Usynlig på det store lerretet

På det enorme kinolerretet foran meg sloss krigere i tettsittende, røde uniformer med undervannsskapninger som rir på hvaler og som klatrer opp langs siden på et tanklignende skip. Black Panther: Wakanda Forever vises i storsalen på Colosseum kino denne kvelden i desember. Wakandas soldater med tau bundet rundt livet, kaster seg ut fra kanten unisont for å fortsette kampen mot undervannsarmeen vertikalt. Den visuelle estetikken er imponerende, og det formidable ensemblet av skuespillere trollbinder i Marvel Studio sin første superheltfilm med fargede kvinner i ledende roller. Ikke alle syns det var like stilig.

Da Rikskringkastingens ledende filmanmelder så filmen, uttrykte han forundring over «den ekstremt skjeve kjønnsbalansen?» Formuleringen ble senere fjernet. Når jeg allikevel tar den med her, er det ikke for å henge ut anmelderen, men fordi den så presist illustrerer et viktig poeng.

Caroline Criado Perez er forfatteren av den prisvinnende boka Usynlige kvinner – hvordan mangel på data skaper en verden for menn, som viser hvordan gapet i forskningen mellom kvinner og menn fører til en skjevhet som finnes på omtrent alle områder. Perez mener at det ikke handler om en bevisst strategi der man ønsker å holde kvinner nede, men er et resultat av en måte tenke på, eller snarere en form for ikke-tenkning: Når «det alltid har vært sånn», vil hjernen anta at dette er nøytral virkelighet – alt som endrer og bryter dette mønsteret er et unntak– og blir det som oppleves som skjevt.

Ikke rart at middelaldrende superhelt-fans setter popcornet i vrangstrupen.

Fjorårets storfilm fra animasjonsstudioet Pixar Turning Red (Rød på norsk) handler om en 13 år gammel kanadisk-kinesisk jente som transformeres til en gigantisk rød panda når hun føler sterke følelser. Anmelderen i CinemaBlend mente at filmen var «laget for et utrolig spesifikt publikum» og «ikke engang hadde brydd seg om å inkludere plot-elementer som enhver kunne engasjere seg i». Den passet ikke for han, og dermed var det en smal film som kanskje ville treffe en liten gruppe. Han overså den spesifikke halvparten av befolkningen som har opplevd pubertet og menstruasjon, og som kunne relatere i fleng.

Det blir forvirring når de som er vant til å være representert i film og tv, plutselig må forholde seg til et skifte. En studie utført av Brigham Young universitet viser at kun 6,7 prosent av karakterene i Marvels filmatiske univers var kvinner fram til 2021 (og svarte kvinner mindre enn en fjerdedel av dette tallet). Vi var vant til Captain America, Iron Man og Thor. Helter bygget etter malen av en hypermaskulin, hvit, mann med flagrende kappe. Så blir ting snudd fullstendig på hodet i Black Panther: Wakanda Forever, som posisjonerer fargede kvinner helt i front i denne storsatsningen av en film. Ikke rart at middelaldrende superhelt-fans setter popcornet i vrangstrupen. Dette er en gruppe som er vant til å ha mye plass, så dette føles urettferdig. Noe blir tatt fra dem.

Det er litt stusslig hvis de ikke har lagt merke til at halvparten av befolkningen ofte ikke er der.

Hudfarge, kjønn og identitet er sentrale komponenter i den mye omtalte kulturkrigen som virker polariserende og utmattende på de fleste. Dette året har vi blant annet kranglet om fantasiskapninger som alver og havfruers hudfarge i tv-serier og på film, som en konsekvens av bredere representasjon. Det flerstemte sutrekoret av misogyne, og ofte rasistiske, stemmer inviterer til allsang på sosiale medieplattformer.

Derimot tror jeg ikke at anmelderne jeg viser til ovenfor mente å være nedsettende eller ufine. Snarere ble de forfjamset (og begge har fjernet eller trukket tilbake utsagn i etterkant). Det kunne ha vært komisk, hvis det ikke hadde vært for at dette er fagfolk som har sett film i flere tiår, og har som jobb å formidle deres kvalitet, relevans og sammenheng. Det er litt stusslig hvis de ikke har lagt merke til at halvparten av befolkningen ofte ikke er der. Kanskje vi alle kan ha godt av å pusse brilleglassene litt?

 

Forsvunnet i mengden

Ifølge Caroline Criado Perez handler det om blindsoner og vanetenkning, som først blir åpenbare når man begynner å se etter i sømmene. Det er sånn at jo mer du divergerer fra normen, desto mer usynlig er du. I denne sammenhengen fokuserer jeg på representasjon av kvinner i film (og litt tv). Det er vanskelig å tro at kvinner utgjør halvparten av menneskeheten dersom man tar utgangspunkt i grupper med mennesker på film. En flokk med folk i bakgrunnen utgjøres av 17 % av kvinner. Blir andelen større blir det lagt merke til. Da det bryter med normalen og er ikke lenger en «nøytral» folkemengde. Da har du tatt et aktivt valg om å kommunisere noe annet.

For å bryte ut av fordommer og vanetenkning trenger vi datainnsamling. Vi trenger geitekillinger som teller. Først med klare tall og fakta får vi et objektivt utgangspunkt å diskutere ut ifra. Studien It´s a Man´s (Celluloid) World utført av senteret for studier av kvinner i TV og film ved universitetet i San Diego State, samlet data fra de 100 mest innbringende filmene i USA fra 2021. Ifølge rapporten representerer kvinner 31 prosent av hovedpersonene, 35 prosent av store roller og 34 prosent av alle talende karakterer i de valgte filmene. Skjevfordelingen gjelder både små og store roller, og det blir ikke bedre med alderen. Menn utgjør 4 av 5 av karakterer over 50 i linjær-tv og 2 av 3 i strømme-tv. Du bør passe på å ikke blunke dersom du vil se kvinner over 60 år på skjermen, de utgjør kun 3 prosent.

Det er vanskelig å tro at kvinner utgjør halvparten av menneskeheten dersom man tar utgangspunkt i grupper med mennesker på film.

I tillegg til at menn har mer skjermtid og flere replikker, er de mer aktive protagonister i fortellingen. Det står mye på spill for dem; en asteroide er på vei mot jorda eller en superskurk har finger´n på knappen til en atombombe. Hun derimot skal bruke sin tilmålte tid på skjerm og lerret til å finne den rette mannen, redde forholdet eller pleie andre nære relasjoner. Lenge var det et mindretall med filmer som bestod Bechdel-testen (er det minst to navngitte kvinner som snakker med hverandre, om noe annet enn menn?), og vi visste kanskje ikke at vi savnet det, for vi var så vant til at det var sånn.

 

If she can see it, she can be it

Populærkultur, og film spesielt, er en viktig plattform til å jobbe med våre ubevisste antagelser og fordommer, til å lyse opp i blinde soner og se oss selv i speilet. Filmer og tv-programmer med barn og unge som målgruppe er spesielt viktig i sammenhengen. Hvis en fiksjonsverden viser kvinnelige ledere, leger og vitenskapsforskere vil det inspirere barna til å velge ulike roller i livet. Et konkret eksempel på dette er The Scully Effect, etter karakteren Dana Scully fra tv-serien The X files fra 90-tallet. Scully var en av de første flerdimensjonale kvinnene i et vitenskapelig felt på tv og film, kjent for å være objektiv, skeptisk, tøff og brilliant.

Geena Davis Institue on Gender in Media står bak rapporten som viser hvilken innflytelse Dana Scully har hatt på jenter og kvinners forhold til realfag. Den viser at nesten to tredjedeler (63 prosent) av amerikanske kvinner som jobber innen fag som matematikk, naturvitenskap, teknologi og medisin, sier at karakteren Dana Scully var et forbilde for dem. Hun har også banet vei for flere sylskarpe realfagsheltinner i tiden etter (prinsesse Shuri, som er den nye Black Panter, er først og fremst en eksepsjonell teknologi-utvikler).

Identifikasjon er et vesentlig element i historiefortelling. Alle som ikke er hvite menn, har måttet strukket identifikasjonsmuskelen så den omfatter mennesker som ikke ser ut som dem, og hvis liv er veldig annerledes enn deres. Uten tilstrekkelig med alternativer, er det en muskel man blir sterk i. Derimot er listen over storfilmer med lite spennende kvinnerepresentasjon uendelig.

I den prisbelønte The Revenant fra 2015, der Leonardo DiCaprio blir skamfert av en bjørn og overnatter inne i en død hest, er det en eneste kvinne på rollelisten (spilt av Melaw Nakehk’o). Hun hadde ingen replikker, og var som et tomt lerret man kunne projiserer en slags personlighet på, ikke ulikt lakenene hun hang opp i hans flashback. Filmen vant 3 gjeve Oscarstatuetter, blant annet for beste regi. 3 er samme tall som antall kvinner som har vunnet Oscar for beste regi i løpet av de 94 årene(!) prisen er gitt ut.

Ønsket om en bredere representasjon handler ikke om at vi sluttet å bry oss om hvordan Arnie, Sylvester, Bruce og Tom har det inni seg, eller om de klarer å redde verden før midnatt. Men for alle som ikke ser sitt eget speilbilde i dem, var det et friskt pust å få en dose Ellen Ripley eller Katniss Everdeen.

 

Usynlig bak kameraet

Norsk filminstitutt (NFI) har som mål å fremme full likestilling og skape en stabil kjønnsbalanse for norsk film, noe som gjenspeiler seg i deres handlingsplan. Flere andre land har samme målsetning. Det har vært en positiv utvikling på områder som regi, manus og produksjon, og kvinnelige hovedroller i de senere årene. Men mange av de tekniske rollene i en filmproduksjon er fremdeles preget av stor skjevhet. Dersom vi ser til England viser tall fra den britiske filmindustrien at kvinner utgjorde 30 prosent av produksjonsteamet bak filmene de siste 10 årene (2011-2022), og menn de resterende 70. Spesielt lav andel fant man i områdene foto og lyd, der kvinner utgjorde 8% av fotografene og 5% av lyddesignerne. Det er fortsatt vanligere for kvinner å ta ledende roller i casting og kostymedesign, som er forbundet med mer tradisjonelle «kvinneoppgaver».

Det er en egen form for retorikk som rammer kvinner på alle felt der det er en overvekt av menn.

Man kunne sett for seg at det å komponere filmmusikk var kjønnsnøytralt. En undersøkelse fra universitetet i Southern California viser at i de hundre mestselgende fiksjonsfilmene mellom 2007 og 2017 i USA, var det kun ansatt 16 kvinnelige komponister, sammenlignet med 1200 menn. Da kommunikasjonssjefen i TONO (som forvalter rettigheter knyttet til bruk av musikk i Norge) ble intervjuet i 2019, ville han ikke gå ut med konkrete tall på kjønnsfordelingen av medlemmer som har inntekt som filmkomponister, men beskrev situasjonen med andel menn som pussig overveldende.

Det er en egen form for retorikk som rammer kvinner på alle felt der det er en overvekt av menn. Hun blir dømt på vegne av kjønn. Menn blir dømt på filmens kvalitet og ikke fordi han var mann. Det er som om noen skulle si: «Vi prøvde å ha en film av og med kvinner, det fungerte ikke så bra, vi kan ikke ta sjansen igjen». Som kvinnelig filmskaper er det mye og urettferdig å ha ansvar for.

 

Vennskap, kjennskap og utrygghet

I mange tilfeller handler det om at man vil jobbe med mennesker man har jobbet med tidligere og som man har tillit til. Det er forståelig. Det er store summer involvert, og med det en stor økonomisk risiko. Men hvis man bare vil investere i mennesker med mye erfaring, blir det vanskeligere å skaffe seg erfaring. Det skaper lukkede sirkler det er vanskelig å tre inn.

Det er en manglende tillit til at det er andre lønnsomme historier å fortelle.

Det er produsenten som søker om og får tilskudd, og som har størst makt til å velge sine samarbeidspartnere. NFI´s Nettverksanalyse fra 2019 viser at både kvinnelige og mannlige produsenter har en tendens til å jobbe mest med mannlige regissører og manusforfattere. Men jevnt over har filmer med kvinnelige produsenter og regissører en større kvinneandel i roller både foran og bak kamera. Internasjonale filminvestorer vil satse pengene sine på sikre kort. En kjent regissør, en forutsigbar formel eller merkevare som treffer et «bredt publikum». Oversatt vil det si `rettet mot menn, men andre er så vant til å se dem at de ikke framstår som nisje-filmer´, som vi så i anmeldelsen av Pixars Turning Red. Det er en manglende tillit til at det er andre lønnsomme historier å fortelle. Det er ekstra frustrerende når besøkstallene forsterker denne tendensen.

Filmen She Said (basert på boka av samme navn) handler om de to The New York Times-journalistene Megan Twohey og Jodi Kantor som skrev om seksuelle overgrep begått av den innflytelsesrike filmprodusenten Harvey Weinstein. Et kulturelt øyeblikk som gjorde #MeToo til en global bevegelse, en av de viktigste i nyere tid. Der er tungt å se at en så viktig film (som kom ut samme helgen som Black Panther: Wakanda Forever), har hatt lave besøkstall. Det diskuteres om årsaken var en dårlig publiseringsstrategi, eller at det er vanskelig å få tilbake i kinosalen etter pandemien hvis det ikke er en superhelt eller action-film.

Vi behøver bred representasjon så vi kan se hverandre som mennesker, selv om vi ikke lever sammen eller på samme måte.

Ironisk nok handler den om forholdene filmindustrien og belyser hvorfor det er vanskelig å jobbe i et system som beskytter overgriperne. Der du er like sårbar om du er verdens mest kjente skuespiller eller en produksjonsassistent. Weinstein og hans advokater gav ofrene munnkurv, og sørget for at flere ikke fikk jobb i filmindustrien igjen. Filmen belyser også hvordan overgrepstraumer kan endre og påvirke noens liv fullstendig, og gjøre mennesker ute av stand til å komme tilbake i jobb. Dette er en utmerket film med dyktige folk i alle roller, som har noe viktig å fortelle oss om systemisk makt i filmindustrien.

 

Film som brobygger

Vi trenger et mangfold av historier og fortellerstemmer for at film skal kunne speile det samfunnet vi lever i slik at den oppleves relevant, ekte og troverdig for hele befolkningen. Vi behøver bred representasjon så vi kan se hverandre som mennesker, selv om vi ikke lever sammen eller på samme måte. Kanskje er dette viktigere enn noen gang nå som vi er i ferd med å gli fra hverandre, og konsumerer popcorn i hver vår skyttergrav. Fortellinger bygger empati, uansett hvilket format de kommer i. Filmformatet er spesielt kraftfullt, særlig når vi sitter sammen i kinomørket. Da forsterkes opplevelsen og vi kobler oss på den menneskelige opplevelsen av liv, valg og skjebner som forbinder oss til hverandre. Det er det vi trenger mer av nå.

Godt nytt film-år!