To garantier fra Aps migrasjonsutvalg

Mange mente at Arbeiderpartiets migrasjonsutvalg ikke ville klare å levere en enstemmig innstilling siden fløyene i partiet stod så langt fra hverandre i innvandringspolitikken, men utvalget gjorde denne skepsisen til skamme. Dette var mulig fordi vi tok utgangspunkt i Arbeiderpartiets egne verdier. Det er også den eneste metoden Arbeiderpartiet kan bruke når vi skal lage ny politikk på dette området.

 

Europas 9/11

Før jeg kommer inn på hva vi anbefaler, la meg først si noen ord om konteksten. I sin kritikerroste bok After Europe skriver den bulgarske analytikeren Ivan Krastev at migrasjonskrisen er Europas 11. september: Vi kan snakke om et før og etter. Migrasjonskrisen kan potensielt desintegrere Europa, mener han.

Vest står mot Øst – igjen.

Både Brexit og de store spenningen mellom Brussel og Visegrad-landene er urovekkende tegn på økt splittelse. Vest står mot Øst – igjen. I tillegg har vi sett et inntog av høyrepopulistiske partier i europeiske parlamenter som brutaliserer debatten og skaper polarisering også på nasjonalt nivå.

 

Mest splittende spørsmålet i vår tid

Dette gjør spørsmålene om hvordan vi skal håndtere flyktningkriser og migrasjonsutfordringern til de mest splittende spørsmålene i vår tid. Splittelsen går ikke bare på tvers av de politiske blokkene, men til og med tvers gjennom partiene. Spesielt gjelder dette de brede folkepartiene.

Ytterpunktene er blitt målestokken i innvandringsdebatten.

Uavhengig av om Arbeiderpartiet går inn for å åpne opp eller stramme inn, blir det betraktet som en tilpasning, om det nå er i retning asylliberalere eller Frp. Det er nemlig ytterpunktene som er blitt målestokken i innvandringsdebatten. Av den grunn blir det vanskelig for sosialdemokratiske partier, som Ap, å eie dette politikkområdet.

 

Ap har ikke vært troverdige nok

Under mottoet «streng, rettferdig og human» har Arbeiderpartiet ikke klart å fremstå som troverdig nok i en av tidens viktigste saker. Ved valget i Norge i 2017 mente bare 15 prosent av velgerne at Ap hadde den beste innvandringspolitikken.

Etter valgnederlaget i 2017 ble Migrasjonsutvalget nedsatt som ett av utvalgene som skulle meisle ut ny politikk for partiet. Jeg har fått æren av å sitte i dette utvalget og er i dag stolt over at vi har klart å komme med en enstemmig innstilling.

 

 

Vi klarte det fordi vi helt fra starten bestemte oss for å ikke kopiere andres politikk, men finne løsninger som faktisk svarer til de store utfordringene vi ser – og som samtidig er trygt plantet i den sosialdemokratiske arven.

 

Ap, et solidaritetsparti

Arbeiderpartiet er et solidaritetsparti. Og solidariteten har tradisjonelt strukket seg ut over de nasjonale grensene. Slik er det fortsatt. Når arbeiderpartifolk nå sier at vi vil øke hjelpen til flyktninger i nærområder, så er det ikke et vikarierende argument for å legitimere innstramminger. Vi sier det fordi vi virkelig mener det.

Vi har både solidaritet og ansvarlighet som innebygde garantier i politikken vi foreslår.

Samtidig har Ap også tradisjon for å være et ansvarlig styringsparti. Nå er det ikke nødvendigvis noe motsetningsforhold mellom solidaritet og ansvarlighet, men poenget er å utvikle politikk som står seg over tid.

 

Solidaritetsgarantien

Slik jeg tolker det, har vi både solidaritet og ansvarlighet som innebygde garantier i politikken vi foreslår fra Migrasjonsutvalgets side. Solidaritetsgarantien lyder slik: Vi skal ha en Solidaritetspott på minst fem milliarder kroner årlig som skal gå til flyktninger og mottakerland, og færre asylsøkere skal bety flere kvoteflyktninger.

Mat og tak over hodet er ikke nok. Sammen med FN bør Norge kjempe i første rekke for flykntningenes rettigheter.

Denne solidaritetspotten kobles ikke opp mot innvandringspolitikken eller andre egeninteresser. Vi mener Norge må påta seg en del av ansvaret for verdens flyktninger gjennom å vise større solidaritet med både flyktningene og nabolandene som tar dem imot.

 

Ute av syne, men ikke av sinn

Mat og tak over hodet er ikke nok. Sammen med FN bør Norge kjempe i første rekke for flykntningenes rettigheter. Ambisjonen er at færrest mulig skal leve passive liv i flyktningleirer. De må få muligheten til å delta, arbeide og leve verdige liv i påvente av en eventuell retur til hjemlandet.

Prinsippet om at færre asylankomster skal gi flere kvoteflyktninger forplikter.

Mange frykter at få asylsøkere til Europa og Norge vil bety at vi glemmer flyktningene: Ute av syne, ute av sinn. Men prinsippet om at færre asylankomster skal gi flere kvoteflyktninger forplikter. Målet er ikke at færrest mulig flyktninger skal komme til Norge, men at de som kommer hentes på en regulert og trygg måte via FN-systemet.

 

Ansvarlighetsgarantien

Men hva så med ansvarlighetsgarantien? Jo, den lyder slik: Det skal være en balanse mellom innvandring og integrering.

Vi har ikke tallfestet et konkret tak når det gjelder årlige ankomster, men vi skisserer en metode for å komme frem til det tallet. Vi kan ikke ha et «tenk på et tall»-politikk basert på enkle initiativer. Antallet må avgjøres gjennom forhandlinger mellom stat og Kommune-Norge. De må basere seg på en vurdering av integreringsevnen og velferdsmodellens bærekraft.

Alt dette forutsetter bedre internasjonalt samarbeid.

Dermed må asylankomster, familiegjenforeninger med flyktninger og antall kvoteflyktninger ses i sammenheng. Også for at vi skal kunne oppnå denne forutsigbarheten, må vi føre en politikk som fører til færre spontane asylsøknader ved grensen og flere ankomster gjennom trygge FN-kvoter.

 

En plan for nye kriser

Alt dette forutsetter bedre internasjonalt samarbeid. Og det må vi jobbe hardt for å etablere. Vi må også ha en plan for hva vi vil gjøre dersom vi får en ny ekstraordinær situasjon, som i 2015. Hva vil for eksempel skje hvis flyktningavtalen mellom EU og Tyrkia ryker?

Masseflukt på grunn av krig og konflikt er først og fremst en humanitær utfordring.

Erfaringsmessig vil Arbeiderpartiet trolig innføre eller støtte nødvendige innstramminger for å få kontroll på situasjonen. Vi kan imidlertid ikke si oss fornøyd med det. Vi trenger også en politikk som på forhånd tar høyde for, og aller helst forebygger, slike situasjoner. Derfor foreslår utvalget å prioritere flyktninger som oppfyller kravene i Flyktningkonvensjonen, hvis det skulle komme mange hit til landet på egen hånd.

 

Må ha samsvar med resten av Europa

Situasjoner med masseflukt på grunn av krig og konflikt er først og fremst en humanitær utfordring. Krigsflyktninger som ikke er personlig forfulgte i Flyktningkonvensjonens forstand skal primært henvises til trygge nærområder, sekundært få beskyttelse i Norge inntil forholdene ligger til rette for retur.

Det er ærlig og forutsigbart overfor migrantene at de vet hva de har å forholde seg til.

Dette punktet er vanskelig, noe jeg er den første til å anerkjenne, men det er nødvendig å ha en politikk som samsvarer med politikken i resten av Europa for å kunne prioritere konvensjonsflyktninger og for å ikke skille oss ut – slik Sverige gjorde i 2015. Det er også ærlig og forutsigbart overfor migrantene at de vet hva de har å forholde seg til, og ikke bli møtt med nye innstramminger først etter at de har kommet til Norge.

 

Inkludering fra dag én

I innstillingen forutsetter vi at dette ikke vil bli nødvendig. EU jobber nå intenst med å styrke kontrollen av Schengens yttergrenser for å hindre en ny migrasjonskrise. Dette gir oss en mulighet til å hjelpe flere flyktninger i nærområder og til å hente flere som kvoteflyktninger til Norge enn det som er tilfellet i dag.

Jeg husker selv hvor mye det betydde for meg og min integrering at jeg følte meg velkommen som flyktning.

Meningen er at flyktningene som kommer til Norge skal tas godt imot og inkluderes fra dag én, uten en passiviseringsprosess i norske asylmottak. Jeg husker selv hvor mye det betydde for meg og min integrering at jeg følte meg velkommen som flyktning, og fikk muligheten til å jobbe kort tid etter at jeg kom til Norge.

 

Tiden for vingling er forbi

Migrasjons- og flyktningutfordringer er krevende og komplekse. Derfor kan svarene ikke være enkle og populistiske. Tiden for vingling og usikkerhet er dessuten forbi.

I god sosialdemokratisk ånd har Migrasjonsutvalget snekret sammen en flyktningvennlig politikk som samtidig er ansvarlig – og som ivaretar velferdsstatens evne til å inkludere flyktningene i det norske felleskapet.

Nettopp derfor var enstemmighet mulig.

Sylo Taraku er rådgiver i Tankesmien Agenda og medlem i Arbeiderpartiets migrasjonsutvalg.