Taushetens pris

Iran er mørklagt. Ikke bare fysisk, men digitalt. Internett stenges, telefonlinjer brytes, kommunikasjon kuttes med vilje. Når et land slås av på denne måten, er det ikke et teknisk sammenbrudd, men et politisk virkemiddel. Et forsøk på å gjøre motstand usynlig. Ifølge Amnesty International har myndighetene innført et omfattende internett- og telekommunikasjonsnedstengning for å skjule grove menneskerettighetsbrudd under protestene, og slik hindre dokumentasjon og organisering.

Reporters Without Borders har dokumentert at både internett- og telefonlinjer ble kuttet midt i landsomfattende protester, noe som isolerer journalister og folkelig kommunikasjon fra omverdenen. Overvåkingsgrupper som NetBlocks og Cloudflare bekrefter at Iran har opplevd nesten full internett-nedstengning samtidig med protestbølge uten presedens.

I over 47 år har mennesker i Iran kjempet for demokrati, rettssikkerhet, ytringsfrihet og likestilling.

Likevel går mennesker i gatene. De protesterer vel vitende om at de kanskje ikke blir sett, dokumentert eller hørt og uten å vite om de kommer hjem i live. Uavhengige overvåkingsgrupper og menneskerettighetsorganisasjoner rapporterer om omfattende død, alvorlige skader, og tusenvis av vilkårlige arrestasjoner i forbindelse med protestene, Myndighetenes systematiske stengning av internettforbindelser har blitt brukt for å skjule overgrep og hindre dokumentasjon.

I fravær av varig internasjonal oppmerksomhet har iranere gjennom flere tiår vært tvunget til å føre sin kamp i stor grad alene. Amnesty Internationals rapporter om menneskerettighetsbrudd i Iran understreker dette langvarige mønsteret av undertrykkelse av ytrings- og forsamlingsfrihet. Nettopp derfor burde ansvaret utenfor landets grenser være større. Når stemmer tvinges til taushet innenfra, må de forsterkes utenfra. I stedet møtes de ofte med stillhet.

Denne stillheten er ikke nøytral. Den er politisk.

I møte med iranske protester ser vi en påfallende tilbakeholdenhet, særlig blant aktører som ellers er høyrøstede i møte med undertrykking. Overgrep relativiseres, forklares bort eller underordnes geopolitiske forklaringsrammer. Protestene omtales som et vestlig spill, som manipulasjon eller som instrumenter for USA eller Israel. Slik forskyves oppmerksomheten bort fra iranske liv og erfaringer og fortellingen handler om alt annet enn dem. 

Men frihet er ikke et nullsumspill.

Dette er ikke nytt. I over 47 år har mennesker i Iran kjempet for demokrati, rettssikkerhet, ytringsfrihet og likestilling. Denne kampen står ikke i motsetning til iransk historie, men springer tvert imot ut av den. Allerede i det gamle Perserriket ble prinsipper om religionsfrihet, rettsvern og beskyttelse av minoriteter formulert, ofte fremhevet i forskningen som blant de tidligste historiske forløperne til moderne menneskerettighetstenkning. 

Motstanden i dagens Iran inngår i en lang historisk linje. Den har tatt ulike former: studentopprør, reformbevegelser, masseprotester og sivilt mot. Særlig etter 2017 har protestbølgene blitt hyppigere og mer landsomfattende. Ofte har de blitt utløst av økonomisk krise, inflasjon og økte levekostnader, men de utvikler seg raskt til antiregimeopprør fordi den underliggende årsaken er strukturell: et autoritært system som systematisk fratar mennesker verdighet, rettigheter og framtid.

Da Mahsa Jina Amini ble drept i 2022, og slagordet «Kvinne, liv, frihet» fylte gatene, oppstod et øyeblikk av global solidaritet. Også denne gangen ble støtten kortvarig – særlig der iransk motstand ikke passet inn i etablerte politiske narrativer. For noen fungerte regimets retoriske støtte til Palestina som et skjold mot kritikk. For andre ble enkelte stemmer som søkte vestlig støtte brukt som begrunnelse for å avvise hele bevegelsen.

For dem som lever under dette regimet, er denne ambivalensen livsfarlig.

Dette avdekker et dypere problem: forestillingen om at støtte til en frigjøringskamp nødvendigvis utelukker støtte til en annen. Som om empati må veies, prioriteres og fordeles. Denne tanken har fått forbløffende gjennomslag, særlig i deler av aktivistmiljøene. Resultatet er at solidaritet behandles som en begrenset ressurs, og menneskerettigheter som identitetsmarkører.

Men frihet er ikke et nullsumspill.

Å støtte palestinernes kamp mot okkupasjon og for frihet fra undertrykkelse svekker ikke iraneres kamp mot diktaturet. Å fordømme israelske overgrep gjør oss ikke blinde for det iranske regimets forbrytelser. Begge er uttrykk for det samme universelle kravet om verdighet, selvbestemmelse og menneskerettigheter. Når solidaritet gjøres betinget av geopolitisk bekvemmelighet, mister den sitt etiske grunnlag.

Dette blir særlig tydelig i møte med tausheten. Mange som ellers raskt mobiliserer mot undertrykking, har valgt stillhet når det gjelder Iran. Ikke fordi overgrepene er uklare, men fordi de er politisk ubehagelige. Regimet passer dårlig inn i et verdensbilde der makt forstås som en enkel motsetning mellom Vesten og dets fiender. Iran faller mellom stolene: et brutalt regime som samtidig presenterer seg som en del av «motstanden».

Hvis et prinsipp bare gjelder når det passer, er det ikke et prinsipp.

For dem som lever under dette regimet, er denne ambivalensen livsfarlig. Når internett stenges for å skjule henrettelser, massearrestasjoner og vold, er stillheten utenfra ikke nøytral. Den gir rom for videre overgrep.

Det finnes reelle uenigheter blant iranere, om lederskap, strategi og forholdet til stormakter. Det er et tegn på et samfunn i politisk bevegelse, ikke på manglende legitimitet. Likevel brukes disse uenighetene ofte som begrunnelse for passivitet utenfra. Som om et folk må presentere et ferdig politisk program før det fortjener støtte mot undertrykking. Et slikt krav stilles sjelden andre steder. Ingen krevde full ideologisk samstemthet i Sør-Afrika før apartheid ble fordømt. Ingen forlangte politisk enighet i Øst-Europa før Berlinmurens fall ble anerkjent som et historisk frihetsøyeblikk.

Når kvinner fengsles for å vise håret sitt, når studenter forsvinner etter demonstrasjoner, og når journalister og aktivister fyller fengslene, kan ikke reaksjonen avhenge av sympati eller politisk bekvemmelighet. Systematisk undertrykking er et overgrep som må motarbeides, ikke relativiseres, bortforklares eller ties i hjel.

Hvis et prinsipp bare gjelder når det passer, er det ikke et prinsipp.

Hvis svaret er ja, er vår forpliktelse ikke å velge mellom kamper, men å nekte å rangere menneskeliv.

Irans kamp i dag handler ikke om å bli en forlengelse av noen maktblokk. Den handler om retten til å leve uten konstant frykt, om å ytre seg uten å risikere livet, og om å bli behandlet som borgere, ikke som undersåtter i et ideologisk prosjekt. Denne kampen føres i gatene, på universitetene, i fengsler og i hjem, ofte uten kameraer, uten overskrifter, uten støtte.

Når stemmer tvinges til taushet innenfra, er det ikke vår oppgave å gjøre solidaritet betinget av politisk samstemthet. Det eneste avgjørende spørsmålet er om kravene som fremmes gjelder verdighet, frihet og retten til å bli hørt.

Hvis svaret er ja, er vår forpliktelse ikke å velge mellom kamper, men å nekte å rangere menneskeliv. Solidaritet som gjør unntak, er ikke solidaritet. Og taushet i møte med undertrykking er aldri nøytral.