To lysglimt i en mørk tid

2025 vil neppe bli husket som et spesielt framgangsrikt år i menneskehetens historie. Utslippene øker. Naturen raseres i både inn- og utland. Ytterliggående høyrepopulister truer demokratiet, rettsvesenet og planetens framtid. Man kan bli misantrop av mindre.

Vinden fra ytre høyre har på ingen måte snudd, men den møter endelig motstand.

Derfor føles det så godt å få et lite lysglimt av håp. Eller, forresten: to lysglimt av håp. Ikke bare har den selverklærte sosialisten Zohran Mamdani vunnet borgermestervalget i verdens finanshovedstad. I Storbritannia har den nyvalgte partilederen for De Grønne, Zack Polanski, brått blitt en av landets mest populære politikere. Partiet hans stiger raskt på meningsmålingene, og er i ferd med å bli en reell utfordrer til høyrepopulistiske Reform UK.

Vinden fra ytre høyre har på ingen måte snudd, men den møter endelig motstand.

 

Populisme med positivt fortegn

Både Mamdani og Polanski har minoritetsbakgrunn på mer enn én måte. Mamdani er muslim, med indisk mor og ugandisk far. Polanski er homofil og jøde. Likevel er de lite opptatt av identitetspolitikk. I stedet har de valgt å snakke høyt og tydelig om økte levekostnader og økonomisk urettferdighet. Begge har foreslått konkrete løsninger for å lette hverdagen for folk flest.

Mamdani har blant annet lovet å innføre gratis kollektivtransport og barnehager. I tillegg vil han regulere utleiemarkedet og etablere offentlige matbutikker. Dersom han klarer å innfri disse løftene, vil vanlige mennesker – de som faktisk holder hjula i gang i New York – få bedre råd og mer fritid.

Både Mamdani og Polanski står altså for en progressiv, sosialdemokratisk politikk – en populisme med positivt fortegn.

I Storbritannia har Polanski lovet å øke skattene for de rikeste og styrke NHS, det britiske helsevesenet. I tillegg vil han sette i gang offentlig boligbygging, nasjonalisere vannindustrien og innføre gratis barnepass. I sin tale på partikongressen i oktober forklarte han at han vil gjøre livet lettere for «familiene som ser på regningene hver måned og lurer på hvordan de skal klare seg (…) leietakerne som lever i nedslitte boliger og ikke vil klare en økning i husleia (…) de tusentalls menneskene med funksjonsnedsettelser som har blitt rammet av regjeringens nedskjæringer.»

Både Mamdani og Polanski står altså for en progressiv, sosialdemokratisk politikk – en populisme med positivt fortegn. De vil gi folk tilbake kontrollen over livene sine, for å vri litt på slagordet fra Brexit-kampanjen i 2016.

 

En kur mot samtidsblindhet

Mamdani og Polanski har blitt kritisert for å gi urealistiske løfter. Denne kritikken føyer seg inn i et kjent mønster. Ifølge Frances Ryan, spaltist i The Guardian, blir venstresidens politikk gjerne beskyldt for å være «urealistisk og barnslig, mens ideene til sentrum og høyre blir omtalt som fornuftige og det eneste som er mulig.»

Å stemple venstresiden som uansvarlig er ikke bare en form for selvforsvar mot radikale ideer. Det er et uttrykk for en bestemt ideologi. Denne ideologien ble satt på spissen av Margaret Thatcher i 1979, da hun uttalte at «det ikke finnes noe alternativ» til det frie markedet. Markedskreftene skal ha det siste ordet, punktum. Å se for seg et mer rettferdig og bærekraftig samfunn er ikke bare uansvarlig og urealistisk, det er umulig. Som filosofen Mark Fisher skriver i boka Kapitalistisk realisme, utgjør den markedsliberale kapitalismen «hele horisonten for det tenkelige». Slik har vi endt opp i et samfunn der «enhver positiv tilstand, ethvert håp, er en farlig illusjon».

Vi har vent oss til å leve i et samfunn som verdsetter vekst, dyrker konkurranse og setter mennesket over naturen.

Dette er det ideologiske bakteppet som Mamdani og Polanski er i ferd med å rive ned. Begge forsøker aktivt å se for seg et bedre samfunn. Det gjør også Thomas Hylland Eriksen i boka Det umistelige, som kom ut kort tid før han døde i 2024. Hylland argumenterer mot Thatchers idé om at det ikke finnes noe alternativ til markedsliberalismen. Eriksen skiller mellom akronymene TINA (there is no alternative) og TAMA (there are many alternatives). Han mener at en overgang fra TINA til TAMA vil «være en stor lettelse for denne feberhete planeten». Ifølge Eriksen finnes det nemlig mange alternativer til det rådende, økonomiske systemet. Vi må bare klare å se dem for oss.

Problemet er at vi har en tendens til å se oss blinde på vår egen samtid. Vi har vent oss til å leve i et samfunn som verdsetter vekst, dyrker konkurranse og setter mennesket over naturen. Et samfunn som godtar økonomisk urettferdighet og destruktiv forretningsdrift. Det gjør at vi sliter med å se for oss alternative måter å leve på. Derfor trenger vi noen som kan vekke oss fra samtidsblindhetens dvale. Derfor trenger vi Mamdani og Polanski.

 

En dobbel omstilling

Det er ingen tvil om at det vil bli vanskelig å skape et mer rettferdig og bærekraftig samfunn. Å gjennomføre det grønne skiftet vil kreve mye av oss. Faktisk har menneskeheten aldri før sluttet å bruke en bestemt form for energi. I boka Energiens historie: Hvordan mennesket fik superkræfter (2024) skriver forfatterne Johanne Pontoppidan Tuxen og Mikkel Vuorela at «sivilisasjonens fortsatte suksess» er «betinget av at den kan gjennomføre en radikal energiomstilling. Her har mennesket aldri stått før.»

Ikke minst trenger vi politikere som ser sammenhengen mellom klima, miljø og sosial rettferdighet.

I tillegg til å frigjøre oss fra de fossile energikildene, må vi også forebygge økonomisk og sosialt utenforskap. Det er ikke bare et etisk ansvar, det handler like mye om å stoppe høyrepopulistenes framgang. Ifølge Olivier De Schutter, FNs spesialrapportør for ekstrem fattigdom og menneskerettigheter, har velferdsreformer ført til «stadig strengere vilkår for å motta ytelser og til økt digital overvåkning.» Han viser til at ordninger som «tidligere var utformet for å gi grunnleggende trygghet for alle i nød» i stedet «straffer de menneskene de skal støtte, og påfører dem skam.» Dette har skapt «gode vekstvilkår for høyreekstreme bevegelser i hele verden».

For å klare denne doble omstillingen trenger vi politikere som klarer å se for seg et fossilfritt og rettferdig samfunn. Ikke minst trenger vi politikere som ser sammenhengen mellom klima, miljø og sosial rettferdighet. I et intervju med The Nation uttaler Mamdani at «Klima og livskvalitet er ikke to separate bekymringer. De er faktisk én og samme sak.» Polanski advarer om at «[h]vis vi lar karbonutslippene øke, vet vi at vi vil stå overfor stadig flere skogbranner og flommer, som både skader menneskers liv, vår økonomi og vår infrastruktur.»

 

Hva vil det si å være ansvarlig?

Det er lett å beskylde Mamdani og Polanski for å være uansvarlige – men kanskje er det like uansvarlig å holde fast ved den etablerte politiske linja? Mye tyder på at vi styrer mot en gjennomsnittlig, global temperaturstigning på 2,6 grader. Samtidig blir de rike stadig rikere. Ifølge SSB tilhører 37 % av den samlede, norske formuen én prosent av befolkningen. Det innebærer at ulikheten i Norge nå er like stor som den var i 1912. På verdensbasis besitter 1,6 % prosent av den voksne befolkningen 48,1 % av verdens personlige rikdom. Denne ultrarike eliten får stadig sterkere grep om mediene, noe som kan hindre et fritt og kritisk ordskifte. I tillegg øker ulikhetene mellom samfunnsklassene i de enkelte landene.

Vi er på vei inn i et ukjent territorium. Det krever politisk nytenkning.

Store, økonomiske ulikheter – enten de er mellom land eller samfunnsklasser – har aldri vært sosialt bærekraftig. Kombinasjonen av økende ulikhet, farlige klimaendringer og en skjev mediedekning kan vise seg å være eksplosiv. Vi er på vei inn i et ukjent territorium. Det krever politisk nytenkning.

Når et flertall av de moderate politikerne stempler radikale forslag som urealistiske, er de i praksis med på å låse oss fast i samtiden, og hindre en nødvendig omstilling. Å se seg blind på samtidens strukturer er ikke bare fantasiløst og kjedelig. Det kan være farlig. Derfor trenger vi politikere som Mamdani og Polanski. Begge har allerede vist at de kan forvalte og videreutvikle det sosialdemokratiske prosjektet. Men vil de klare å forene en solidarisk, økonomisk politikk med utslippskutt og grønne investeringer?

Tiden vil vise hva Mamdani og Polanski vil få til i løpet av de kommende årene.

På kort sikt er det nok lettere å skape en mer rettferdig økonomi enn å skape en fossilfri økonomi. På lang sikt har vi imidlertid ikke noe annet valg, dersom vi vil sikre velferd og trygghet for de kommende generasjoner. Vi må både frigjøre oss fra de fossile energikildene og fra den uendelige forbruksspiralen.

Tiden vil vise hva Mamdani og Polanski vil få til i løpet av de kommende årene. Uansett utfall har de satt døra i det trange, turbokapitalistiske mulighetsrommet på gløtt, slik at vi kan skimte konturene av en bedre verden.