. Dette er et like alvorlig lovbrudd som Gezi-opptøyene var, så Kavala må naturligvis varetektsfengsles umiddelbart, utvilsomt fordi fluktfaren er stor. Og dermed kan Erdogan og hans menn bure Kavala inne i minst 200 dager til før klage på ulovlig varetektsfengsling av Kavala sendes til EMD.

Det er ille å tenke på at Osman Kavala satt i politibilen på vei til Istanbul i den tro at han skulle slippes fri underveis, i veikanten. Så – på et tidspunkt – får han vite at han ikke slippes fri, tvert imot, han skal arresteres for en ny anklage i Istanbul. Omtrent slik har det skjedd, og det er vondt å tenke på, for dette er en virkelig ond og hjerterå handling. Det er psykisk tortur.

Osman Kavala ble satt i varetekt i Istanbul. Dagen etter ble han stilt for retten, anklaget for å være med på kuppforsøket i 2016. Saken ble ført etter klokka 17 for å sikre at ikke støttespillere eller observatører var til stede. Etter klokka 17 er rettshuset i Istanbul stengt for besøkende.

I Tyrkia er det nå vanlig praksis å plutselig løslate folk etter lang tids fengselsstraff, for så å fengsle dem igjen kort tid etter med nye anklager. Den siste som opplevde dette var forfatteren Ahmet Altan i november i fjor. Han fikk oppleve seks dager i frihet før de kom og tok ham igjen. Lederen for Amnesty Tyrkia, advokaten Taner Kilic, fikk samme behandling som Kavala i 2018.

De fleste som kjemper for pressefrihet, ytringsfrihet og menneskerettigheter i Tyrkia har en siktelse eller flere mot seg.

Han ble løslatt og arrestert samme dag. Kilic ble senere løslatt mot kausjon, men saken mot ham pågår stadig i tyrkisk rettssal. Siste høring i hans sak var 19. februar, dagen etter at Osman Kavala ble løslatt og fengslet igjen. Høringen endte som de fleste gjør – med utsettelse. Trenering av rettssakene betyr at sakene går i rettssystemet i årevis – og de tiltalte får aldri livene sine helt tilbake.

Et ørlite lyspunkt er frifinnelsen av forfatteren Asli Erdogan for to uker siden. Asli Erdogan er berømt og har mange internasjonale støttespillere. For president Erdogan betydde det lite å slippe henne ut, nå slipper han det evige maset om hennes frifinnelse. Men Asli har sonet fire måneder i fengsel for å ha skrevet fire regimekritiske artikler. Og de fire månedene vil prege henne for livet.

De fleste som kjemper for pressefrihet, ytringsfrihet og menneskerettigheter i Tyrkia har en siktelse eller flere mot seg. Og altfor mange har vært i fengsel.

– Det er normalen, sier tolken vår som er kurder og selv har sonet ett år i fengsel.

– Du har en sekk pakket klar til morgenen du blir hentet av politiet. De kommer alltid rundt klokka 5.