USAs internasjonale strateger

Henry Kissinger (1923-2023) trenger ingen nærmere introduksjon. Den franske forfatteren Jérémie Gallon har skrevet det han kaller et intellektuelt portrett av det 20. århundres store statsmann. Boken heter Henry Kissinger: An intimate portrait of the master of Realpolitik, og kom ut i fjor.

Kissingers varemerke var realpolitikk.

Heinz Kissinger ble født inn i en jødisk familie i nærheten av Nürnberg og vokste opp i hjertet av nasjonalsosialismens Tyskland. Han flyktet til USA i 1938, og utdannet seg ved Harvard hvor han etter hvert ble professor.

Kissinger ble hentet inn som sikkerhetsrådgiver og utenriksminister for presidentene Richard Nixon og Gerald Ford i årene 1969-1977. Han forfulgte amerikanske interesser langs tre utenrikspolitiske akser: ved å styrke det transatlantiske båndet mellom Europa og USA, og søke avspenning med Sovjetunionen og normalisering av forholdet til det kommunistiske Kina. Den kontinuerlige balanseringen av interessene til verdens stormakter var Kissingers metode for å bevare freden i atomvåpnenes tidsalder.

Kissingers varemerke var realpolitikk, en politisk retning som baserer seg på interesser og praktiske nyttehensyn, og ikke på ideer, moral, etikk eller prinsipper. Avspenningspolitikken mot Sovjet gjorde det mulig for USA å konkurrere med Kina, som Nixon-administrasjonen så på som landets strategiske rival – ikke helt ulikt situasjonen i dag, for øvrig.

Toppmøter hvor ledere møtte hverandre ansikt til ansikt var uvanlige i storpolitikken frem til 1960-tallet.

Andre Kissinger-biografer, som Niall Ferguson, gjør et poeng av at Kissingers realisme må ses i lys av at han som jødisk unggutt slapp ut av Tyskland før Holocaust med et nødskrik. Der mange i hans situasjon trakk konklusjonen om at enhver maktpolitikk var utålelig, ble Kissingers analyse – som blant annet kom til uttrykk i doktorgradsavhandlingen hans – at verden består av en konflikt mellom stormakter som utkjempes med diplomatiske eller krigerske virkemidler, med enorme konsekvenser – hvor alle løsninger for å sikre fred og stabilitet i verden var tillatelige.

Gallons bok tegner bildet av Kissinger som en diplomat med et formidabelt nettverk og et glamorøst liv i Washington og New York, som til alt overmål kultiverte et image som playboy. Som ihuga beundrer av den gamle østerrikske kansler Clemens von Metternich, hadde Henry Kissinger sterk tro på både egne evner og individets mulighet til å påvirke historiens gang – særlig ved å være et bindeledd mellom stormaktene.

Toppmøter hvor ledere møtte hverandre ansikt til ansikt var uvanlige i storpolitikken frem til 1960-tallet. Nixon og Kissinger bidro sterkt til å endre det.

 

Vendepunktet i Helsinki

Kulminasjonen for avspenningspolitikken kom med erklæringen etter det avsluttende møtet i Konferansen for samarbeid og sikkerhet i Europa (senere OSSE) i Helsinki i august 1975. Slutterklæringen inneholdt blant annet en anerkjennelse av det todelte Europa som var etablert etter andre verdenskrig. Slik Kissinger så det, hadde USA ikke noe annet valg enn å søke en mer stabil relasjon med Sovjetunionen for å kunne hamle opp med Maos Kina.

Amerikansk utenrikspolitikk hadde også en moralsk side, viste det seg.

Helsinki-erklæringen ble imidlertid møtt med kritikk internt i USA – blant annet av aspirerende presidenter som Jimmy Carter og Ronald Reagan, som så på møtet som en legitimering av de diktatoriske regimene i Øst-Europa og en falliterklæring for den frie verden. Amerikansk utenrikspolitikk hadde også en moralsk side, viste det seg. Noen måneder senere forsvant Kissinger ut av Ford-administrasjonen.

Ironisk nok. Mens Sovjetunionen feiret Helsinki som en anerkjennelse av dets innflytelsessfære i Øst-Europa, undervurderte man betydningen av punktene i erklæringen om å respektere menneskerettighetene. Protokollen forpliktet nemlig Sovjetunionen og drabantstatene i Øst-Europa til et omfattende menneskerettslig rammeverk.

I månedene etter at slutterklæringen ble signert, dukket det opp mange såkalte Helsinki-grupper i østblokken –  i Tsjekkoslovakia representert ved Vaclav Havel og i Polen ved Lech Walesa. Mindre enn femten år senere skulle begge to komme til makten etter demokratiske valg.

 

Profeten

Zbigniew Brzezinski (1928-2018) er et navn som ikke akkurat ruller av tungen. Han ble en av president Carters mest betrodde rådgivere og var nasjonal sikkerhetsrådgiver i årene 1977-1981. Hans bidrag til verdenshistorien er behørig dokumentert i Zbig: The Life of Zbigniew Brzezinski, America’s Great Power Prophet, skrevet av Edward Luce.

Brzezinski vokste opp i Polen, men familien flyttet til Canada da han var ti år gammel. Selv om han ble boende i Nord-Amerika resten av livet, holdt han på sin identitet som polakk og europeer. Han utdannet seg til kremlinolog og etablerte seg som forsker ved USAs mest prestisjetunge universiteter – blant annet ved Harvard, hvor også Kissinger holdt til.

Den kalde krigen kan føles fjern, men når verden nå er farligere enn på lenge, er det en slags trøst å vite at verden var farlig den gangen også.

Brzezinskis analyse var at sovjetsystemet hadde iboende svakheter og at det amerikanske samfunnet var overlegent. Sovjetunionens ledelse var grunnleggende konservativ og ute av stand til å forandre seg. Menn som Leonid Brezhnev hadde overlevd i Stalins terrorregime nettopp ved å sitte stille i båten.

Ingen kunne si når systemet ville kollapse eller om prosessen ville bli fredelig eller voldelig, men USAs rolle var å fremskynde det uunngåelige, mente Brzezinski. Dette innebar blant annet amerikansk støtte til de gryende demokratibevegelsene i Øst-Europa og en tett relasjon til pave Johannes Paul II, også han fra Polen.

Zbig følger Brzezinskis år i Det hvite hus og Carter-administrasjonens håndtering av en serie med utenrikspolitiske kriser mot slutten av 1970-tallet. Biografien vier særlig plass til håndteringen av gisselsituasjonen i Teheran høsten 1979, som skulle bli president Carters fall. Den ble også Brzezinskis exit fra politikken.

 

Individenes plass i historien

Den kalde krigen kan føles fjern, men når verden nå er farligere enn på lenge, er det en slags trøst å vite at verden var farlig den gangen også. Noe historien lærer oss, er at stormaktsrivaliseringen har ulike faser og at hvem som sitter med makten i Washington, Moskva og Beijong, har mye å si for relasjonene mellom stormaktene.

Henry Kissinger og Zbigniew Brzezinski kjempet for USAs interesser i verdenspolitikken på hver sin måte. Begge forstod Europas særlige betydning, men de brukte Europa på ulik måte i sitt strategiske spill. En hovedforskjell var at Kissinger så på utenrikspolitikken som grunnleggende amoralsk fordi stormaktene manglet et felles moralsk system, mens Brzezinski, motivert av forpliktende demokratiske normer, så det som USAs oppgave å presse Sovjet til sammenbruddets rand.

Begge var i bunn og grunn europeere, med en utenrikspolitisk tenkning forankret i europeisk historie.

Etter Den kalde krigen har Vesten hatt tre tiår med en regelstyrt, USA-ledet verdensorden. Trumps andre presidentperiode har markert en dreining tilbake mot en interessebasert utenrikspolitikk, der kortsiktige transaksjonelle og kommersielle hensyn øyensynlig veier tyngre enn normative mål – senest illustrert ved dieselavtalen med Putin. Faren er at europeiske stater på nytt blir brikker på stormaktenes spillbrett og at vi får det Charles de Gaulle kalte et ‘russisk-amerikansk condominium’ over Europa.

Kissinger og Brzezinski bygget sin tenkning på faglig funderte analyser, de evnet å tenke strategisk over flere tiår, og fornye tenkningen i takt med at verden endret seg. I en tid preget av krig i Europa og økt rivalisering mellom stormaktene er slik langsiktig, analytisk tenkning en mangelvare.

Som under Den kalde krigen trenger Europa kunnskap om det som foregår bak murene i Moskva og Beijing, for bedre å forstå stormaktenes intensjoner. Vi trenger statsledere som kan forme en europeisk strategi for dette århundret, slik Kissinger og Brzezinski formet USAs i det forrige, og som evner å snakke med stormaktene uten å miste av syne hva de står for.

 

Europas strateger

Forrige uke fikk vi en illustrasjon av hvor krevende den balansegangen er. Statsminister Jonas Gahr Støre og Finlands president Alexander Stubb tok initiativ til en sjelden telefonsamtale med Vladimir Putin, i samråd med Ukraina. Samtidig var Danmarks statsminister Mette Frederiksen kritisk til at initiativet ikke var avstemt med de europeiske partnerne.

Utviklingen er en påminnelse om at Norges geopolitiske situasjon ligger fast. Men her ligger det også et dilemma med gjenklang fra Den kalde krigen: Kissingers vilje til å snakke direkte med motparten på den ene siden, og Brzezinskis insistering på at Vesten må stå samlet om sine verdier på den andre.

Begge var i bunn og grunn europeere, med en utenrikspolitisk tenkning forankret i europeisk historie. Kanskje representerer den pessimistiske realisten og den optimistiske fanebæreren for menneskerettigheter to nødvendige idealtyper for gjennomtenkningen av europeisk og norsk utenrikspolitikk som må finne sted i vår tid.