Utdanning: Ny retorikk – eller ny politikk fra Arbeiderpartiet?

Begeistring og optimisme preget Arbeiderpartiets landsmøte. Som partipolitisk uavhengig tilskuer, lot jeg meg også rive med av programmet for barnehage- og skolepolitikk – og av statsråd Kari Nessa Nordtun sin tale til delegatene.

De siste 20 årene har det i praksis vært lite som har skilt høyre- og venstresida i utdanningspolitikken.

Jeg leser i programmet at barnehager og skoler omtales med et nytt språk: Tilhørighet og fellesskap løftes til samme nivå som læring og vurdering. Statsrådens tale lovet mindre testing og mer lek og praktisk læring i skolens første år. Dette er musikk i mange læreres ører.

Men, er dette bare retorikk – eller varsler Arbeiderpartiet en utdanningspolitisk snuoperasjon?

Når sant skal sies har ikke venstresida i norsk politikk tatt spesielt godt vare på den fellesskolen som i etterkrigstida ble en viktig del av sosialdemokratiet. De siste 20 årene har det i praksis vært lite som har skilt høyre- og venstresida i utdanningspolitikken.

 

Resultatstyring

Når jeg lar meg begeistre av den verdibaserte retorikken, er det nok fordi skolen i en lang periode nesten utelukkende er diskutert og vurdert på bakgrunn av harde data. Verdier som fellesskap og tilhørighet lar seg vanskelig diskutere i tall.

Skolen har gått fra å være innsatsstyrt, til å styres etter resultater. Innhold og verdier har måttet vike. Vi har fått en forståelse av at skolen er summen av det læringsutbyttet som elevene oppnår. Da blir forhold som god undervisning, spennende fag, elevenes trivsel og motivasjon, ikke mål vi bør styre etter – men bare middel til å oppnå et konkret eller målbart resultat.

I norskfaget er lesehastighet blitt viktigere enn å glede seg over god litteratur.

Arbeiderpartiet har ikke budt på et alternativ til denne resultatstyringen. Men nå er det noen forslag som peker seg ut som noe nytt, altså en ny retning. Ministeren foreslår å fjerne kartleggingsprøvene for første trinn, for å gjøre plass til mer praktisk undervisning og lek.

Samtidig vil hun fjerne de nasjonale prøvene, slik de foreligger i dag. Hun foreslår å gjøre disse prøvene til verktøy for lærerens arbeid med elevenes læring, og vil fjerne den dimensjonen som legger til rette for sammenlikning mellom skoler og kommuner. Dette er tiltak som vil dempe resultatstyringen og vurderingspresset på elevene.

Dette er også endringer som gir lærerne større mulighet til å skape god undervisning.

 

Målforskyvning

Det som er prioritert i skolen, og som man har samlet resultater om, er de grunnleggende ferdighetene. Lesing, skriving, regning og digitale ferdigheter. Dette er helt opplagt viktige kompetanser, det er vi enige om. Men måten vi har målt og testet disse ferdighetene på, har også redusert nyansene i disse kompetansene. I norskfaget er lesehastighet blitt viktigere enn å glede seg over god litteratur, og i dag oppgir mange elever at de misliker å lese. Da må vi antakelig jobbe med dette på andre måter.

Når Arbeiderpartiet nå vil satse på mer praktisk undervisning, står ikke skolene særlig godt rustet.

Målforskyvningen har resultert i flere timer og flere prøver – rettet mot det samme. Barna går i dag to år mer på skolen enn de som begynte på skolen i 1997. Men det er bare noen fag og ferdigheter som har fått mer tid. Det gir lærerne mindre å spille på når de skal bygge et fellesskap. Noen elever har fått et fortrinn – mens andre får større problemer med å føle tilhørighet til skolen.

 

Praktisk og variert skole

Når lyset rettes inn mot det som kan telles og måles innenfor de grunnleggende ferdighetene – da faller skyggen på for eksempel praktisk-estetiske fag. Vi mangler lærere som har kompetanse i disse fagene og vi har neglisjert kompetanseutvikling i disse fagene i mange år. Kommunene har heller ikke prioritert rom og utstyr som er nødvendig for å undervise godt i disse fagene.

Om begeistringen over Arbeiderpartiets skolepolitikk skal vare ved, trenger lærere å se konkrete tegn på endring.

Når Arbeiderpartiet nå vil satse på mer praktisk undervisning, står ikke skolene særlig godt rustet. Skal vi få mer praktisk og variert skole, ligger nok en god del av løsningen i å endre styringa av skolen. Og det er en utfordring som vil kreve mer enn ett begeistret landsmøte. Retorikken rundt fellesskolen er ikke nok til å snu en kurs som alt for lenge har ført i feil retning.

 

Vi trenger nye politiske arbeidsmåter – ikke skolereformer

I Danmark har politikerne funnet sammen med lærerne i et samarbeidsorgan som kalles «Sammen for skolen». Dette har ført til at de politiske partiene har lagt vekk noen av sine ideologiske kjepphester, og at lærere har fått større grad av medvirkning. Vi er ikke helt der i Norge, men kanskje kan vi lære noe av danskene. Det ville kunne føre til mer ro i skolen.

Ny styring av skolen må innebære mer tillit til læreren – og bedre prosesser for å forankre endringer. Flere stemmer må bli hørt – elevenes og lærernes er blant de viktigste. Flere kunnskapskilder må tas i bruk.

Hvis ikke lærere får en viktig plass i dette arbeidet, er sjansen stor for at endringen blir symbolsk.

Statsrådens forslag om å fjerne kartleggingsprøver på første trinn, og forslaget om å skrote nasjonale prøver slik de framstår i dag, hviler trygt på to store rapporter som gir oss kunnskap om skolen: Evalueringen av seksårsreformen og rapporten om et nytt system for kvalitetsutvikling i skolen. Vi må bruke slike arbeider som et grunnlag for utvikling.

Som deltager ved mange møtebord, hvor skolens rammer og lærernes vilkår er på agendaen, vet jeg at vi trenger evne til å identifisere felles mål og vi trenger felles kunnskapsgrunnlag. Men kunnskapen må være bredere, og mer nyansert enn statistikk om læringsresultater. For eksempel trenger vi en helt ny oppmerksomhet på elevenes trivsel, motivasjon og opplevelse av mening i skolen.

 

Ny kurs

Om begeistringen over Arbeiderpartiets skolepolitikk skal vare ved, trenger lærere å se konkrete tegn på endring. Den første testen kan komme når statsråden skal utforme nye nasjonale prøver. Vi har fått klare signaler om at lærerne skal være godt representert i dette arbeidet – og det er forutsetning for å lykkes. Hvis ikke lærere får en viktig plass i dette arbeidet, er sjansen stor for at endringen blir symbolsk.

Men jeg har trua! Vi er klare til å være konstruktivt og kunnskapsbasert mannskap i en snuoperasjon for tankskipet «Norsk Skole».