Tør vi snakke om klassehelse?

På 1. mai er det flott å snakke om alle de som reiste seg, løftet flagg og faner og gikk sammen og kjempet for en felles sak. Om jentene på fyrstikkfabrikken som la ned arbeidet for å få bedre forhold og de som dannet de første fagforeningene som marsjerte for 8 timers arbeid, 8 timers fritid og 8 timers hvile. De som så den kraften som lå i en samlet arbeiderklasse.

I et samfunn som framhever likhet som ideal, bør dette være uakseptabelt.

I dag snakker vi lite om klasse utenom 1. mai. Men arbeiderklassen finnes fortsatt, selv om bildet av hvem som er en del av den er annerledes enn da det første 1. maitoget gikk gjennom gatene i 1890. Problemene er også annerledes. Det er vanskeligere å lage felles paroler å samles bak når problemet ikke er uverdige og uakseptable arbeidsvilkår, men uakseptable samfunnsstrukturer som påvirker enkeltmenneskers valg og med det helse og livslengde.

 

Skjevt sykdomsbilde

Før døde folk i den klassiske arbeiderklassen av slit og farlige jobber, som lunger skadd av støvet i veveriet eller forgiftning fra fosfor i fyrstikkfabrikken. Nå dør den klassiske arbeiderklassen, de med lav utdanning og lav inntekt, av sykdom som påvirkes av levevaner. Det er ikke sult som er trusselen mot helsen, men overvekt og fedme som øker risiko for dårlig helse og sykdom. Det er ikke røyken fra fabrikklokalet som rammer lungene, men røyken fra sigarettene.

De med høyere utdanning får sjeldnere demens.

I Norge utgjør ikke-smittsomme sykdommer nær 90 prosent av sykdomsbyrden. Hjerte- og karsykdom, kreft og diabetes påvirkes av levevaner, der alkohol, tobakk, usunt kosthold og inaktivitet er de viktigste risikofaktorene. Mennesker med lavere utdanning og lav inntekt er mer syke gjennom livet og dør før de med høyere utdanning og høyere inntekt.

I et samfunn som framhever likhet som ideal, bør dette være uakseptabelt. Men når «fienden» er skjult i strukturene framfor å være direktøren og hans venner, blir det vanskeligere å lage slagordene og å løfte denne fanen.

 

Anerkjenne faren i forskjeller

I Norge har forekomsten av diabetes, særlig diabetes 2 som er relatert til levevaner, doblet de siste 20 årene. Dette er sykdom som oftere rammer de med lav utdanning og lav inntekt. Kreftrisiko følger utdanningsnivå. Lav utdanning gir høyere risiko for kreft i lunge, livmorhals, spiserør, lever, nyre, magesekk, munn og svelg, blære og urinveier, endetarm, bukspyttkjertel, tykktarm (kun kvinner), galleblære (kun kvinner), skjoldbruskkjertel (kun kvinner), melder Kreftregisteret. Demens rammer også skjevt. De med høyere utdanning får sjeldnere demens.

Økonomisk stress går utover helse og utover helsevalg. Dette må anerkjennes.

I den politiske debatten om forebygging og folkehelse pekes det på at folk må ta mer ansvar for egen helse. Det er en sterk begeistring for å foreslå ulike informasjonstiltak for å bøte på at bare en av tre får til å følge anbefalingene om 30 minutter daglig med fysisk aktivitet og at 75 prosent av den voksne befolkningen har overvekt eller fedme, noe som øker helserisiko.

Om helse skal handle om individer og den personlige evnen til å «skjerpe seg», klarer vi ikke å komme videre. Faren i forskjellene må anerkjennes. Det handler ikke om mangel på informasjon, men om ulik mulighet til å gjøre gode helsevalg. Det trengs et klasseperspektiv også her.

 

Løft i fellesskap

Vi trenger å flytte debatten. Når mennesker med lavere inntekter har mer av alle ikke- smittsomme sykdommer målt mot gjennomsnittet, handler det ikke om at hver og en tar dårlige helsevalg, men om at rommet for å ta de gode helsevalgene er så mye mindre for en som har svært lav lønn og bor i en kommunal leiegård enn en med høyt lønnet arbeid og stor enebolig med egen hage. Muligheten til å investere i egen helse, i å trene eller å bruke tid og penger på den sunne maten, er ulikt fordelt. Muligheten til å puste inn frisk luft er ulikt fordelt. Risikoen for å få helseplager er mye større ved en jobb som sliter ut kroppen. Og overskuddet til å ta de gode valgene for kroppen, er ulikt fordelt. Økonomisk stress går utover helse og utover helsevalg. Dette må anerkjennes.

God helse skaper vi best sammen. Kan det være en parole?

Før vi gjør det, står hver enkelt alene. Da lar vi de med lavere utdanning og lavere inntekt stå der med sine helseutfordringer, sine kortere liv, med stigma og skam.

Klassekampen som ble løftet av fagforeningen og arbeiderbevegelsen handler om at vi løfter i fellesskap. Sånn er det også med helse. Det er med et fellesskap som bidrar til at folk kommer i jobb, at mennesker får bo et sted med gode uterom og en boligstandard som ikke gjør deg syk, når ungdom fullfører videregående og muligheten til å delta er der for alle, at vi får gjort noe med ulikheten i helse.

God helse skaper vi best sammen. Kan det være en parole?