Til de ansatte i min sønns barnehage

Bortsett fra snøen som har lagt seg som en evig vinter over Oslo, er det ikke noe særlig spesielt med denne tirsdagen i mars. I dag som i går hastet jeg avgårde til barnehagen med akebrettet på slep og leverte mitt eldste barn i barnehagen, til en tydelig redusert barnehage. De ansatte har vært dårlige i noen dager nå, og to avdelinger har blitt slått sammen. Jeg rakk ikke å hjelpe til på noen annen måte enn å be sønnen min om å være snill med de voksne, før jeg hastet ut av døra igjen på vei til jobb i snøføyka. 

Hun var dårlig, men hadde tvunget seg selv på jobb fordi de manglet folk igjen.

I dag er en helt vanlig tirsdag, men i dag er også Barnehagedagen og i år er fokuset på bemanninga i barnehagene. Det kunne ikke vært mer aktuelt, samtidig vet jeg at i min sønns barnehage er det ingen ansatte som vil ha tid til å feire den i dag.

Da jeg møtte en av de ansatte ved t-banen før helga og spurte henne om det gikk bra, sånt man ofte spør folk om for høflighetens skyld, svarte hun meg rett fram: «Nei ikke egentlig». Hun var dårlig, men hadde tvunget seg selv på jobb fordi de manglet folk igjen. Nå lurte hun på hvorfor hun hadde vært så dum, for nå var hun virkelig blitt dårlig. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si. For hva skal man egentlig svare et av de viktigste menneskene i ditt småbarnsliv, for å gjøre opp for det man er aller mest flau over for tida: At min takknemlighet aldri vil kunne måle seg med en jobb å leve med.

Jeg mumlet tilbake noe kort og dumt:  «Huff. Du får dra hjem og slappe av da». I ettertid har jeg tenkt at det er så mye annet jeg skulle ha sagt til henne, som jeg gjerne skulle ha sagt til alle barnehageansatte der ute. Jeg skulle ikke sagt at jeg forstår, men jeg skulle sagt at jeg ser. 

Det hjelper ikke å sette inn krav om flere faglærte for jeg ser at det ikke handler om mangel på kunnskap, men mangel på folk.

Jeg ser at det ofte ikke finnes barnehagevikarer å oppdrive i Oslo lenger, at det gjerne må ringe fire eller fem vikarbyråer før de får napp når noen blir syke. At det er en kombinasjonseffekt av at arbeidsledigheten er lav – at andre jobber blir valgt lenge før jobbene i barnehager – og at sykefraværet er høyt. 

Jeg ser at de ofte blir syke og jeg synes ikke det er rart, mange av pandemi-barna har ikke opparbeidet det samme immunforsvaret som de ville ha gjort i en normaltilstand. 

Jeg ser at de voksne som er i halvveis form sliter seg helt ut, kanskje ut av ansvarsfølelse for barna eller for sine kollegaer. Kanskje begge deler. En ond sirkel blir det uansett, barnehageansatte er blant de yrkesgruppene i landet som har høyest sykefravær. Og det hjelper ikke å sette inn krav om flere faglærte for jeg ser at det ikke handler om mangel på kunnskap, men mangel på folk. 

Jeg ser at både styreledere og de barnehageansatte strekker seg langt for at foreldrene skal få kommet seg på sine jobber.

Jeg ser at det ikke bare er i min sønns barnehage, jeg hører det fra mange foreldre rundt meg: Hverdagen i mange barnehager virker nå mest som en kamp for å komme seg rundt bemanningsreglene, sånn at barnehagen i det hele tatt kan holde åpent. 

Jeg ser at både styreledere og de barnehageansatte strekker seg langt for at foreldrene skal få kommet seg på sine jobber. Så langt at jeg ofte har tatt meg selv i å lure på om det kanskje er bedre om de bare stenger ned? For om barnehagene stenger ned og de voksne må være hjemme fra sine egne jobber, kanskje vil vi da forstå hvor viktig barnehageansatte er for at samfunnet vårt skal gå rundt? Kanskje ikke. Mange sverget på at de aldri skulle glemme det igjen under pandemien, men så kom hverdagen og vi sluttet å se. 

Jeg ser på min egen sønn og jeg tenker ofte at han er blitt så stor nå, kanskje fordi lillesøster bare er baby enda. Men jeg bekymret meg for han i dag, når det ikke var noen der for å ta han imot. Jeg ventet så lenge jeg kunne i døra og ba han lete etter en voksen, til slutt kom det en stresset ansatt tilsyne fra et av rommene med en av de minste. Jeg ville ikke mase mer på henne så jeg dro på jobb uten å ha fått øyekontakt, uten å ha vekslet et eneste ord med en voksen. Jeg drar aldri uten å først se at sønnen min slår seg til ro med de andre barna, men jeg kan ofte gå en hel arbeidsdag og lure på hvordan han har det. Han er en selvstendig og veslevoksen unge, også disse barna trenger å bli sett.

Jeg vet at nærværet av trygge voksne under barns lek er kritisk for barns følelser av tilhørighet.

Men jeg ser at når du bare er én voksen på så mye som tolv barn, da er det nesten umulig å se alle barns behov. De som klarer seg best selv blir ofte sett til sist. Jeg forstår det, selv om jeg også vet at det finnes en barnehagelov som sier noe om hans rettigheter. Jeg vet at nærværet av trygge voksne under barns lek er kritisk for barns følelser av tilhørighet. 

«Med dagens minstenorm for bemanning har halvparten av barnehagene full bemanning kun tre timer om dagen» skriver professor i barnehagepedagogikk ved Oslo Met, Berit Bae. Hun har lenge stilt spørsmålstegn ved bemanningssituasjonen i norske barnehager. Likevel skjer det fortvilende lite. Det vil si, noen bydeler i Oslo har satt igang forsøksprosjekter med økt grunnbemanning, andre forsøker med kortere arbeidsdager. Forsøk som ikke kommer en dag for tidlig. For hvem er det egentlig som har så god tid? Ingen av oss som ser disse utfordringene til daglig i alle fall.

Det føles som en liten evighet siden nå at vi stod på balkongene våre – som noen idioter – og klappet for de kronisk underbemanna og altfor lavtlønna arbeidstakerne i samfunnet vårt. De som gjør omsorgen. Sånne som de barnehageansatte, som vi så sjeldent ser i en hektisk hverdag. Men på en nedsnødd tirsdag i mars – i det snufsende barnehageansatte over hele landet kler på seg termodressen for å følge ti, tolv, femten små barn ut i snøen på egenhånd – ville jeg uansett stoppe opp litt for å bare si det at jeg ser dere, og jeg skulle ønske jeg kunne gjøre mer.