For enkelt om sekstimersdagen

Lørdag 23. mars avholdt Aksjonskomiteen for sekstimersdagen konferanse i Oslo, med tittelen «Lev mer – Arbeid mindre». Temaet er viktig og samlet forhåpentligvis mange deltakere. Ildsjelene bak prosjektet, fortjener honnør. Det er likevel noe med aksjonens retorikk som virker litt enkelt.

La det være helt klart: Hvis toforsørgerfamilien skal være en attraktiv livsform, kreves kortere arbeidsdager og et mindre krevende arbeidsliv. Jeg mistenker at dagens familiemodell, der både mor og far er yrkesaktive, ikke bare er et likestillingsvalg, et livsvalg for et bedre liv, men i stor grad en dyd av økonomisk nødvendighet. Slik burde det ikke være.

Likestillingen vi har kjempet fram er tuftet på mødres muligheter til lønnet arbeid og økonomisk uavhengighet. Den muligheten er i dag truet. Ikke slik at det store flertallet av mødre vil trekke seg ut av lønnet arbeid, men fordi de rett og slett ikke makter å stå i full jobb. Hun befinner seg fort i en situasjon der hennes økonomiske bidrag til forsørgelsen får karakter av bi-inntekt, samtidig som hun får mer hjemmetid enn mannen. Der venter husarbeidet, og vips er vi på vei tilbake til den tradisjonelle rollefordelingen i hjemmet.

Arbeidslivet er radikalt endret siden kvinnebevegelsen krevde 6-timersdag på 70-tallet.

Skal en slik utvikling unngås og hverdagen henge i hop, må arbeidsdagen kortes ned. Derfor er 6-timers-dagen først og fremst blitt et kvinnepolitisk likestillingskrav. Kravet er gammelt, først fremmet av menn i mellomkrigsårene uten tanke på likestilling. På 1970-tallet fremmet den nye kvinnebevegelsen kravet. I årevis har kvinnene ropt uten respons. Derfor er strategien lagt om de siste årene, fra å kreve lovfestet 6-timers normalarbeidsdag, til å kreve gradvis kortere arbeidstid i tarifforhandlingene.

Antakelig vil tariffstrategien gi bedre resultater. Men vil det ha den ønskede likestillingseffekten? Hvor mange vil nyte godt av et slikt forhandlingsresultat, når svært mange – og stadig flere – ikke har en fast jobb?

Behovet for 6-timersdag er åpenbart større i noen yrker enn i andre, uten at det har noe med likestilling i hjemmet å gjøre. Det gjelder særlig store kvinnerike yrker innenfor helse, utdanning og omsorg. Forhåpentligvis vil tariffstrategien føre fram for disse, slik at det der blir mulig å stå i full jobb fram til pensjonsalder. Men hva skjer når mor i en slik jobb får kortere arbeidsdag, mens far har en grenseløs jobb i privat sektor? Hvem tar husarbeidet da?

En stor del av arbeidstakerne har i dag midlertidige stillinger, også innenfor tariffestede sektorer. I en midlertidig stilling yter du hva du kan, ganske uavhengig av den avtalefestede arbeidstida. Det er de fleste nødt til om de skal ha håp om å få beholde stillingen, hva enten vi snakker om forlenget ansettelse eller fast jobb. Og hva med alle dem som faktisk lever av strøjobber og «jobbhopping»? Og de som har flere deltidsjobber på en gang?

Arbeidslivet er radikalt endret siden kvinnebevegelsen krevde 6-timersdag på 70-tallet. Vi står i en situasjon ingen den gang forutså. Men kravet er det samme: 6-timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon.

Det med full lønnskompensasjon er en sak for seg. Allerede innenfor rammen av en lovendring kunne det virke litt urealistisk. Hva betyr full lønnskompensasjon i en verden der lønn er gjenstand for kontinuerlige forhandlinger? I realiteten betyr det naturligvis bare at ordningen skal innføres uten at noen går ned i lønn. Greit nok, men om noen trodde det ikke ville ha betydning for lønnsdannelsen på sikt, var det vel i overkant optimistisk.

Derfor er det, etter mitt syn, helt nødvendig å knytte aksjon for 6-timers dag opp mot krav om et annet økonomisk regime.

Når man nå gjør 6-timersdagen til et tariffkrav, er det nokså opplagt at det handler om å ta ut lønnsveksten i fritid. Altså kreve kortere arbeidstid i stedet for lønnsøkning i kroner og øre, slik Magnhild Folkvord, kontaktperson i arbeidsutvalget for Aksjonskomiteen, argumenterte for i sitt foredrag på årets Trondhjemskonferanse. Det er en klok presisering, som også åpner for samarbeid med miljøbevegelsen.

Det er mange grunner til at de av oss som har full jobb bør jobbe mindre, men i dagens situasjon blir kravet om tariffestet kortere arbeidstid litt puslete. Selv lovfestet kortere normalarbeidsdag vil antakelig ha begrenset effekt. Alt for mange jobber under helt uregulerte arbeidsforhold. Derfor er det, etter mitt syn, helt nødvendig å knytte aksjon for 6-timers dag opp mot krav om et annet økonomisk regime.

Hvis krav om 6-timers normalarbeidsdag virkelig skal gi mening, må kampen mot sosial dumping, uregulert næringsliv og grenseløs arbeidsinnvandring intensiveres og drives fram også av kvinnebevegelsen. I hvilken grad man da vil fronte EØS-motstand, kan være et taktisk spørsmål, og et spørsmål om hva som kan oppnås her og nå og hva som må være mer langsiktige mål. Men 6-timers normalarbeidsdag krever faktisk at vi evner å forsvare selve prinsippet om normalarbeidsdag.

Det er til nå underkommunisert i arbeidet for 6-timers dagen. Mitt håp og ønske er at Aksjonskomiteen politiserer sitt arbeid i større grad, slik at sammenhengen mellom arbeidstidsforkortelser og et regulert arbeidsliv blir tydelig for alle som ønsker 6-timers arbeidsdag.