Symbolsk vold i møte med offentlige tjenester

3 november publiserte Agenda Magasin en tankevekkende artikkel om hjelp som blir til vold for familier med barn som faller utenfor normalen (Ravn Ottesen, 2025). Temaet vold i møte med systemene fortjener mer oppmerksomhet, og nettopp med forståelsen av at ikke all vold er fysisk. Ikke-fysiske voldsformer kan være både tilsvarende og mer skadelig enn fysisk vold for dem det rammer. Vold trenger videre ikke ha en konkret og gjenkjennelig utøver. Den sosiologiske litteraturen viser hvordan systemer kan være voldelige og til og med sadistiske.

I et nylig prosjekt om ME-sykes møter med de offentlige tjenestene observerte vi forskerne eksempler på det vi tenker Pierre Bourdieu kunne karakterisert som «symbolsk vold» i systemets møter med voksne pasienter, familier, og også barn (Bourdieu et al., 2009). Erfaringene de delte med oss i kvalitative intervjuer under forskningsprosjektet Tjenesten og MEg er neppe enestående for akkurat denne pasientgruppen. Som tjenesteforskere hører vi om slike opplevelser også blant nevrodivergente og folk med andre funksjonsvariasjoner.

Symbolsk vold tilskriver grupper negative egenskaper som gjør dem mindre sosialt attraktive.

Bourdieu så på symbolsk vold som måter systemer produserer og reproduserer marginalisering av noen samfunnsgrupper på. Slik produksjon og reproduksjon av sosiale ulikheter skjer gjennom sosiale mekanismer – av Jon Elster definert som hyppig forekommende og nokså lett gjenkjennelige sosiale hendelsesmønstre (Elster, 2006). Slike mønstre er ikke naturvitenskapelige regler, men de er likevel lette å både kjenne igjen og forklare når vi ser dem – for vi har sett liknende ting skje gjentatte ganger før.

Ideen om symbolsk vold tar utgangspunktet i menneskenes livsnødvendige avhengighet av trygghet og tilhørighet i sosiale fellesskap, en tilhørighet som trues ved risiko for sosial utstøtelse. Basert på Bourdieu og Mario Bunge kan man tenke seg at symbolsk vold tilskriver grupper negative egenskaper som gjør dem mindre sosialt attraktive, Bourdieu ville sagt de fikk negativ sosial kapital. Utstøtelsen dette kan generere beskrives som en gradvis «sosial død», den er sterkt nedbrytende, og leder i ytterste konsekvens til en overhyppighet av selvmord i gruppene det gjelder. (Bourdieu et al., 2009; Bunge, 2013; Gimeno Torrent, 2022)

Sosiologen Xavier Gimeno Torrent identifiserte 13 slike mekanismer i arbeidet sitt med ME-syke i Spania, og de fire første av disse var direkte forbundet med måten gruppen ble møtt på i de offentlige systemene (Gimeno Torrent, 2022). 1: En ikke-anerkjennelse av pasienten og diagnosen deres. 2: En tilsynelatende institusjonalisert omsorgsmangel. 3: Autoriserte offentlige vedtak og pålegg som ikke var basert tydelig på hverken regelverk eller forskning. 4: Nedlatenhet. Å bli møtt på en slik måte av det offentlige utløser i sin tur et ras av sosiale sanksjoner, noe som både kan gi et behov for å fornekte egen situasjon, og også usunne tilbaketrekningsreaksjoner hos de rammede, som kan ende i isolasjon, selvanklager og i ytterste konsekvens med selvmordstanker og forsøk.

Pasientene opplever at deres virkelighetsframstillinger tilskrives dysfunksjonelle tankemønstre, de utsettes for en underliggende mistenkeliggjøring om hypokonderi og uredelig velferdsutnyttelse, og det vitses jevnlig om dem i dagligtalen.

Modellen viste seg ubehagelig aktuell for vårt innsamlede material om norske ME-syke. Mange i gruppen opplever å bli forklart at det ikke er noe galt med dem, de er helt friske, eller at helsepersonell ikke tror på ME-diagnosen, selv når denne er satt av en spesialisthelsetjeneste. Det finnes ikke offentlige behandlingstilbud for gruppen, de faller tilsynelatende mellom alle stoler i det tilbudet som finnes. De forteller at de frakjennes trygderettigheter tilgjengelig for andre grupper med tilsvarende fall i inntektsevne, avkreves utprøving av behandlinger det mangler vitenskapelig grunnlag for, og føler seg presset til forskningsdeltakelse fordi de er redde for NAV-sanksjoner (Kielland & Melby, 2022). Pasientene opplever at deres virkelighetsframstillinger tilskrives dysfunksjonelle tankemønstre, de utsettes for en underliggende mistenkeliggjøring om hypokonderi og uredelig velferdsutnyttelse, og det vitses jevnlig om dem i dagligtalen.

Grunnleggeren av moderne sosiologi, Robert K Merton (Merton, 1972) gikk et skritt videre da han skrev om vold i relasjonen mellom mennesker og system: Han brukte begrepet sosial sadisme, og viser til strukturer som er organisert på en slik måte at de «systematisk påfører smerte, ydmykelse, lidelse og dyp frustrasjon på enkeltgrupper» (s.38). Igjen har dette lite med gjenkjennelige utøvere å gjøre, verken systemet eller dets ansatte finner glede i grusomhetene. Det koker ned til gjentatte situasjonsmønstre med rot i måten systemenes praksis er strukturert på.

Merton tar i denne sammenhengen opp samfunnsvitenskapenes frykt for å bruke nettopp kraftuttrykk som vold og sadisme om systemfenomener som påfører lidelse. Han viser til det samfunnsvitenskapelige mindreverdighetskomplekset overfor naturvitenskapene, redselen for å ikke framstå som vitenskapelige nok. En frykt for å ikke bli oppfattet som tilstrekkelig faglig distansert fra forskningsenhetene sine–menneskene–kan føre til at man velger bort begreper som presist beskriver deres virkelighet.

Vi lever i en tid der forskningen er under angrep, og der en sentral del av angrepsstrategien er å forby bruk av begreper som med ubehagelig presisjon beskriver utsatte menneskers virkelighet.

For både Merton og Gimeno Torrent er begrepet «eufemisering» sentralt for voldsutøvelsen. En eufemisme er en språklig sminking av et ubehagelig fenomen, som gir en mindre presis men mer komfortabel ytre opplevelse. For Gimeno Torrent er det den syke som lager eufemismen om sin egen virkelighet, han skriver «for å unngå å overføre til andre en hel serie negative signaler som driver bort de ikke-syke, fordi det kan bety at de ikke kan få en anerkjennelse de trenger like mye som det å kunne puste».  For Merton er eufemismen primært problematisk fordi den er vitenskapelig tilslørende. Den gir et begrepsapparat for å skyve unna nettopp voldsomme og kanskje for leseren følelsesmessig triggende menneskelige erfaringer med smerte, lidelse og ydmykelse. En abstraksjon som kommer med en intellektuell og vitenskapelig kostnad.

Vi lever i en tid der forskningen er under angrep, og der en sentral del av angrepsstrategien er å forby bruk av begreper som med ubehagelig presisjon beskriver utsatte menneskers virkelighet. Slike begreper er en livsnerve i samfunnsforskningen, og trenden må anerkjennes og møte motstand også her. Det innebærer at vi også i akademia må tørre å snakke om de lidelsene den symbolske volden tidvis sadistiske systemer frembringer, og konsekvensene dette har for reproduksjonen av marginaliserte gruppers marginalisering. Hvordan dette gjøres faglig godt er ikke ukomplisert, men vi skal vite at godt metodefunderte forsøk er faglig trygge. Vi står som Merton skrev, på samfunnsvitenskapelige giganters skuldre.

 

Referanser:

Bourdieu, P., Thompson, J. B., & Raymond, G. (2009). Language and symbolic power (1. publ. in paperb., repr). Polity Press.

Bunge, M. (2013). The sociology-philosophy connection (First paperback edition). Transaction Publishers.

Elster, J. (2006). Nuts and bolts for the social sciences (15th print). Cambridge Univ. Pres.

Gimeno Torrent, X. (2022). The circuit of symbolic violence in chronic fatigue syndrome (CFS)/myalgic encephalomyelitis (ME) (I): A preliminary study. Health Care for Women International, 43(1–3), 5–41. https://doi.org/10.1080/07399332.2021.1925900

Kielland, A., & Melby, L. (2022, september). Rekruttering av sårbare forsknings¬deltakere gjennom NAV er et etisk problem. Psykologisk.no. https://psykologisk.no/2022/09/rekruttering-av-sarbare-forskningsdeltakere-gjennom-nav-er-et-etisk-problem/

Merton, R. K. (1972). Insiders and outsiders. American Journal of Sociology, Volume 78,(Issue 1), 9–47.

Ravn Ottesen, H. (2025, november 3). Når hjelpen blir vold: Familier som faller utenfor normalen. Agenda Magasin. https://agendamagasin.no/debatt/nar-hjelpen-blir-vold-familier-som-faller-utenfor-normalen/