Teknogründernes filosofiske forbilde

Nassim Taleb er en forfatter du finner i bokhylla til mange teknologigründere. Investorer som Marc Andreessen og Ben Horowitz har anbefalt Skin in the Game. Begreper fra bøkene hans dukker opp over alt i tekster om gründervirksomhet. Som Wendy Liu skriver i Abolish Silicon Valley finnes det en egen gründerfilosofi som driver oppstartselskapene som vil erobre verden, og mitt inntrykk er at Talebs ideer står sentralt i denne filosofien.

Talebs bøker har hatt stor påvirkning på meg også. Jeg leste Fooled by Randomness og The Black Swan da jeg var i tjueårene og slukte bøker om rasjonelle beslutninger, vitenskapsfilosofi og kompleksitet. Talebs bøker skilte seg ut ved at han ikke snakket om statistikk som noe isolert og teoretisk. Han brukte ideer fra antikke stoiske og skeptiske tenkere til å skape en slags livsfilosofi ut av møtet mellom enkeltmennesket og de komplekse systemene som omgir oss.

Jeg skrev beundrende om The Black Swan i 2007. Det jeg tok med meg fra boka var budskapet om hvor lite vi egentlig kan vite om systemene som legger føringer for livene våre. Fenomener dukker opp fra ingetsteds og erobrer verden. Etterpå later vi som om det var uunngåelig, men vi vet like lite som før om hva som kommer neste gang. Boka er et oppgjør med overmotet til de som tror at de forstår komplekse systemer. Han bruker et bilde vi bokelskere vil forstå med en gang: Antibiblioteket, altså summen av bøker du ikke har lest. Det hjelper ikke hvor mange bøker du har lest. Kunnskapen som ligger i de du ikke har lest er uendelig mye større. Rasjonalitet dreier seg vel så mye om hva du gjør med antibiblioteket ditt som om hvilke bøker som står i biblioteket.

I Antifragile la han frem ideer som antiskjørhet (systemer som vokser på å bli utsatt for stress), Lindy-effekten (at antiskjøre systemer får en lengre forventet levealder jo eldre de allerede er) og skin in the game (viktigheten av å ha noe på spill i det man snakker om).

Hovedtemaet er hvor ustabil verden blir av at politikere, kommentatorer, næringslivsledere og akademikere ikke risikerer noe når de tar stilling til spørsmål

Taleb er særlig opptatt av dette med å ha noe på spill. En rød tråd i bøkene hans, og hovedtemaet i den nye, er hvor ustabil verden blir av at politikere, kommentatorer, næringslivsledere og akademikere ikke risikerer noe når de tar stilling til spørsmål. De kan bullshitte og synse i vei, og når regningen legges på bordet, er det noen andre som må betale. Kort tid senere finner du dem i gang med å bullshitte og synse om noe helt annet, som om ingenting har skjedd.

Jeg ser i etterkant at mange av valgene jeg har tatt de siste ti årene har vært i tråd med dette. Som fersk blogger i 2003 heiet jeg fram Irak-krigen, til tross for at jeg verken hadde noe forhold til militæret eller Irak og ikke selv risikerte noe som helst. Det var bare en kjapp mening. I dag setter jeg meg på sykkelen når jeg skal skrive om sykkelpolitikk og tar med familien på toget når jeg skal skrive om hvor fint det er å reise med familien på togferie. Jeg går tilbake til mine gamle tekster for å holde meg selv ansvarlig for dumme ting jeg har skrevet før. Teknologibloggen min bygger så langt det er mulig på ting jeg har mye direkte erfaring med. Jeg har ikke lyst til å fortelle deg hva du bør gjøre med Facebook-kontoen din hvis jeg ikke har prøvd det selv allerede. Det var Taleb som dyttet meg i denne retningen.

Taleb er et idiosynkratisk geni som slenger ut oppsiktsvekkende ideer og aforismer det ene øyeblikket, og egobekreftende utbrudd og tvilsomme spekulasjoner det neste

Han har også en mørk side. I bøkene hans finner du en voksende forakt for dumme intellektuelle (Intellectual Yet Idiot). Det startet som et berettiget oppgjør med overmodige eksperter som ikke selv har noe på spill og som ikke forstår de statistiske egenskapene ved de komplekse systemene de synser om. Men gradvis har denne forakten for dumme intellektuelle tatt form av en besettelse, og listen over idioter og verdiløse fagfelt har vokst seg lang. Talebs treffsikkerhet synker med avstanden til hans egen bakgrunn fra finansbransjen. Kritikken mot økonomifaget treffer nok bra, og ble delvis bekreftet av finanskrisen. Men også samfunnsfagene er råtne, mener Taleb, og han har ingen hemninger mot å belære for eksempel historikere om metodeinnsikter jeg tror de kjenner til fra før.

På bunnen av kunnskapshierarkiet hans finner du de vanlige hoggestabbene for høyreorienterte realister, som kjønnsforskning og postkoloniale studier. Dette har ingenting å gjøre med temaene han skriver om, det er bare en punchline. De har visst funnet et nytt kjønn nå, hø hø.

Det er i det hele tatt ganske slitsomt å henge med i svingene på alt det Taleb har en bombastisk mening om. Jeg sluttet å følge med på ham en stund, etter at han ble gal på Twitter. De mest vellykkete brukerne av sosiale medier er de som enten bruker dem kynisk, eller de som på ærlig vis lar egoet sitt tre inn i rollen sin som i en mecha-robot. Taleb faller i den siste gruppen. Han lider av et alvorlig tilfelle av poster’s brain, en lidelse hvor man poster når man burde holde kjeft.

Kanskje effekten sosiale medier har på egoet vårt kan sammenlignes med alkohol? Du blir ikke en annen person av å drikke, men du mister noen av hemningene som hindrer dine dårlige sider i å få overtaket. Taleb forklarer selv at årsaken til at han skjeller ut folk på Twitter er for å vise at han er virkelig fri. Idealet hans er nemlig tradere som banner og gir faen. Dette er tross alt miljøet Taleb selv kommer fra. Jeg har aldri møtt en slik finansdrittsekk, men dette er vel mest en litt flau bransjekultur som Taleb har opphøyet til noe heroisk, mens den for alle andre fremstår latterlig.

Det er i det hele tatt ganske slitsomt å henge med i svingene på alt det Taleb har en bombastisk mening om

Også i teknologibransjen finner du folk som dyrker sine egne svakheter på denne måten. Bransjen ble bygget opp av nerdete menn med svake sosiale antenner og et anstrengt forhold til kvinner. I stedet for å legge dette bak oss, gjør noen det til en cargo cult hvor det er nettopp det å oppføre seg som en arrogant realist som er nøkkelen til å være teknolog. Klart det er plass til kvinner i bransjen vår, forsikrer vi, så lenge de kan bevise at de er like flinke som oss og ikke kommer drassende med følelser og andre irrasjonelle kvinneperspektiver. Jeg hører forresten at kjønnsforskerne har oppdaget et nytt kjønn, så vi må vel gjøre plass til dem også. Hø hø.

Det er mange slike skjæringspunkter mellom Taleb og teknologer. De fremstår klarere for meg nå som jeg har fått mer distanse både til Taleb og til teknologibransjen.

Jeg skal ikke si så mye om selve Skin in the Game. Den fortsetter i samme sporet som de tidligere bøkene, og har de samme styrkene og svakhetene. Taleb er et idiosynkratisk geni som slenger ut oppsiktsvekkende ideer og aforismer det ene øyeblikket, og egobekreftende utbrudd og tvilsomme spekulasjoner det neste.

Fast ansettelse er en form for risikohåndtering hvor den ansatte gjør seg selv til en slags slave i håp om å bli gjengjeldt med trygghet. Et mindretall kan erobre verden gjennom å utnytte assymetrien som oppstår når den ene parten stiller strengere krav enn den andre, som når en av middagsgjestene dine er vegetarianer, og det er lettere for deg å bare lage vegetarmat til kjøtteterne også. Den endelige målestokken på om en handling er rasjonell er om den bidrar til overlevelse på svært lang sikt, og risikoanalyser må derfor skille mellom negative utfall som kan gjenopprettes og de som stopper hele spillet. (Altså forskjellen på å drive med kost-nytte-analyser om klimakrisen og å betrakte den som et mulig sluttpunkt for menneskeheten.)

Jeg får mye ut av de gode ideene som gjemmer seg mellom egoutbruddene

Jeg får mye ut av de gode ideene som gjemmer seg mellom egoutbruddene her. Taleb har uansett introdusert så mange essensielle ideer at det er litt meningsløst å anmelde bøkene hans ved å veie det gode opp mot det dårlige. Hvis du er opptatt av temaene han tar opp, er det ingen vei utenom å lese dem.

Det er likevel interessant å snakke om svakhetene ved Talebs ideer. For her tror jeg du finner nøkkelen til mye som har gått galt med Talebs beundrere i teknologibransjen.

Den første store svakhetene er ekspertkritikken hans og selvsikkerheten i møte med andre fagfelt. Det er selvfølgelig riktig at mye av verden styres av dumme intellektuelle, men jeg opplever ikke at Taleb har noen god analyse av dette. Han tør ikke å inkludere seg selv som en mulig del av problemet. Dermed sørger han på en måte for å ikke ha noe på spill i det han sier. Selv er han jo hevet over slike problemer.

Taleb er blottet for evnen til selvgranskning. Én av de mest åpenbare tabbene hans, som han også begår i denne boka, er at han ser en slags sjelevenn i Donald Trump: en dyktig forretningsmann som beundres av vanlige folk fordi han er flink og gir faen i hva dumme intellektuelle synes om ham. I virkeligheten virker Trump mer som en ren bløffmaker som nettopp bare har det i munnen, egenskapen Taleb forakter mer enn noe annet. En flau tabbe fra Taleb side som kunne vært en kilde til selvgranskning, men min spådom er at han aldri kommer til å revurdere det han har sagt om Trump. Han har det ikke i seg. Han ser ikke at alle intellektuelle er dumme på ulike måter, og at den eneste veien ut av uføret er å få et nært forhold til sin egen personlige form for dumskap.

Han ser ikke at alle intellektuelle er dumme på ulike måter, og at den eneste veien ut av uføret er å få et nært forhold til sin egen personlige form for dumskap

På samme måte er han ikke i stand til å lære noe fra historikere eller andre samfunnsforskere annet enn det han selv ønsker å bli fortalt. Hvis noe ikke allerede har blitt sagt av Seneca og Cicero, er det ikke viktig.

Denne mangelen på ekte nysgjerrighet for humanistiske fagfelt er typisk også for teknologer. Dette er mennesker som gjerne ser på seg selv som åpne og nysgjerrige, men bare så lenge det skjer på den “harde” vitenskapens premisser. Dårlig hard vitenskap skal bekjempes med god hard vitenskap. Taleb påpeker for eksempel helt riktig hvordan mange dumme intellektuelle lar seg blende av tall, altså at de tror at fordi noe har blitt tallfestet eller tegnet på en graf, så er det også mer sant. Men han angriper dårlig matematikk fra ståstedet til god matematikk, og slik tenker også mange teknologer. Alt som er feil med en dårlig utregning kan løses med en god utregning. Dermed får man teknologiganter som utvikler algoritmer med innebygde fordommer, fordi de smarte teknologene i utviklingsteamet aldri har nedverdiget seg til å lese noe om feminisme, antirasisme eller globale kulturforskjeller.

De eneste innvendingene man er villig til å lytte til er de som formuleres på deres premisser. Google ga nylig sparken til Timnit Gebru, en ledende forsker innen etikk i kunstig intelligens. Hun hadde jobbet med en forskningsartikkel om de etiske utfordringene ved språkmodeller av den typen blant annet Google bruker, og skrev i tillegg en e-post på en intern liste som kritiserte Google for å ikke ta sine egne mål om mangfold på alvor. Dagen etter var hun ute. Det som slår meg når jeg leser e-posten er at den gjør bruk av et språk og premisser som er egnet til å gjøre teknologer ukomfortable. Særlig den typen teknologer som deler Talebs forakt for verdiløse humanistiske fag.

Du kan finne mye mening i disse ideene og bruke dem til å bygge et godt liv – men kun hvis du ikke drømmer om mer enn å være et heroisk individ i et fritt marked

Den andre svakheten ved Talebs ideer er premissene de bygger på, som gir mye mening for finansspekulanter og gründere og er verdifulle i mange andre sammenhenger, men som likevel er utilstrekkelige til mange viktige formål. Ideer som sorte svaner, antiskjørhet, det å ha noe på spill, alt dette er riktig, gitt premissene Taleb arbeider ut fra, som er hentet fra liberalisme og antikk filosofi. Hvis Hayek og Seneca er utgangspunktet, er Talebs ideer antagelig det beste stedet det er mulig å ende opp. Han tilfører en dybde til liberale ideer som andre gjerne mangler. Du kan finne mye mening i disse ideene og bruke dem til å bygge et godt liv – men kun hvis du ikke drømmer om mer enn å være et heroisk individ i et fritt marked.

For så høyt er det mulig å sikte med liberale ideer, men ikke høyere. Taleb snakker mye om hvordan dumme intellektuelle skaper skjøre systemer som gjør at kriser rammer flere mennesker enn nødvendig, men har ingenting å si om hvordan man så bør hjelpe ofrene for disse krisene. Den store staten med alle dens reguleringer er nemlig en del av problemet. Han har ingenting å si om urettferdighet og andre systemproblemer, annet enn å gjøre narr av de som snakker om det. Klimakrisen tar han på alvor. Den er et perfekt eksempel på den typen risiko vi ikke burde ta, siden den tykke halen av mulige utfall inneholder katastrofer vi ikke kan redde oss ut av. Men om vi skulle gjøre noe med problemet, hva skulle det være? Jeg har ikke funnet noe i Talebs bøker. Da måtte man snakket seriøst om politiske virkemidler i stor skala, som han forakter.

Han har ingenting å si om urettferdighet og andre systemproblemer, annet enn å gjøre narr av de som snakker om det

Talebs råd til unge som drømmer om å hjelpe menneskeheten er:

1. Ikke driv med virtue signaling, dydssignalisering, hvor du fremstår god gjennom å snakke om rett og galt.
2. Ikke driv med rent seeking, tilkarringsvirksomhet, hvor du tilegner deg penger uten å jobbe eller risikere noe for dem.
3. Du må starte et firma, slik at du har noe på spill.

Her er han ikke langt unna Jordan Petersons tolv leveregler. Dette er en urettferdig sammenligning, siden Taleb spiller i en høyere divisjon, men problemet er noe av det samme. Regel 1 og 3 fører deg i praksis til et punkt hvor du knapt kan snakke om moral eller om politikk. Alle løsninger kommer nemlig fra individer som følger spillereglene i systemet. Å starte et firma er et fint råd det, for mange av oss. Du kan oppnå mye bra ved å starte et firma, og det setter deg i kontakt med virkeligheten på et vis du ikke kan synse deg ut av. Konk er konk. Men hva om strukturen oppstartsfirmaer opererer innenfor er en del av problemet? Da måtte vi snakket om politikk igjen og gjort bruk av kunnskap fra tøvete samfunnsfag.

Gründerfilosofien i teknologibransjen kan oppsummeres på samme måte. Vil du forbedre verden? Start et firma. Løsningen er en startup, en app, en visjonær gründer. Amazon, Netflix og Uber er vågale eksperimenter hvor suksess måles i overlevelse og gevinst. Hva de faktisk gjør med verden og sine egne arbeidere er mindre viktig. Teknologisjefer er selvfølgelig mindre prinsippfaste enn Taleb. De lar andre betale regningen for sin egen suksess, stikk i strid med etikken hans. Det er ikke akkurat Talebs feil at disse selskapene søker monopolmakt og driver med tilkarringsvirksomhet. Men når alle vellykkete selskaper tilsynelatende oppfører seg slik, sier vel dette også noe om gründerfilosofien de opererer etter? Og hvor skal vi lete etter en løsning på problemene de skaper, når det eneste gyldige virkemiddelet vi kan utfordre dem med er å starte et selskap og konkurrere på arenaen hvor de er mektigst?

Vil du forbedre verden? Start et firma. Løsningen er en startup, en app, en visjonær gründer

“Ikke driv med dydssignalisering” – dette rådet er lite til hjelp når arbeidsmarkedet du befinner deg i har blitt spist opp av et kynisk oppdragsselskap av type Uber, som gjør bruk av tilsynelatende utømmelig investorkapital for å avskaffe tryggheten i arbeidslivet. Det er få som “har noe på spill” mer enn arbeiderne på Amazons lagre som presses til å ødelegge helsa for å nå målene sine, men hva hjelper det?

Gründerfortellingen gjør dessuten at alt som ikke er entreprenørskap blir usynlig. Teknologi er selskaper som Facebook og Google og alle myggene som utfordrer dem, eid av eksterne investorer med store krav til avkastning, og ingenting annet. Men hvis vi tenker oss litt om, ser vi at det kunne vært mye mer. Teknologi kunne vært offentlig støtte til fri programvare. Det kunne vært reguleringer som oppmuntrer til mindre selskaper som gjør bruk av åpne standarder. Det kunne vært etisk produksjon av hardware og etiske forretningsmodeller.

Men alt dette er avhengig av politikk og innsikter fra samfunnsfag. Teknologer er skeptiske til sånt. I stedet leser de Taleb, plukker med seg det de liker, hopper over etikken, og samler investormillioner til enda en app som ved hjelp av masseovervåkning, personvernbrudd og overgrep mot arbeidere kanskje kan erobre verden.