Tiden er moden for en reell oppvask

AUTISME: I Agenda Magasin foregår det for tiden en debatt om EIBI (Early Intensive Behavioral Intervention) og opphavsmannen til denne metoden. Når historiker Åsmund B. Gjerde setter søkelyset på EIBI-skaperen Ole Ivar Lovaas sin fortid, er det ikke med intensjonen om å drive en svertekampanje. Det er for å gi et perspektiv på menneskesynet som ligger til grunn, på atferdsanalytiske metoder. Opphavet til en metode, og verdigrunnlaget, er viktige faktorer for å forstå målsettingene ved den gitte metoden.

Autister har i flere tiår ropt varsku om atferdsterapi, i hele verden. I alle andre felt har en stadig beveget seg nærmere en humanistisk tilnærming, men når det gjelder autister og andre nevrodivergente, intensiviseres atferdsanalytiske programmer.

EIBI behøver ikke en svertekampanje.

EIBI, eller TIOBA på godt norsk, er den gylne standarden i Norge. Behandlingen igangsettes så raskt barnet har blitt identifisert som autistisk. HABU trener opp barnehagepersonalet og veileder foreldrene, slik at en kan sørge for at barnet mottar 40 timer med EIBI-trening, hver eneste uke.

Vi har tidligere kritisert metoden både for å være inhuman, og for å ikke ta hensyn til autistisk funksjon. Uavhengig forskning har påvist gang på gang at den i tillegg er ineffektiv, både på kort og lang sikt. Annen forskning har vist at slike metoder kan være skadelige for autister, da det er en klar sammenheng mellom dem som har mottatt slik behandling og psykiske plager som angst, depresjon og PTSD.

Professor Marie-Lisbet Amundsen trekker frem i sitt svar til professor Svein Eikeseth at foreldre blir presset til å samtykke til slik behandling. Vi har erfaring med at det ikke er bare handler om trusler, men at behandlere eller utdanningsinstitusjoner melder bekymring til barnevernet dersom nærpersoner ikke ønsker atferdsanalytiske behandling av sine barn. Det er et uforholdsmessig stort antall autistiske barn under tiltak fra barnevernet.

Eikeseth avviser dette, men likevel skriver han: «Det er ikke verdighet å bli overlatt til seg selv – det er omsorgssvikt på samfunnsnivå.» Det er nettopp dette tankegodset som lager grobunnen til at nærpersoner meldes til barnevernet dersom de ikke aksepterer atferdsanalytiske programmer.

EIBI er skapt ut ifra at nevrotypisme er defaulten.

EIBI behøver ikke en svertekampanje, det holder å ta et kritisk blikk på metode, forskningsdesign og resultater. Programmet er bygget på utdaterte holdninger, og holdes i livet gjennom tynt forskningsgrunnlag.

Det er ingen som hevder at autistiske barn og voksne ikke trenger støtte, det er hele grunnlaget for vår organisasjon, Nevromangfold Norge. EIBI og andre atferdsanalytiske metoder står ofte i veien for at autistiske barn skal få den hjelpen og tilretteleggingen de sårt trenger. Autister er ikke dårlige variasjoner av nevrotypiske, eller feilvare. Autister er grunnleggende annerledes satt sammen. De behøver å bli sett, anerkjent og forstått, og de trenger å få innsikt i egen fungering.

Sensorisk kartlegging, grundig utredning av sammenfallende tilstander, tilpasset opplæring, ergoterapi, ASK og psykoedukasjon er bare noen av virkemidlene en heller burde fokusere på, enn å kondisjonere «ønsket atferd».

Dersom Eikeseth ønsker en debatt om metode, må han først være sannferdig i metodens verdigrunnlag og menneskesyn.

De fleste som deler et humanistisk menneskesyn ønsker å forstå mekanismene bak atferden, og vet at mennesker er komplekse. En har tro på at den beste effekten oppnås gjennom forståelse, tilrettelegging, samarbeid, trygghet og indre motivasjon. EIBI ødelegger tillit, knuser indre motivasjon og påtvinger samarbeid gjennom kondisjonering.

EIBI er skapt ut ifra at nevrotypisme er defaulten, og en medikalisering av autister.

Dersom Eikeseth ønsker en debatt om metode, må han først være sannferdig i metodens verdigrunnlag og menneskesyn.

(Les tidligere bidrag i debatten under.)