Tillit som våpen mot ekstremisme

Fredag 5. november var statsminister Jonas Gahr Støre gjest på Utøya sammen med Tysklands president Frank-Walter Steinmeier. På øya offentliggjorde Støre, sammen med AUF-leder Astrid Hoem, at arbeidet med å nedsette en ekstremismekommisjon nå kommer i gang. Dette arbeidet er et viktig signal om at det er nye tider for den politiske kampen mot trusselen fra ytre høyre. Samtidig hviler det et tungt ansvar på den nye rødgrønne regjeringa. Den skal ikke bare bekjempe ytre høyre; den må også jobbe for å øke tilliten oss imellom. For ingen våpen er viktigere i kampen mot ekstremisme og antidemokratiske holdninger enn tilliten.

Hurdalsplattformen markerer et retningsskifte i arbeidet med å bekjempe politisk ekstremisme i Norge. Konkrete planer for hvordan norske skoleelever skal få økt kunnskap om ekstremisme, fjerning av statsstøtten til høyreradikale Human Rights Service og en styrking av landets freds- og menneskerettighetssentre, signaliserer at demokratiarbeidet til Støre-regjeringa har fått høy prioritet. Det er betryggende å vite at Norge har fått en statsminister som oppriktig brenner for kampen mot antidemokratiske krefter og for å ikke glemme hvilke konsekvenser ekstremisme i Norge har fått – og kan få i fremtiden.

Heller ikke vi i Norge er vaksinerte mot trusselen fra ytre høyre.

Ytre høyre er en av de største truslene mot demokratiet i dag. For de fleste ble Trumps valgseier i 2016 en øyeåpner på hvor raskt antidemokratiske krefter kan komme til makta ved hjelp av demokratiet selv. På anerkjente The Economists demokratiindeks kan man se utviklingen tydelig: I 2008 var 30 land «fullverdige demokrati», i 2020 er antallet sunket til 23. Flesteparten av verdens mennesker lever i diktaturer eller det demokratiindeksen definerer som «hybrid»-regimer. I mange av disse landene er demokratiske friheter vi i Norge gjerne tar for gitt, en utopi.

Samtidig som antallet fullverdige demokratier i verden går ned, finnes det også sterke politiske krefter som ønsker nettopp den utviklinga velkommen.

Arbeiderpartiet må de neste fire årene ta tilbake definisjonsmakten over hva som er de største demokratiske utfordringene i vårt samfunn. Historien om ytre høyre er historien om hvordan ekstreme krefter har fått makt gjennom å kynisk utnytte de demokratiske prosessene for å sikre seg makt, for deretter å angripe demokratiet innefra. Fra før-krigstidens fascister til Trump, Putin og Orban, ser vi hvordan demokratiets akilleshæl er nettopp dette paradokset; antidemokratiske krefter kan bruke demokratiet for å ødelegge det.

Klarer vi å kjempe kampen mot ytre høyre og andre antidemokratiske krefter på alle disse tre frontene, kan Støre-regjeringa for alvor gjøre en forskjell.

Heller ikke vi i Norge er vaksinerte mot trusselen fra ytre høyre. Derfor trengs det politisk kamp mot ytre høyres fremvekst på tre områder. For det første må vi som samfunn hindre at det ekstreme normaliseres. Vi må motarbeide hverdagsrasismen, oppstykking av samfunnet i «oss» og «dem» og at de som hater får dominere våre offentlige rom.

For det andre må vi hindre at politikere og mektige samfunnsaktører med mål om å helle bensin på mistillitens bål, får appellere til befolkningen. Hvilke ord våre politikere og ledende stemmer i samfunnet bruker, betyr noe.

For det tredje må vi hindre at høyrepopulismen og høyreradikalismens bakland får vokse. Høyreekstremismen er per i dag en av de aller største truslene mot nordmenns sikkerhet, ifølge PSTs siste trusselvurdering. Det må være en politisk oppgave å hindre at høyreekstremismen får vokse i våre nabolag, på våre skoler, i vårt samfunn.

Klarer vi å kjempe kampen mot ytre høyre og andre antidemokratiske krefter på alle disse tre frontene, kan Støre-regjeringa for alvor gjøre en forskjell. Vold og terror er skremmende. Men det er enda mer skremmende når ideene bak får ta plass og dominere i offentligheten. Normaliseringen av høyreradikale og høyreekstremisme i Norge de siste 10 årene må snus. Ytre høyres språkdrakt kan ikke få fotfeste i vår offentlige debatt, og vi kan ikke tillate oss å uthule betydninga av menneskeverdet.

Den andre uken i november var jeg sammen med AUFs ledelse på besøk hos våre nære venner i SSU – Sveriges Socialdemokratiska Ungdomförbund. Der kunne vi gjennom tre dager se hvordan det svenske samfunnet har opplevd antidemokratiske krefters ødeleggende kraft. Fra å minnes drapene på Olof Palme og Anna Lindh, til å se trusselen fra ytre høyre i Sverige i dag, er det tydelig at kampen mot ekstremismen ikke bare er materie for historietimene.

Selv om dette er en anekdotisk erfaring, er det skremmende dersom de som hater ikke lenger er redde for å vise det i offentligheten.

I et Sverige der høyresiden sist de styrte gjennomførte drastiske nedbygginger av den sosialdemokratiske velferdsstaten, gjennomsyrer konsekvensene i dag hele det svenske samfunnet. Og mens Sylvi Listhaug gjerne snakker om «svenske tilstander» og med det hevder at de største problemene er skapt av ikke-vestlig innvandring, forteller den politiske situasjonen i Sverige en helt annen historie.

For samtidig som svensk ytre høyre er sterkt representert i Riksdagen gjennom høyreradikale Sverigedemokraterne, har også de høyreekstreme og voldelige delene av ytre høyre tatt plass i det svenske samfunnet. Den best organiserte høyreekstreme bevegelsen i Norden i dag, Nordisk Motstandsbevegelse (NMR), har sitt hovedkvarter i den svenske småbyen Ludvika. Der har de forsøkt å danne et nazistisk fristed, og har også tatt mye plass i offentligheten gjennom sin utadrettede virksomhet. Også norske nazister er blitt dratt inn i det svenske nazistmiljøet, og i 2017 sendte organisasjonen sjokkbølger gjennom norsk offentlighet da et titalls nynazister, blant disse en stor andel svensker, marsjerte gjennom Kristiansands gater.

Rasister og høyreekstreme krefter er avhengige av å vises. Det er også derfor de vil skape frykt, og vil skremme vanlige folk. Dette gjelder åpenbart de organiserte høyreekstreme miljøene, men det gjelder også enkeltpersoner og uorganiserte ekstremister. De som hater vil aldri være i flertall. Derfor kan de heller ikke lykkes med mindre de evner å skape frykt i befolkningen, og demobiliserer motkreftene. En trenger ikke studere disse kreftene nøye for å vite at dette er deres modus operandi; de både krever plass og de tar plass.

Min største frykt at nettopp tilliten vi har til hverandre, skal utvannes og erstattes med mistillit og skepsis.

Også under AUF-ledelsens besøk i Stockholm skulle dette bli synlig. På et serveringssted sentralt i Stockholm, ble en kollega og jeg vitne til at en mørkhudet mann ble utsatt for grov rasisme fra tre utagerende menn. Som antirasist er ens første innskytelse i møte med rasismen, å konfrontere den, og å ta til motmæle. Etter å ha tatt den ukjente mannen i forsvar, eskalerte situasjonen, noe som endte med at min svenske kollega ble slått ned. Heldigvis gikk det bra med ham, og han ble utskrevet etter en natt på sykehus med knekt nese. Rasistisk vold i seg selv er ubehagelig og skremmende, imidlertid var det mest iøynefallende med denne episoden i Stockholm hvor åpenlyst rasistiske de tre tillot seg å være i det offentlige rom. Selv om dette er en anekdotisk erfaring, er det skremmende dersom de som hater ikke lenger er redde for å vise det i offentligheten.

Selv om Sverige har en del utfordringer det er verdt å ta på høyeste alvor, er fortsatt både Norge og Sverige samfunn hvor befolkningen i det store og hele har høy tillit til institusjonene, til våre folkevalgte og til hverandre. Dette er imidlertid ikke en naturtilstand. En viktig erkjennelse i kampen mot ytre høyre, er å innrømme at det finnes krefter som vil bryte ned tilliten vi har til hverandre og til samfunnet. Fremfor alt ser vi i Norge dette gjennom oppblomstringen av de alternative, høyreradikale mediene Human Rights Service, Resett og Document. Dette er nettsteder som leses av en overraskende stor andel av nordmenn. Og deres viktigste oppgave er å slå inn en kile mellom majoritetsbefolkningen og minoritetsbefolkningen. Ved å skape mistillit, tvil og frykt mellom forskjellige folkegrupper, opererer høyreradikale og høyreekstreme krefter for å bryte opp det aller viktigste samfunnslimet vi har: Tilliten til at vår nabo vil oss vel.

Denne tilliten er det viktig å hegne om, og arbeide for å øke. Politikerforakt eller manglende tiltro til landets politikere, er ikke først og fremst et problem fordi det er ubehagelig for politikerne. Det er et problem fordi det svekker tilliten til at de som leder landet vil oss vel, og bidrar til å skape skiller mellom oss på bakgrunn av politisk bakgrunn eller overbevisning. Jeg vil ha et samfunn der jeg kan være trygg på at min kollega, nabo eller en fremmed på gaten ikke ønsker meg vondt, uavhengig av hvilket politisk ståsted jeg eller den andre har.

Da jeg som ung og eventyrlysten backpacker kjørte gjennom ubebodde og mørklagte landeveier i de amerikanske sørstatene, slo det meg for første gang i livet: hvis bilen jeg kjører nå skulle få motorstopp, stoler jeg da på at fremmede som kjører forbi meg her i natt vil hjelpe meg? Fra min oppvekst i Trøndelag har det aldri tidligere slått meg at jeg ikke skulle kunne be en hvilken som helst fremmed om hjelp dersom ulykka først skulle være ute. Jeg innså der og da at nettopp dette var den største forskjellen på der jeg hadde vokst opp, og det landet jeg nå befant meg i.

Hvordan kan vi arbeide målrettet for å øke tilliten folk i Norge har til demokratiske institusjoner og prosesser – og ikke minst til hverandre.

Min største frykt at nettopp tilliten vi har til hverandre, skal utvannes og erstattes med mistillit og skepsis. Vi vet også at dette allerede er tilfelle hos en god del folk som bor i Norge. Mest synlig har dette blitt i tilfellene der troen på konspirasjonsteorier, sammenblandet med hat mot minoriteter, har ført til vold. Drapet på Benjamin Hermansen, terrorangrepet 22. juli, fremmedkrigerne som reiste fra Norge for å tilslutte seg IS, drapet på Johanne Zhangjia Ihle-Hansen og angrepet på Al-Noor moskeen, er påminnere om at særlig unge menn som vokser opp i Norge i dag kan dras inn i voldelige, ekstreme miljøer. Som sosialdemokrater plikter vi i å gjøre det vi kan for å forstå hvorfor og hvordan dette kan skje.

Jonas Gahr Støre og AUF-leder Astrid Hoem offentliggjorde på Utøya at den varslede ekstremismekommisjon nå skal komme i gang. Jeg mener kommisjonen særlig bør se på følgende tre forhold:

1. Hva ved det norske samfunnet er det som gjør at unge menn vokser opp i våre nabolag og går på våre skoler, men likevel blir trukket inn i radikale islamistiske og høyreekstreme miljøer?

2. Hvilke politiske grep bør tas for å mest mulig effektivt hindre utenforskap blant unge i Norge, og hvordan kan skolen benyttes til å skape demokratiske medborgere?

3. Hvordan kan vi arbeide målrettet for å øke tilliten folk i Norge har til demokratiske institusjoner og prosesser – og ikke minst til hverandre.

Privatiserte og klassedelte skoler, høy ungdomsledighet og en svekket fagbevegelse, er oppskriften på ulikhet og utenforskap.

Målrettet politisk arbeid for å bekjempe ekstremistiske krefter er ikke bare et viktig arbeid for hvilket samfunn vi ønsker oss i dag. Det har også mye å si for hvilket samfunn våre barn vokser opp i, i morgen.

En av de viktigste lærdommene fra mitt nylige besøk til Sverige er at mens Sylvi Listhaug og Frp gjerne snakker om «svenske tilstander» i den forstand at problemet er innvandring, har ikke vi sosialdemokrater råd til å gå i hennes felle. For det stemmer at Sverige har problemer med gjengkriminalitet, ekstremisme og brutal vold. Men der Listhaug på sedvanlig vis trekker fram innvandring som rot til problemet, må vi forstå at Sverige fremfor alt har et ulikhets- og utenforskapsproblem.

Privatiserte og klassedelte skoler, høy ungdomsledighet og en svekket fagbevegelse, er oppskriften på ulikhet og utenforskap. Arbeiderpartiet og Senterpartiet må reversere og motvirke de drastiske privatiseringene den svenske høyresida rakk å gjennomføre i svensk skole mens de sist satt ved makten.

Å bekjempe rasisme og antidemokratiske krefter er ikke en jobb man kan gjøre én gang, for deretter å klappe seg fornøyd på skulderen. Gjennom åtte år ved makta gjorde ikke Høyre-regjeringa nok for å motvirke trusselen fra ytre høyre. En sen handlingsplan er ikke nok i møte med antidemokratiske krefter. Nå trengs en ny retning for det antirasistiske arbeidet i Norge, og heldigvis er det Jonas Gahr Støre som skal lede det. Rasisme er som ugress, vi kan ikke fjerne det en gang for alle – det må lukes vekk med jevne mellomrom og problemet må tas ved roten. Og ingen ugressmidler fungerer bedre mot rasisme enn vår felles tro på at du og jeg vil hverandre vel.