Det store norske vi i Arbeiderpartiet

Debatten har gått hett for seg etter at Arbeiderpartiet nedsatte et eget minoritetsutvalg, som skal skal sørge for at flere mennesker med minoritetsbakgrunn melder seg inn i partiet og søker verv.

Jeg er glad det er Mani Hussaini som leder arbeidet. For 10 år siden var Mani og jeg begge fylkesledere i henholdsvis AUF i Akershus og AUF i Oslo. Vi har sammen jobbet mye med hvordan vi som bevegelse kan skape en mer inkluderende organisasjon. Mani har selv vært en pioner i det systematiske arbeidet for å sikre større mangfold i vår bevegelse.

De savner at partiet i større grad løfter talentene heller enn å lete ute etter det man allerede har i egen organisasjon

Samtidig leser jeg med stor interesse kritikken av minoritetsutvalget fra to viktige politiske Ap-talenter, Amal Abdinur og Lara Rashid. De savner at partiet i større grad løfter talentene heller enn å lete ute etter det man allerede har i egen organisasjon. Jeg mener dette er et godt poeng. Det er ikke mangel på dyktige mennesker med minoritetsbakgrunn i Arbeiderpartiet. Samtidig vil jeg oppfordre alle til å tenke litt bredere. Denne teksten er mine innspill til dette viktige arbeidet, og et forsøk på å nyansere en viktig, men komplisert organisasjonsdebatt.

Arbeiderpartiet skal være et folkeparti. Demokrati betyr folkestyre. Et reelt demokrati har hele folket med seg i styringa. Det betyr ikke at alle alltid kan få sin vilje, det betyr at alle skal få sin stemme hørt og sine grunnleggende rettigheter ivaretatt. Selv når man er i mindretall, skal ytringsfriheten sikre at både stemme og stemmen blir tatt på alvor – også når et annet flertall bestemmer.

Arbeiderpartiet har bidratt til å løfte arbeiderne i Norge ut av fattigdom, kvinner opp i et mer likestilt samfunn og folk med flerkulturell bakgrunn fram, gjennom et inkluderende samfunn. Men samfunnet står ikke på stedet hvil. Mye er i utvikling, og alt er ikke positivt. Forskjellene øker, likestillingsutfordringene tar både nye og gamle former og “Black lives matter”-bevegelsen har vist oss at vi har en jobb å gjøre når det gjelder inkludering. Vi kan ikke skape et inkluderende samfunn, før vi skaper et inkluderende Arbeiderparti. På den veien må vi ta i bruk alle tilgjengelige verktøy.

Vi kan ikke skape et inkluderende samfunn, før vi skaper et inkluderende Arbeiderparti

Vi må se sammenhengen mellom velgere, medlemmer og tillitsvalgte. Hvor mange med innvandrerbakgrunn stemmer på Arbeiderpartiet og hvorfor gjør de det?

En relevant sammenligning er Arbeiderpartiet og kvinner. For par år tilbake tok jeg initiativ til å starte kampanjen #HunBørStille i Oslo Arbeiderparti, som nå også har blitt en nasjonal kampanje i Arbeiderpartiet.

Visjonen var å få flere kvinner til å se bort fra janteloven og stille til valg. Situasjonen var at vi skulle ha annenhver kvinne og mann på alle våre valglister. Problemet var at en nominasjonskomité måtte ringe 20 menn for å finne 20 kandidater, men 60 kvinner for at 20 skulle stille. Målet var at flere kvinner skulle ta gjenvalg, for det har vært et stort problem at kvinner ofte trakk seg etter bare en periode som folkevalgte. Visjonen var og er at folk intuitivt skal tenke på kvinner som like naturlige politiske ledere som menn.

Kvinner som ikke ønsker gjenvalg skal vi ikke kimse av

Problemet er at menn stemmer på menn og kvinner også stemmer på menn. Til tross for at stadig flere kvinner stiller til valg i Norge, er det flest menn som får personstemmer, og det går utover kvinner. Holdninger krever tiltak på flere nivå. Politikken som føres i samfunnet skaper holdninger hos alle oss som stemmer og bestemmer, derfor må likestillingen inn både i politikken og representativiteten.

Kvinner som ikke ønsker gjenvalg skal vi ikke kimse av. Også Arbeiderpartiet må sikre omfattende strukturerer for å ta vare på og bygge opp kvinnelige rollemodeller.

Sosialdemokratiet handler om å ta hverandres kamper. Mitt motto i politikken er “Din kamp er min kamp”. Det betyr kort fortalt at du ikke må tilhøre en gruppe for å ta kampen for den gruppen. Du trenger ikke være mørkhudet for å bekjempe rasisme. Du trenger ikke å tilhøre en spesifikk minoritet for å snakke om deres behov. Derfor mener jeg at utvalget burde vært bredere sammensatt. Oppgaven med å mobilisere flere med flerkulturell bakgrunn er en felles oppgave, og ikke noe vi skal outsource til de med flerkulturell bakgrunn.

Denne oppgaven krever også mangfoldskompetanse, som Loveleen Brenna så godt sier. Mangfoldskompetanse og representasjon må satses på side om side. For kompetanse vil over tid bidra til den representasjonen og legitimiteten vi ønsker oss. Dette betyr ikke at rollemodeller ikke er viktige, tvert imot, vi må ha to tanker i hodet samtidig.

Du må ikke tilhøre en gruppe for å ta kampen for den gruppen. Du trenger ikke være mørkhudet for å bekjempe rasisme

Akkurat som vi trenger menn på laget for å oppnå likestilling mellom kjønn må kampen for mangfold ikke bli en oppgave kun for folk med flerkulturell bakgrunn. Din kamp skal være min kamp.

Det er store forskjeller mellom ulike minoritetsgrupper, langs f.eks. etniske, kulturelle og religiøse linjer. Vi vet, for eksempel, at unge, muslimske jenter vegrer seg mer enn jenter forøvrig til å bruke ytringsfriheten sin. Hvordan kan Arbeiderpartiet bruke denne kunnskapen i arbeidet sitt?

Det er også store forskjeller mellom ulike generasjoner med innvandrerbakgrunn. Når vi nå setter ned et utvalg som skal se på arbeidet overfor folk med innvandrerbakgrunn, lurer jeg egentlig på hva som er fellesnevneren for oss med innvandrerbakgrunn?

Det er store forskjeller mellom ulike minoritetsgrupper

La meg illustrere med et annet eksempel: Hvem ser unge i partiet med minoritetsbakgrunn opp til i dag? Min største rollemodell i Arbeiderpartiet er Raymond Johansen. Ja, en hvit, middelaldrende mann. Men, for meg veier “Groruddøl” og “snakker rett fra levra” mye mer enn at du har samme hudfarge som meg. Hvis du spør Muzaffer Kara og Sara Shafigi, to unge talenter i Trondheim Arbeiderparti, om hvem som er deres store politiske helt, så svarer de: Rita Ottervik. Ottervik er den som har løftet de to fram i Trondheim. Hvis du stiller Jeron Joseph, som leder Arbeiderpartiets studentlag i Bergen, samme spørsmål, så svarer han Roger Valhammer, fordi Roger er tydeligst på de politiske områdene Jeron er opptatt av.

Samtidig har vi mange flerkulturelle talenter i Arbeiderpartiet, som Lubna Jaffery Fjell, Hadia Tajik og Varin Hiwa, som inspirerer unge og voksne som ikke har deres bakgrunn også.

Poenget mitt er, på veien til å løfte fram underrepresenterte grupper, er det viktig å ikke sette folk i en altfor store bås, der vi ikke lenger ser andre terskler som står i veien for folks politiske aktivitet. Jeg tror ikke hindringene som holder folk med innvandrerbakgrunn utenfor er entydige, jeg tror de er mangfoldige. Derfor må vi bryte kategoriene enda mer ned. Enslige foreldre, unge voksne mellom studier og etableringsfase, lærlinger, studenter er bare noen eksempler.

På veien til å løfte fram underrepresenterte grupper, er det viktig å ikke sette folk i en altfor store bås

Generasjon Y og Astud er gode eksempler på initiativ som har senket terskelen for å ta del i partiet. Istedenfor å tenke hele innvandrerbefolkningen under ett må vi heller se på livssituasjoner og de faktiske tersklene folk møter i sin hverdag inn i politikken. Det kan handle om alt fra faktisk diskriminering, manglende informasjon til en rekke tilfeldigheter. Men som vi alle vet: Er vi ikke bevisst inkluderende, blir vi ubevisst ekskluderende.

Generasjon Y ble en suksess i Oslo Arbeiderparti fordi vi adresserte utfordringene som folk mellom 25 og 35 opplever. De hadde ikke bakgrunn i AUF, ble ikke vekket til politisk engasjement før etter studietida. Mange er midt oppi første eller andre jobb etter utdanninga, og har kanskje nettopp giftet seg, eller fått første kid. Disse menneskene har kanskje en halvtime eller en time annenhver uke som kan brukes på partiarbeid. Hva er vårt tilbud til dem? Et akseleratorprogram, et midlertidig nettverk med Ap-medlemmer i liknende livssituasjon, har fungert godt for mange. Mange som har kommet inn via Generasjon Y er i dag sentrale tillitsvalgte, ansatte i Arbeiderpartiets stortingsgruppe og folkevalgte.

Et annet eksempel er A-stud. Arbeiderpartiets studentlag begynner virkelig å etablere seg i hele landet og har blitt en stor suksess. På få år har de bygget opp aktive lokallag i de største norske studiebyene og engasjert en viktige gruppe som ofte faller mellom to stoler: De som føler seg for gamle for AUF, men for unge for moderpartiet. A-stud gir dem plass i partiet i en viktig livsfase.

Erfaringene viser at som Generasjon Y, er A-stud en døråpner inn til partiet for mange vi ellers ikke hadde fanget opp, også her er det mange med flerkulturell bakgrunn. Det er viktig at Arbeiderpartiet sentralt tar med seg de vellykkede eksemplene fra lokalt hold.

Det er ikke medlemmene – også de som ikke eksisterer enda, som skal tilpasse seg vår partiorganisasjon.

Jeg pleier å si at det som kjennetegner sosialdemokratiet er at vi aldri gifter oss med tiltakene, men alltid tilrettelegger tiltakene etter målet. Det skal ikke bare gjelde politikkutvikling, men også organisasjonsutvikling.

Dette var mine innspill til utvalget. Jeg har stor tillit til at Mani Hussaini kommer til å gjøre en kjempejobb som leder for utvalgets arbeid. Som et siste råd på veien vil jeg avslutningsvis sitere forfatteren Karen Blixen, som skrev: «Skolen er ikke livet, og livet innretter seg ikke etter skolen; det er skolen som skal innrette seg etter livet.» På samme måte mener jeg at Arbeiderpartiet må endre partiorganisasjonen etter nåværende og fremtidige medlemmers behov.

Det er ikke medlemmene – også de som ikke eksisterer enda, som skal tilpasse seg vår partiorganisasjon. Det er vi som skal tilpasse oss folk – og deres hverdag.