Sverigedemokraterna har nazistiske røtter

Det går for tiden en debatt om hvorvidt Sverigedemokraterna (SD) er et høyreekstremt parti eller ikke. Det begynte med en debatt i Politisk kvarter, der Agendas kommunikasjonssjef Thea Joramo Lysne møtte Minerva-redaktør Nils August Andresen til debatt.

Der strakk sistnevnte seg svært langt i å si at 1) SD ikke er høyreekstreme, og 2) at partileder Jimmie Åkessons bruk av begrepet «folkutbyte» ikke er høyreekstremt.

Å stenge landets grenser for jøder var en særlig prioritert oppgave.

I diskusjonen som har fulgt, har Andresen blant annet presisert at han «fordømmer mange aspekter ved Sverigedemokraterna», samtidig som han fortsetter å gi et halvhjertet forsvar for akkurat Åkessons bruk av begrepet folkutbyte.

Det vil si, han presiserer at han tar avstand fra det – men han vil samtidig forklare at det ikke var høyreekstremt. Dette begrunnes ved hjelp av et sitat fra Åkesson, hentet fra avisa Expressen. Det som ikke er kommet med i Andresens Åkesson-sitat, er den delen som Heidi Nordby Lunde med rette peker på som den farligste:

Advarselen om at Sverige nå, på grunn av «folkutbytet», står overfor en total kollaps.

I denne artikkelen vil jeg forsøke å vise hvorfor jeg reagerte så sterkt på Andresens uttalelser i NRK, og hvorfor det ikke holder å ta utgangspunkt i en løsrevet del av ett sitat fra Jimmie Åkesson.

Skal man forstå hvordan Åkesson bruker begrepet, og hvilken tradisjon det inngår i, må man kjenne litt til den svenske «nationella rörelsens» historie. Før jeg gjør det, vil jeg imidlertid understreke at Andresen kunne ha kommet langt med et google-søk på «folkutbyte». Da ville han fått opp følgende oppsummering:

«Folkutbyttet (også kjent som den store utskiftningen eller the Great Replacement) er en høyreekstrem og rasistisk konspirasjonsteori som hevder at det finnes en bevisst og hemmelig plan om å erstatte den etniske hvite befolkningen i Europa og den vestlige verden med ikke-europeiske innvandrere.»

 

Sverigedemokraternas røtter

Sverigedemokraterna springer ut av Bevara Sverige Svenskt (BSS), og før det igjen, en lang rekke organisasjoner, partier og tenketanker som strekker seg tilbake til mellomkrigstidens fascisme og til den svenske «unghögern» tidlig på 1900-tallet.

Den gang var akademikere som Rudolf Kjellén sykelig opptatt av at landet ble forurenset av raseunderlegne mennesker, og formulerte målsettingen «Sverige för svenskarna».

I nyere tid er det Sverigdemokraterna som har hatt størst hell med å føre disse tradisjonene videre.

Å stenge landets grenser for jøder var en særlig prioritert oppgave, i en tid der mange jødiske flyktninger forsøkte å komme seg i sikkerhet fra pogromer i Russland.

Som medlem av den svenske Riksdagen bidro Kjellén til flertall for en ny innvandringslov i 1907. Loven var i stor grad motivert av ønsket om å bli kvitt de mange russiske, og da særlig de jødiske, flyktningene som hadde kommet etter den mislykkede russiske revolusjonen to år tidligere.

Kjellén advarte mot mennesker med det han kalte «ett mera smutsigt blod», og var en av dem som tidlig forsøkte å føre sammen to diametralt motsatte begreper, nasjon og sosialisme – flere år før de tyske nazistene kom på å gjøre det samme.

Han formulerte også en tanke som siden kom til å stå helt sentralt i fascismen: forestillingen om nasjonen som en kropp. Men han og hans medsammensvorne innen den svenske «unghögern» kalte seg konservative, eller «konservative revolusjonære». Kjellén selv døde i 1922, før verdens første fascistdiktatur hadde sett dagens lys.

Den svenske unghögern forplantet seg videre gjennom mellomkrigstiden, og ble ført videre av fascister som Per Engdahl i årene etter andre verdenskrig. Han knyttet sammen enkeltpersoner og organisasjoner i den svarte internasjonalen, som hadde sitt sete i Malmö.

Den besto av reformerte fascistpartier som nå ble «anonyme fascister», og som gjerne grep tilbake til merkelapper som «konservativ» eller «tradisjonalist». De samlet seg om en visjon om Europa som et hvitt kontinent, uten «fremmede raseelementer» og uten demokrati.

Det var i dette miljøet fornektelse og forvrengning av Holocaust oppsto som en egen konspirasjonsteori, og det var disse aktørene som fant ut at det sentrale begrepet rase kunne byttes ut med begrepet etnopluralisme: en idé om separate, uavhengige kulturer som lever side om side, men ikke blander seg.

I nyere tid er det Sverigdemokraterna som har hatt størst hell med å føre disse tradisjonene videre. Det skyldes blant annet den kløktige mediestrategien de har valgt, der fakkelsymbolet ble byttet ut med en søt blåveis, siden også kombinert med en søt liten bie. Om flaskene har endret seg, har imidlertid innholdet stort sett forblitt det samme.

Er SD høyreekstreme?

Størstedelen av dem som utgjør dagens partiledelse ble aktive i SD i midten av 1990-årene, da partiet nylig hadde strammet til programmet sitt. Partiet tok dengang til orde for drastiske statlige tiltak for å gjenopprette en forestilt svensk «etnisk homogenitet».

«Etniske utlendinger» skulle forlate landet. «Det vil ikke bli tatt hensyn til utstedt statsborgerskap», het det. «Vi er ikke for frivillig retur. Vi er for at disse menneskene skal hjemsendes,» sa den daværende partilederen, Mikael Jansson.

I en kronikk i Aftenposten nå nylig skildrer forfatteren Mustafa Can et møte med ledende Sverigedemokrater i 2002, den gang partiet fremdeles var så «politisk radioaktivt at et samarbeid med andre partier var utenkelig».

De behandlet ham bra, bød på hjemmebakst på kjøkkenet og fortalte om sine liv, forteller han – «og snakket med meg som om jeg var et unntak fra den innvandrermassen som de mente truet svenskheten»:

«En dag sa partiets daværende sjefideolog, Torbjörn Kastell, at jeg, som integrert muslim var farligere for svenskheten enn en reaksjonær muslim som nektet å tilpasse seg: Et homogent Sverige krevde assimilasjon. Religion, kultur og røtter måtte bort. Da jeg spurte om hva som ville skje hvis jeg og barna mine likevel ble værende, svarte han at vi kom til å dra frivillig. Ingen innvandrere kom til å ville leve i det samfunnet han beskrev. Om jeg nektet å tilpasse meg, bekreftet jeg problemet. Om jeg tilpasset meg, ble jeg i stedet en enda større trussel mot svenskheten.»

Dette er en helt essensiell ting man må forstå når man diskuterer SD. De er ikke interessert i å finne gode tiltak for integrering, eller bidra i en høyst legitim og nødvendig debatt om hvordan man skal rigge innvandrings- og integreringspolitikken.

Det var den gang SD strammet partiprogrammet sitt at dagens partileder, Jimmie Åkesson, bestemte seg for å vie livet sitt til partiprosjektet. Hvitboken partiet selv har utarbeidet om sin historie, viser at Åkesson ble med da den Hitler-inspirerte Anders Klarström var partileder.

Sammen med ham kom det en hel liten bølge av unge, sinte menn, som skiftet klær, men ikke synspunkter. Björn Söder og Mattias Karlsson var to av dem. Sammen hjalp de Åkesson til makten i partiet. Kort tid etter at han ble utnevnt til partileder i 2005 uttalte Åkesson:

«Ideelt sett bør det selvfølgelig ikke være noen ikke-svensker i Sverige. Målet må være at alle som bor i Sverige også er svenske.»

 

Hvis ikke dette er høyreekstremt – hva er det da?

Er SD høyreekstreme? Nei, svarte Nils August Andresen i NRKs Politisk kvarter 8. september. Andresen gjorde også et forsøk på å kontekstualisere og forklare hva Åkesson egentlig legger i begrepet «folkutbyte», en konspirasjonsteori som partiet nå har gått til valg på ved tre anledninger.

Siden Andresen slet med å formulere seg klart i NRK, er det greit å gjenta det jeg skrev innledningsvis: «Folkutbyte», befolkningsutskiftning, er ikke et tilfeldig begrep som kan bety hva som helst. I likhet med begreper som «remigrasjon» og «etnopluralisme» er det blitt produsert, av aktører med antidemokratiske og diskriminerende motiver.

Sitatet er på ingen måte spesielt; det er snarere representativt for den over hundre år gamle svenske nasjonale bevegelsen.

For at det skal få fotfeste, trenger det ikke bare ambassadører, men også oversettere, mennesker med troverdighet og publikum, som kan få det til å fremstå rensligere, mer komplekst og mindre heslig enn det er. Men det er altså noen helt bestemte bevegelser, med noen helt bestemte historiske røtter, som bruker begrepene fordi de vil oppå noen helt bestemte ting.

Da Moderaternas leder Ulf Kristersson nylig roste Sverigedemokraterna for å våge å stå i «sterk motvind» i «innvandringsdebatten», gjorde han den samme feilen som Nils August Andresen begikk i Politisk kvarter. Han tilla partiet et motiv de ikke hadde, nemlig å ville bidra til bedre integrering.

Om dette bare skyldes kunnskapsmangel eller er et bevisst forsøk på å hvitbeise et brunt parti, vet ikke jeg. Når Andresen nå skriver i Minerva at han ikke «ikke drives av et ønske om å normalisere Sverigedemokraterna av valgtaktiske grunner», så velger jeg å tro ham. Kristersson er det annerledes med; han vet at veien til makten går via ytterste høyre.

Motivet er imidlertid av underordnet betydning her, ettersom resultatet uansett er det samme: En normalisering og bagatellisering av ideer og tankegods som overhodet ikke bør normaliseres.

 

Demografisk bekymring

Helt siden Sverigedemokraterna ble grunnlagt på ruinene av BSS, har de hatt et uttalt mål om å endre den etniske sammensetningen av Sverige, eller dets «demografi», som er det ordet både de og Minerva her hjemme foretrekker. Slike bekymringer er ikke av ny dato.

For over hundre år siden advarte Stockholms Dagblad om faren for blodforgiftning dersom man slapp inn «løse folk, tatere og slubberter». Ifølge avisen var samfunnets viktigste oppgave å forhindre at folkematerialet degenererte og at «rasen forringes gjennom blanding med dårligere folkeelementer».

Sitatet er på ingen måte spesielt; det er snarere representativt for den over hundre år gamle svenske nasjonale bevegelsen.

«Jeg vil gjerne bruke nøyaktig null kroner på integrering», sa Åkesson på Sveriges Radio i valgkampen. Kort tid etterpå presiserte han: «Det avgjørende er at vi får demografien i orden i landet vårt.»

Kort tid etterpå ble flere asylmottak og flyktningboliger påtent.

Tidö-regjeringen, der SD reellt men ikke formelt er med, har også laget konkret politikk ut av dette. De har satt av enorme summer til «remigrasjonsstøtte», de har innført et omdiskutert krav om god oppførsel, pålagt offentlig ansatte å angi papirløse, og trappet opp utvisninger og deportasjoner. Som Centerparti-politikeren Niels Paarup-Petersen nylig oppsummerte det:

«Den store endringen er at Kristdemokraterna utviser barnefamilier, Moderaterna utviser folk som jobber og oppfører seg ordentlig, og Liberalerna utviser folk som studerer.»

Godt integrerte tenåringer mottar nå utvisningsvedtak til land de forlot som spedbarn, eller aldri engang har vært i, og Åkesson snakker om at det nå er på tide å ikke bare bruke gulerøtter, men også pisk.

 

Volden i kulissene

Noe av det som gjør SD spesielt, er at de er en del av et økosystem der også langt mer ekstreme og utenomparlamentariske aktører inngår. De har sitt eget mediehus Riks, der en lang rekke høyreekstreme influensere får utfolde seg nærmest helt fritt, de har drevet sin egen trollfabrikk, og har sin egen tankesmie Oikos, med sideorganisasjoner som studentforeningen Konservativa förbundet og Konservativa sällskapet.

Disse aktørene nyter godt av den økonomiske støtten og kontaktene som tenketanker tilknyttet partier i Europaparlamentet mottar, og Oikos har under valgkampen blitt brukt til å samle inn anonyme valgkampbidrag, i strid med svensk lovgivning.

Enda mer bekymringsfull er de utallige eksemplene på vold og en ekstrem hets- og trakasseringskultur som preger både partiet og dets omland. Et eksempel på hvordan denne arbeidsdelingen kan foregå, fikk vi under den såkalte flyktningkrisen for et drøyt tiår siden.

Høsten 2015 erklærte SD-strategen Kent Ekeroth at det svenske folket hadde fått nok, at lunta hadde brent ned, og advarte om at «Nu smäller det!».

Kort tid etterpå ble flere asylmottak og flyktningboliger påtent. Expo, som forrige uke avslørte tette forbindelser mellom SD og Russland, dokumenterte at fra og med 15. oktober, da SD proklamerte at krisen var så alvorlig at de måtte begynne å arbeide utenomparlamentarisk, til slutten av måneden, ble det utført 14 angrep på asylmottak og flyktningboliger.

Det er her jeg mener det påhviler aktører som Minerva et helt særegent ansvar.

I SD-vennlige Facebook-grupper som «Blåsipporna» (partiet hadde jo skiftet logo fra en fakkel til en søt blåveis) florerte hatet og oppfordringene til å sette fyr på leirer over hele landet. Expo gikk gjennom innleggene og kommentarene i en lang rekke slike grupper, som «Beväpna Sverige», som var blitt startet av en kommunal SD-politiker året før.

Der ble brannstiftelsene blant annet beskrevet som beskjedne sammenlignet med den kommende borgerkrigen. Ifølge historikeren Heléne Lööw var det enda mer intensivt enn den omfattende volds- og terrorbølgen tidlig i 1990-årene.

Den gang ble det «bare» angrepet en bolig hvert tredje døgn; nå ble det angrepet en hver eneste dag. Det tok først slutt da Jimmie Åkesson, etter mye press, gikk ut og sa at brannene måtte stoppe. Det var som om SD kunne skru av og på en bryter.

Andresen skriver i Minerva at han erkjenner at Ekeroth har «skrevet og sagt ganske mye som helt rimelig kan kalles ekstremt.» Så fortsetter han: «Han ble med flere andre vraket av partiet i 2018, og er i dag lokalpolitiker for partiet i Dalarna». Er det å bli vraket?

 

Har dette noe med Norge å gjøre?

I Andresens Minerva-artikkel kan man lett få inntrykk av at Ekeroth er et ekstremt enkelttilfelle. Ett av flere, ja, men et av flere enkelttilfeller. Slik er det ikke. Om du skal telle antallet naziskandaler i SD, går du raskt tom for fingre. Det samme gjelder forbindelser til Russland – selv om partiet har en mer uttalt proukrainsk holdning enn hva søsterpartiene deres nedover i Europa har.

Det farligste i den situasjonen vi nå står i, handler imidlertid ikke om Ekeroth eller de mest ekstreme politikerne aller ytterst til høyre; det handler om den normaliseringen av ideene deres som foregår langt nærmere det politiske sentrum.

Det er her jeg mener det påhviler aktører som Minerva et helt særegent ansvar. Et ansvar vi vet at de sviktet på det aller groveste for hundre år siden, da kretsen rundt Minerva skrøt av å ha blitt fascister før ordet fantes, der de forsvarte bokbål og anklaget arbeiderbevegelsen og Dagbladet for alarmisme fordi de sa at Hitler kom til å bety en ny krig i Europa.

Her vil jeg bare nevne ett enkelt eksempel på hvorfor jeg er bekymret – først for Norge, og deretter for Sverige.

Av samme grunn reagerte jeg sterkt når Andresen kalte «folkutbyte» for en «hypotese», og ikke klarte å svare et tydelig ja når han fikk et direkte spørsmål om det var høyreekstremt. Det gjorde at jeg skrev følgende på Facebook:

«Når politikere leker seg med ord som «remigrasjon», utpeker enkeltgrupper som trusler og erklærer at det er et mål å drive med etnisk rensing, så burde Minerva etter mitt syn se det som sin oppgave å gjøre noe annet enn å sminke det, unnskylde det og liksom forklare det. Det er også bemerkelsesverdig at Civita akkurat har gjort en tilsvarende øvelse i Aftenposten.

For 100 år siden feilet både Minerva og Aftenposten i møte med ytre høyre og fascismen; ja, de var på mange vis selv tilretteleggere for disse kreftene. Slikt er det mulig å lære av – men det er selvsagt også fullt mulig å la være.»

Dette blir, dels av Andresen selv og dels av hans tilhengere i sosiale medier, utlagt som at jeg kaller Andresen en fascist, eller som en bevisst politisk strategi. Det mener jeg er en vrangvillig tolkning, men om jeg på noe som helst vis har bidratt til denne misforståelsen, vil jeg rydde opp i den: Jeg mener overhodet ikke at Andresen er en fascist. Hadde jeg ment det, hadde jeg sagt det klart og tydelig.

Det må være mulig å kritisere Andresens vaghet og utydelighet i et spørsmål som krever klar tale, uten å bli møtt av beskyldninger om at man kaster om seg med fascisme-merkelapper. Denne påstanden, om at man roper «ulv ulv» eller «fascist fascist» i tide og utide, har nærmest blitt en refleks på deler av høyresiden, der kritikk og bekymringer avfeies som overdrivelser og alarmisme.

 

Er det grunn til bekymring?

Det store spørsmålet som lurer i bakgrunnen her, er jo selvsagt dette:

Er det egentlig noen grunn til bekymring? For AfDs vekst i Tyskland, eller for Sverigedemokraternas stilling som det største partiet på borgerlig side i Sverige? Eller, for den saks skyld, at Høyre og KrF her hjemme ser ut til å måtte bli juniorpartnere i en regjering ledet av Sylvi Listhaug?

Her er sikkert Andresen og jeg uenige, kanskje ikke om Tyskland, men i alle fall om Sverige og Norge. Her vil jeg bare nevne ett enkelt eksempel på hvorfor jeg er bekymret – først for Norge, og deretter for Sverige.

1. februar i år la Frp ut denne nyhetssaken på hjemmesidene sine:

«— Etnisk norske er i mindretall innen 2065

Frp advarer kraftig mot befolkningsutviklingen i Norge.

– Vi har advart i tiår, men nå har vi tall fra SSB som underbygger det vi har advart mot, sier Erlend Wiborg til Nettavisen.»

«Med dagens utvikling vil norskfødte med norskfødte foreldre og besteforeldre være i mindretall om senest 40 år, kanskje langt raskere», het det i oppslaget. Under bildet av Wiborg het det: «ADVARER: Innvandringspolitisk talsperson i Frp, Erlend Wiborg (Frp), mener dette er tall alle bør være klar over.»

Det vi alle bør være klar over, tenker jeg, er at denne tankegangen – om etnisitet, om demografi, om det en Frp-rådgiver kort tid etter denne saken omtalte som «minusvarianter» – alt det leder til et sted. Og det er ikke et godt sted. Den leder heller ikke til noe opplyst ordskifte om reelle integreringsutfordringer, eller om hvordan vi skal leve godt sammen her i Norge.

Å si at dette sikkert går bra, fordi det svenske demokratiet er så solid, er også en påstand jeg vil kalle naiv og historieløs.

En annen ting vi bør være klar over, er at båndene mellom vårt eget lands ytre høyre og Sverige er sterkere enn en del nok har fått med seg. Ett eksempel på det er nestlederen i Nobelkomiteen, Asle Toje, som i sin tid kom inn i komiteen som Frps mann. Han sitter i styret til tenketanken Oikos, drevet av SD-ideologen Mattias Karlsson. De beskriver virksomheten sin slik på hjemmesidene:

«Et nødvendig steg i prosessen er å bryte sosialismens og liberalismens hundreårige kontroll over problemdefinisjonsmakten og hegemoniet i den intellektuelle sfæren. Vi ønsker å være en konstruktiv kraft for en mer nyansert og vestligorientert høyreside og fungere som en plattform for fremtidsrettede samtaler og relasjonsbygging.»

Hva betyr ordet «konservativ» i denne sammenhengen? «Vestligorientert»?

Er det, som Heidi Nordby Lunde treffende har formulert det i en kronikk i Dagsavisen, snarere tale om en trojansk form for konservatisme, der autoritære ideer sminkes og kamufleres – der en dress og et slips så å si tres utenpå bomberjakkene og lærstøvlene?

Ja, vil jeg si. Det leverte Toje selv overbevisende argumenter for i sin mye omtalte kronikk i Aftenposten i desember 2025, der han blant annet lente seg på allerede nevnte Rudolf Kjellén når han malte sitt dystre fremtidsportrett av et Norge som driver «veksthusdyrking av selvopptatte minoriteter», og sa vi måtte «belønne patriotisme i kultur og utdanning.»

«Statsviteren Rudolf Kjellén beskrev staten som «nasjonens speil»», skrev han der. «Når lovene uttrykker folkets vilje, og viljen finner form i lovene, oppstår styrke.»

 

Mye vil ha mer

Jeg kunne selvsagt nevnt flere årsaker til å være bekymret; jeg har til og med skrevet en hel bok om det. Aller mest bekymringsfullt er det at USA og Russland nå er i full gang med å raffinere sin informasjonskrig mot Europa, godt hjulpet av verdens rikeste mann, Elon Musk. Han var tidlig ute med å gratulere Alternative für Deutschland med valgseieren denne helgen, og heier frem det han kaller en kommende europeisk borgerkrig.

Dette gjelder selvsagt migrasjonspolitikken, men også så mye mer.

Om noen skulle føle et visst ubehag i sammenfallet med tankegodset i Anders Behring Breiviks terrormanifest fra 2011, og med den klipp-og-lim-fascismen han hadde lagd ved hjelp av Document og andre norske aktører, så er det ubehaget helt berettiget. Om noen sier noe annet, vil jeg kalle det gaslighting.

Å si at dette sikkert går bra, fordi det svenske demokratiet er så solid, er også en påstand jeg vil kalle naiv og historieløs. Det var mange som trodde at SD ville bli rundere i kanten av å bli tatt inn i varmen av Liberalerna, Moderaterna og Kristdemokraterna for noen år siden. At Oikos ville bli mer moderate av å få samarbeide med den større og angivelig mer liberale tankesmien Timbro. At partiet hadde klart å kvitte seg med nazistene. Ingenting tyder på at det har skjedd.

Faktisk tyder alt på at partiet har gått gjennom den stikk motsatte utviklingen: De har blitt re-radikalisert, fått større appetitt, og ser nå ut til å være klare for å gå fra kulturkrig til realpolitikk.

Dette gjelder selvsagt migrasjonspolitikken, men også så mye mer. Sammen med Timbro har Oikos for eksempel laget en svensk versjon av Project 2025, kalt «Tidö 2.0». Der foreslår de flere drastiske reformer av det svenske samfunnet. Blant forslagene finner vi dereguleringer som dette:

«En forenklet ansettelsesform innføres (svenske «minijobber»). En særskilt, enkel ansettelsesform for personer som står langt utenfor arbeidsmarkedet utredes. Den skal kjennetegnes av lavere lønn, enklere regler og svakere stillingsvern, for å gjøre det mulig for arbeidsgivere å tilby flere enkle jobber. Ansettelsesformen bør gjøres så generell og enkel å bruke som mulig.»

De siste fire årene har vi sett at jo mer makt Sverigedemokraterna har fått, jo mer har de vendt tilbake til partiets opprinnelige retorikk og politikk. Et av deres viktigste krav nå er å annullere alle permanente oppholdstillatelser med tilbakevirkende kraft og dermed muliggjøre utvisning av flere titusentalls personer, hvorav mange jobber med å få velferdsstaten til å gå rundt.

Og om man blir beskyldt for å bidra til normaliseringen, går man i skyttergravene eller går man i dialog?

Dette er «pisken» Åkesson nå prater om, samtidig som riksdagsmannen Richard Jomshof erklærer at muslimer «kan sluta med att vara muslimer». Frem til i fjor var han Jon Helgheims svenske motstykke, som leder av Riksdagens utenrikskomité.

I likhet med andre ytre høyre-partier i Europa, har SD spist sine moderate storesøsken til lunsj, og er i dag blitt umulige å komme utenom for å etablere et borgerlig flertall. Slik var det i Europa for hundre år siden – og slik er det blitt nå.

Derfor påhviler det konservative partier, tenketanker og tidsskrifter et ekstra stort ansvar i tider som disse. Bidrar man til normalisering og bagatellisering, eller bekjemper man den?

Og om man blir beskyldt for å bidra til normaliseringen, går man i skyttergravene eller går man i dialog?