Å bruke bistand for å presse andre lands myndigheter til å ta imot asylsøkere fra Norge er ingen god idé. Det er hverken god asylpolitikk eller effektiv bistand.
Vi visste det ville skje. Men den nye flertallsregjeringen rakk ikke engang å trykke nye nøkkelkort før KrF og Frp røk i tottene på hverandre. Sylvi Listhaug skryter av FrPs gjennomslag for krav om å knytte bistand til returavtaler. KrFs utviklingsminister Dag Inge Ulstein slår fast at så lenge det er han som er sjef kommer ikke en slik politikk på tale. Det er verdt å påpeke at ulike formuleringer, med samme intensjon – å knytte returavtaler til bistand – var inkludert i både Solberg-regjeringens tidligere plattformer, og i Stoltenberg-regjeringens plattform fra 2009. Det er tekst som kan tolkes litt ulikt etter hvilken politikk man liker best.
Uforenlige politikkområder
Det er ikke nytt, men likevel en tydelig trend, at rike land benytter bistand for å ivareta egne interesser. Stikk i strid med internasjonale anerkjente prinsipper om hvordan bistand bør brukes for å sikre best mulige resultater. Disse prinsippene sier nemlig at det er mottakerlandenes interesser og reduksjon av fattigdom som skal være førende.
Men kan det være vinn-vinn, slik Jon Helgheim, innvandringspolitisk talsmann i FrP, uttalte i en debatt på TV2 Nyhetskanalen? Ifølge Helgheim kan norsk asylpolitikk fint forenes med bistandspolitiske mål. Dette er sannsynligvis feil. Det ligger mange politiske mål bak norsk bistand; utdanningspolitiske mål, helsepolitiske mål og mål om styrking av demokrati. Å koble retur av asylsøkere til bistand vil være å prioritere innenrikspolitiske mål over disse nevnte målene.
Pengeoverføringer viktigere
Selv om alle land har en folkerettslig plikt til å ta tilbake sine egne borgere, ønsker i mange tilfeller ikke utviklingslandene dette.
For det første fordi mange utviklingsland som mottar bistand og humanitær hjelp selv står i en situasjon der de har tatt imot mange flyktninger. Uganda huser for eksempel i dag 1,4 millioner flyktninger og asylsøkere. De fleste kommer fra nabolandene Sør-Sudan, Kongo, Burundi og Somalia. Å skulle ta imot og re-integrere noen titalls ugandiske asylsøkere fra den «humanitære stormakten» og «verdens rikeste land» – Norge – virker nok mildt sagt irriterende for ugandiske myndigheter.
For det andre bidrar flyktninger og migranter bosatt i land som Norge til utviklingslandenes økonomi og utvikling. Oppsparte midler sendes til familie og venner i hjemlandet og brukes for eksempel på mat, medisiner eller skolepenger. Ifølge Verdensbanken utgjør slike kontantoverføringer fra rike til fattige land 528 milliarder dollar årlig. Det er over tre ganger mer enn disse landene mottar i internasjonal bistand. Kontantoverføringer er også en mer stabil inntektskilde for utviklingslandene enn bistand og investeringer fra privat sektor. Om asylsøkere sendes tilbake til landet de emigrerte ifra, vil disse overføringer stoppe opp. Å godta en returavtale vil med andre ord være svært uklokt for en politiker som ønsker gjenvalg.
Ikke dem, men oss
Debatten om returavtaler og bistand viser tydelig hvordan Granavolden-erklæringen er et sammensurium av partipolitiske enkeltseire som ikke henger sammen. Samtidig, og mer alvorlig, er den enda et eksempel på at vi er oss selv nok.
Igjen får politikerne bistandspolitikken til å handle om Norge og våre egne prioriteringer, ikke de menneskene den er ment å hjelpe. Vi trenger asylpolitikk med vekt på internasjonalt samarbeid, men bruk bistanden til det den er ment å brukes til: et bedre liv for verdens 736 millioner ekstremt fattige.
Kommentarer