Statlige investeringsfond bør gå nye veier

Statlige investeringsfond med samlede aktiva på USD 8.000 milliarder, preger nyhetsbildet i dagens verden. Det kinesiske China Investment Corporation har nylig alliert seg med Frankrikes største bank for å kunne skape et fond på EUR 1.000 milliarder med det formål å støtte europeiske selskaper.

Statens Pensjonsfond Utland i Norge har trukket seg ut av sine investeringer i olje og gass, og Abu Dhabis investeringsfond Mubadala har etablert et teknologisk kompetansesenter sammen med SoftBank.

I Europa er det den spanske Mondragon-gruppen av kooperative bedrifter som her kan vise til de mest oppsiktsvekkende resultatene.

En evaluering av denne finansielle nøkkelinstitusjonen vil komme; spørsmålet er om de finansielle ressursene kan anvendes på en måte som respekterer mottakerlandenes suverenitet og samtidig gir fondene en konkurransedyktig avkastning. Dessuten må de bidra til at verdiene ikke forsvinner ut av landet eller virker politisk splittende.

Det norske pensjonsfondet har aktivt forsøkt å sette disse spørsmålene på dagsordenen, bl.a. gjennom å fremme god selskapsstyring i bedrifter som fondet har investert i.

Nå finnes det imidlertid en etablert investeringsstruktur som leverer god avkastning samtidig som det tas hensyn til økende utfordringer knyttet til utenlandsinvesteringer. Statlige investeringsfond bør investere i medarbeider-eide selskaper.

I USA deltar nesten 7.000 selskaper i et utbredt system for aksjeoverdragelse til ansatte.

I Europa er det den spanske Mondragon-gruppen av kooperative bedrifter som her kan vise til de mest oppsiktsvekkende resultatene. Med en omsetning på EUR 12 milliarder fordelt på 266 foretak og mer enn 80.000 sysselsatte, har Mondragon  –  siden 1956 og frem til i dag – vist at demokratiske strukturer og sofistikert teknologi kan gå hånd i hånd.

Det britiske John Lewis Partnership har 85.000 medarbeidere spredt over 400 butikker med en samlet omsetning på GBP 10,2 milliarder. I USA deltar nesten 7.000 selskaper i et utbredt system for aksjeoverdragelse til ansatte.

Dette omfatter med mer enn 14 millioner ansatte i ”Employee Stock Ownership Plans” (ESOP), fra supermarkedene Publix med en omsetning på USD 34 milliarder – til bryggeriet Harpoon med USD 60 millioner i omsetning.

I de tilfellene i USA der de opprinnelige eierne solgte seg ut til ESOP-stiftelser – opprettet av og for medarbeiderne – viser studier at denne typen transaksjoner har hatt positiv effekt på så vel salget som på sysselsettingen. Dette er særlig tydelig i de tilfellene der bedriftene forblir på private hender i stedet for å bli børsnotert.

Tidligere var denne typen oppkjøp av bedrifter basert på vanlige låneopptak i vanlige banker, men nå er det behov for ytterligere finansiell støtte også fra andre kilder. Ikke bare trenger eksisterende, vellykkede medarbeider-eide selskaper kapital for å vokse, men det store behovet finnes blant eksisterende selskaper med et langt større markedspotensial.

Forskning viser at dette fører til økt jobbtilfredshet, mer robust jobbvekst og fremfor alt en mer signifikant spredning av verdiskapningen.

Det dreier seg særlig om sunne foretak etablert av 1. generasjons gründere som ser seg om etter muligheter for å bli kjøpt ut, og som ofte har en positiv innstilling til at medarbeiderne viderefører livsverket.

Statlige investeringsfond kan supplere konvensjonell lånefinansiering gjennom bruken av kapitalstrukturer som videreutvikler tradisjonelle kapitaleierformer uten utvanning av medarbeidernes kontroll over bedriften. Denne typen investeringer kan også gjøres direkte inn i individuelle bedrifter eller gjennom fond som er spesialisert innenfor denne nisjen i markedet.

I dag har USA svært gunstige skatteregler og en lovgivning som fremmer disse investeringsstrategiene. Over tid vil denne praksisen spre seg globalt når reglene blir harmonisert over landegrensene. Å støtte medarbeider-eierskap innebærer noe mer enn å skjerme statlige investeringsfond mot beskyldninger om underminering av lokale og nasjonalstatlige økonomier. De aktuelle selskapene vil også kunne dra fordeler av de dokumenterte virkningene av medarbeider-eierskap.

Forskning viser at dette fører til økt jobbtilfredshet, mer robust jobbvekst og fremfor alt en mer signifikant spredning av verdiskapningen.

Det er derfor på høy tid at de finner frem til en annen vei  som deler verdier mellom bedriftseiere, ingeniører og arbeidere innenfor de nasjonalstatene der disse fondene blir investert.

Store tradisjonelle aksjeselskaper med spredte fraværende eiere, blir ofte med rette kritisert for sine negative miljøavtrykk. Medarbeidereide bedrifter derimot, er naturlig mer miljøansvarlige fordi eierne bor og arbeider i lokalsamfunn der bedriftene er etablert. Ingen ønsker å skite i eget rede.

I en tid med stor bekymring når det gjelder økende økonomiske forskjeller, går mange politikere inn for utjevnende beskatning som den eneste mulige løsningen. Vi bør overveie mer innovative og inkluderende alternativer som deler rikdommen mens den blir skapt.

Statlige investeringsfond er en del av samtidens økonomiske diskusjon. Hvis disse fondene fortsetter å basere seg på tradisjonelle investeringspraksiser, vil de i stigende grad gjøre seg sårbare for anklager om utilbørlig tapping av verdier over landegrensene.

Det er derfor på høy tid at de finner frem til en annen vei  som deler verdier mellom bedriftseiere, ingeniører og arbeidere innenfor de nasjonalstatene der disse fondene blir investert.

Det som kreves er viljen til handling.

(Artikkelforfatteren er partner i det amerikanske fondet American Working Capital, og artikkelen er skrevet sammen med professor Robert Hockett ved Cornell University. Den ble først publisert i Financial Times. Oversatt fra engelsk av Haakon Gran, og gjengitt med forfatterens tillatelse. )