Svalbard er norsk, men ikke som resten av Norge

2. september tok Norge arrest i et russisk statseid skip som følge av en rettslig tvist mellom Ukraina og Russland. Det som gjør saken spesielt følsom, er at den skjer akkurat på Svalbard og i Barentsburg, altså midt i det russiske nærværet på øygruppen. Arresten berører neppe Svalbardtraktaten, men illustrerer en bredere utvikling der Svalbard i økende grad trekkes inn i konflikten mellom Russland og Vesten.

På slutten av 1990-tallet leverte jeg ved Technische Universität Berlin diplomoppgaven SPOC – Spitzbergen Polarkonzept, som så ble publisert og presentert i Norge. Senere har jeg ledet flere kurs i arealplanlegging på Svalbard ved NTNU.

Kulldriften ga en begrunnelse for bosetningene, men det var ikke kulldriften i seg selv som var målet.

Utgangspunktet for diplomoppgaven var spørsmålet om hvorfor i det hele tatt det finnes permanente bosetninger på Svalbard. Øygruppen har ingen urinnbyggere og klimaet, avstanden til fastlandet og fraværet av en bærekraftig økonomi, talte ikke for vanlige samfunn.

Fram til Svalbardtraktaten tredde i kraft i 1925, var øygruppen terra nullius uten statlig suverenitet. Fangstfolk, gruveselskaper og ekspedisjoner fra flere land opererte der på fritt grunnlag. Russisk og norsk tilstedeværelse på Svalbard har dominert aktiviteten.

Hvem av dem som var der først, strides historikerne om.

Traktaten ble utarbeidet av seiersmaktene etter første verdenskrig. Sovjet-Russland var ikke blant statene som utarbeidet eller undertegnet traktaten, da det bolsjevikiske regimet ikke var anerkjent av vestmaktene. Sovjetunionen sluttet seg imidlertid til traktaten i 1935.

I etterkrigstiden var det kun sovjetiske og norske gruvesamfunn på Svalbard og landene konkurrerte tilsynelatende om å ha flest beboere. Begge land hadde gruvesamfunn som var nettomottakere fra fastlandet. Mens Norge etter hvert «normaliserte» de mannsdominerte gruvesamfunnene til familiesamfunn, førte Sovjetunionens fall og den påfølgende økonomiske krisen til at russerne tapte dette kappløpet.

Traktatens formuleringer er utydelige.

Hypotesen min var at bosettingene måtte forstås i lys av Svalbards særegne status og behovet for å understreke norsk suverenitet. Kulldriften ga en begrunnelse for bosetningene, men det var ikke kulldriften i seg selv som var målet. Målet var permanent tilstedeværelse.

Hvis kulldriften i lengden ikke var lønnsom, hvilken underliggende verdi skulle nærværet sikre?

Jeg arbeidet med to hypoteser. Den første dreide seg om behov for kontroll over naturressurser, særlig olje og gass på og rundt øygruppen. Den andre bygde på at Svalbards geostrategiske beliggenhet mellom Barentshavet, Polhavet og Nord-Atlanteren ga øygruppen en viktig militær betydning.

På 1990-tallet vurderte jeg ressurshypotesen som den mest sannsynlige, men i dag er det den andre hypotesen som trenger seg fram. Svalbard trekkes stadig tydeligere inn i norsk forsvars- og beredskapsplanlegging, og norske politikere diskuterer militær beredskap, organisering og øvelser på øygruppen åpent.

Traktatens formuleringer er utydelige. Den anerkjenner Norges «fulle og uinnskrenkede suverenitet», men kun innenfor vilkår. Disse innebærer at borgere og selskaper fra traktatstatene skal behandles likt innenfor adgang og næringsvirksomhet og gir dermed omfattende rettigheter som ikke finnes på fastlandet. Traktaten begrenser også militarisering av øygruppa og fastslår at den ikke må brukes til krigføring.

Dersom Svalbard skal være nøytralisert, hvordan kan det samtidig innlemmes i Vestens kollektive forsvar?

Artikkel 9 i Svalbardtraktaten forbyr eksplisitt flåtebaser og befestninger og fastslår at øygruppen ikke skal brukes i krigsøyemed. Begrepene «flåtebase» og «befestning» viser til militære anlegg som var relevante i 1920, men intensjonen kan ikke begrenses til datidens ordvalg. Innholdet må forstås i lys av formålet. Om Svalbard må være helt demilitarisert, og hvor langt Norges militære handlingsrom rekker, er langt fra avklart.

Spørsmålet utgjør en gråsone som er omdiskutert i internasjonal juridisk og sikkerhetspolitisk forskning. I en artikkel i det vitenskapelige tidsskriftet Polar Record fra 2017, beskriver forskerne Timo Koivurova og Filip Holiencin artikkel 9 som kort og tvetydig. De viser til den norske folkerettsjuristen Geir Ulfsteins bok The Svalbard Treaty: From Terra Nullius to Norwegian Sovereignty fra 1995, der Svalbard omtales som både demilitarisert og nøytralisert.

Svalbard er ikke nevnt i NATO-traktaten. Artikkel 6 definerer det geografiske virkeområdet til også å omfatte øyer under en medlemsstats jurisdiksjon, men denne øygruppen er underlagt særskilte militære begrensninger i Svalbardtraktatens artikkel 9.

Uklarheten gir tilsynelatende et juridisk handlingsrom, men den gjør også ansvarlig tilbakeholdenhet nødvendig. Norsk politikk har tradisjonelt vært basert på en restriktiv militær praksis. Denne selvpålagte tilbakeholdenheten har vært et virkemiddel for å opprettholde stabilitet og redusere stormaktskonflikter i nord.

Statsminister Jonas Gahr Støre understreket i 2025 at Svalbard omfattes av NATOs sikkerhetsgarantier. Er det riktig å knytte Svalbard så tydelig til NATOs militærallianse når traktaten setter klare grenser for militær bruk?

Russland anklaget våren 2025 Norge og NATO for å trekke Svalbard inn i militær planlegging og viste til installasjoner med både sivil og militær bruk.

Dersom Svalbard skal være nøytralisert, hvordan kan det samtidig innlemmes i Vestens kollektive forsvar?

Etter Støres tale besøkte 34 parlamentarikere fra 17 NATO-land Svalbard som del av arbeidet med å sikre alliansens nordflanke. Trond Helleland (H), leder for den norske delegasjonen, mente det var behov for å understreke at «Svalbard er norsk territorium og omfattes av forpliktelsen til kollektivt forsvar som er nedfelt i artikkel 5».

I februar 2026 gikk KrFs Jonas Andersen Sayed lenger. Fra Stortingets talerstol tok han til orde for økt «sivil og militær beredskap på Svalbard». Kort tid senere spurte han forsvarsministeren om Svalbard har en lokal militær ledelsesstruktur tilsvarende Heimevernets organisering på fastlandet.

Ingen av disse tiltakene innebærer etablering av militærbaser, men politiske intensjoner begynner sjelden med de mest ytterliggående tiltakene. De begynner med ny språkbruk og en gradvis utvidelse av hva som oppfattes som normalt.

Etter Russlands angrep på Ukraina har den militære aktiviteten på og rundt Svalbard økt. Flere militære kapasiteter opererer og trener ved øygruppen, samtidig som lokal militær beredskap diskuteres mer åpent. Forsvaret gjennomførte blant annet ulike treningsflyginger rundt Svalbard i 2025, omtalte øygruppen som en naturlig del av sitt operasjonsområde.

Den mest vellykkede og meningsfulle formen for suverenitetsutøvelse, etter min oppfatning, er Norges tilrettelegging for internasjonal forskning.

Russland anklaget våren 2025 Norge og NATO for å trekke Svalbard inn i militær planlegging og viste til installasjoner med både sivil og militær bruk. Norske myndigheter avviser dette. Russiske beskyldninger må selvfølgelig vurderes i lys av Russlands angrepskrig og egen omfattende militær tilstedeværelse i Arktis, men at et spørsmål brukes propagandistisk, betyr ikke at det er irrelevant.

En økt militarisering av Svalbard, forstått som varig eller operativ innlemmelse av øygruppen i militær planlegging og krigføring, er folkerettslig diskutabel. Men det bør ikke være tvil om at dette av Russland vil oppfattes som nærgående provokasjon. Spørsmålet er om sikkerheten på lengre sikt er bedre tjent med tilbakeholdenhet, forutsigbarhet og rettslig klarhet.

Norsk suverenitet over Svalbard hevdes gjennom langt mer enn militær beredskap. Staten subsidierer bosetning, kontrollerer nesten all grunn, styrer i stor grad hvilke virksomheter som får tilgang til areal, og bruker samfunnsutviklingen til å befeste norsk nærvær. Man kan kalle dette sivil suverenitetsutøvelse.

Norske bosetninger har aldri vært et resultat av vanlig historisk eller økonomisk utvikling. Offentlige dokumenter har uttrykkelig omtalt norsk næringsutvikling som et ledd i suverenitetsutøvelsen. Staten eier direkte 98,75 prosent av grunnen på Svalbard, i tillegg til selskaper, boliger, infrastruktur og sentrale eiendommer. Også naturvernet inngår i suverenitetshevdelsen. Miljøvernet gir norske myndigheter sterke virkemidler til å regulere eller stanse ny næringsaktivitet.

Svalbardtraktaten er ikke bare en historisk rest fra mellomkrigstiden, men et levende internasjonalt regime.

Den mest vellykkede og meningsfulle formen for suverenitetsutøvelse, etter min oppfatning, er Norges tilrettelegging for internasjonal forskning. Svalbard brukes som et stort, naturlig laboratorium for forskning på prosesser som påvirker resten av verden. Forskningen er av global interesse og viser hvordan norsk suverenitet kan utøves gjennom internasjonalt samarbeid om felles interesser.

Mer militær synlighet gir ikke Norge automatisk større sikkerhet. Den kan skape en spiral der norske beredskapstiltak brukes til å begrunne russiske mottiltak, som igjen brukes til å begrunne ytterligere norsk og alliert opptrapping.

En av Norges viktigste sikkerhetsressurser har hittil vært at myndighetsutøvelsen framstår som forutsigbar, ikke-diskriminerende og traktatmessig. Dersom Norge begynner å lete etter det ytterste juridiske handlingsrommet for militær aktivitet, risikerer vi å svekke den politiske kapitalen som er bygget opp gjennom hundre år.

Svalbardtraktaten er ikke bare en historisk rest fra mellomkrigstiden, men et levende internasjonalt regime som stadig får nye deltakere og problemstillinger. Traktaten har i dag 49 parter. De forente arabiske emirater sluttet seg til så sent som i år. Svalbard er norsk. Men øygruppen er ikke som resten av Norge.