Hvor er Støres grønne visjon?

Torsdag 4. april sparket Arbeiderpartiet i gang sitt landsmøte. De yngre kreftene i partiet vil parkere debatten om Lofoten, Vesterålen og Senja, en gang for alle. Jeg håper de vinner frem, men vi er mange som forventer mer av Arbeiderpartiet enn å verne LoVeSe.

Fremtidige generasjoner trenger at Arbeiderpartiet gjør omstillingen til lavutslippsamfunnet til sin viktigste oppgave.

Mer snø vil bli til nedbør. Snøfallene vil bli uforutsigbare.

Hvis du er fra Tromsø, så husker du garantert vinteren 1996-1997. Fra 30. oktober 1996 var bakken dekt med snø de neste syv månedene. Rekordmye snø. I april 1997 ble det målt 2,40 meter med snø på meteorologisk institutt på Tromsøya.

Selv var jeg 10 år, og jeg husker fascinasjonen av å kunne ake fra taket og rett ned på snøskavlene. Jeg husker at vi spiste varme ostesmørbrød mens vi kikket ut et innesnødd kjøkkenvindu, og jeg kan fortsatt kjenne frustrasjonen av å måtte ut og måke, ifølge meg selv, hele tiden.

Nå settes det nye snørekorder i Tromsø. Natt til mandag denne uka kom det 60 cm med snø. 60 cm! Det er fort gjort å tenke at tingenes tilstand er som de alltid har vært. I Tromsø har det alltid vært godt med ullstrømpebukse under bunaden på 17. mai, liksom. Men i realiteten er ikke ting som før.

Mer snø vil bli til nedbør. Snøfallene vil bli uforutsigbare. De kommer massivt og plutselig, men vil ikke bli liggende stabilt som før.

Ifølge NRK var 2015-2018 de fire varmeste årene noensinne målt.

Mange tenker kanskje at klimaendringene rammer andre, fattige mennesker i utviklingsland, og at internasjonal solidaritet er hovedgrunnen til at vi må få på plass en mer kraftfull klimapolitikk. Men etter ekstremsommeren i fjor, kom klimaendringer nærmere oss her hjemme.

Denne uka kom nyheten om at temperaturøkningen i Norge har vært nesten dobbelt så høy som i resten av verden. De siste tretti årene er det bare årene 1996 og 2010 som har vært kaldere enn gjennomsnittstemperaturen i årene 1961-1990. I fjor sommer var bakken flere steder i Norge så varm at en ny skogbrann kunne blusse opp når som helst. Infernoet var ikke lenger langt unna, det var her, midt iblant oss. Men poenget er jo at klimaendringene rammer alle.

Ifølge NRK var 2015-2018 de fire varmeste årene noensinne målt. Aldri før har havene vært så varme. Det globale gjennomsnittlige havnivået fortsetter å stige, samtidig er omfanget av sjøisen i Arktis og Antarktis godt under gjennomsnittet. Ekstremvær påvirket matproduksjon, arbeidsplasser og hjem på alle kontinenter.

Hva hjelper enkeltpersoners engasjement og hverdagstiltak når våre ansvarlige politikere går inn for stadig nye letelisenser, stadig nærmere iskanten?

Man skulle tro de fleste fikk den samme opplevelsen av hastverk. Så hvorfor uttaler våre mektigste politikere seg som om de har all tid i verden? I opptakten til Arbeiderpartiets landsmøte denne uka, uttaler Jonas Gahr Støre at «oljevirksomheten skal utvikles, ikke avvikles».

Kanskje er dette uttalelser fra en presset partileder, som slåss mot dårlige målinger og trenger å tekkes velgerflukten fra distriktene til Senterpartiet. Men vår felles fremtid bør ikke være valgflesk. Og ungdommen forventer mye mer av en partileder med ambisjoner om regjeringsmakt om to år.

I disse dager er det ungdom setter dagsorden, når 40.000 norske skolebarn streiket fra skolen. De krever handling fra politikerne. For hva hjelper enkeltpersoners engasjement og hverdagstiltak når våre ansvarlige politikere går inn for stadig nye letelisenser, stadig nærmere iskanten?

Når Jonas Gahr Støre møter ungdommens krav om klimakutt med at «oljevirksomheten skal utvikles, ikke avvikles?»

Rapporten gjentok det vi visste fra før, at klimaendringene endrer jorda slik vi kjenner den.

Alt er ikke oljesvart i Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet har gjort viktige grep i klimapolitikken sin de siste årene. Fra å stole blindt på at kvotesystemet skal rydde opp, har Arbeiderpartiet nå blitt tydelige på at vi også må kutte hjemme. Partiet har vært forbilledlig klare på at vi fremover må telle CO2 som vi teller penger, ved å innføre et nasjonalt klimabudsjett.

Dette er et stort skritt i riktig retning med tanke på både åpenhet og ærlighet i klimapolitikken.

Men i høst kom 1,5 graders-rapporten fra FN. Rapporten som sier at forskjellen på 1,5 til 2 graders global oppvarming vil være katastrofal. Den halve graden betyr forskjellen på om ti millioner mennesker vil måtte flytte fra hjemmene sine på grunn av økt havnivå og utryddelsen av alle verdens korallrev.

Jeg innser at det håpet henger i et tynt snøre.

Rapporten gjentok det vi visste fra før, at klimaendringene endrer jorda slik vi kjenner den. Det nye var tempoet og kraften; den enorme hastigheten vi må ta med inn i snuoperasjonen verden skal gjennom hvis vi skal sørge for at barna våre får en trygg og god fremtid.

Og det er der jeg lurer på hvor Arbeiderpartiet er. En ting er Lofoten, Vesterålen og Senja. Det burde være en selvfølge at dette sårbare, naturskjønne området med de store naturverdiene ikke åpnes for oljeutvinning. Arbeiderpartiets landsmøte må legge den ballen død en gang for alle.

Snarere enn å diskutere OM vi skal omstille oss, burde partiet lede an i diskusjonen om hvordan vi skal skape nye grønne arbeidsplasser som sikrer velferdsstaten i et lavutslippsamfunn.

Derfor vil jeg utfordre Arbeiderpartiet til å bruke landsmøtet til å snakke om hvordan de skal forene det røde med det grønne, om hvordan vi bygger en sosial, utjevnende grunnmur i nullutslippssamfunnet. Jeg vil høre Jonas Gahr Støre snakke om sin grønne visjon, slik Alexandria Ocasio-Cortez snakker om sin «Green New Deal».

Hvis det er noen som har musklene til å få den norske klimapolitikken inn på rett spor, er det Arbeiderpartiet.

Arbeiderpartiet må bruke Norges viktigste politiske verksted til å diskutere overgangen fra de fossile til de grønne jobbene, hvordan vi kan gjøre oljefondet til et grønt investeringsbatteri, forslag til grønn transportplan og hvordan vi håndterer fordelingspolitiske virkninger av klimapolitikken.

Vi mennesker er irrasjonelle. Av alle tingene jeg bør bekymre meg for i møte med klimaendringene, kjenner jeg et særskilt vemod over at hvis jeg en gang får barn, så vil de sannsynligvis ikke få oppleve de hvite, norske vintrene jeg vokste opp med. Jeg innser at det håpet henger i et tynt snøre.

Men hvis det er noen som har musklene til å få den norske klimapolitikken inn på rett spor, er det Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet må gjøre omstillingen til lavutslippsamfunnet til sin viktigste oppgave. Landsmøtet denne helgen er et godt sted å starte.