Verden blir farligere, men tempoet svikter

Krigen i Ukraina fortsetter. Trusselbildet i Europa er skjerpet. USA fremstår mer uforutsigbart enn på lenge. Samtidig har norsk politikk brukt året på planer, prosesser og utredninger. Det er ikke godt nok. Vi trenger handling.

Vi lever i en tid der forutsetningene endres i løpet av måneder, ikke tiår. Likevel oppfører politikken seg som om vi fortsatt har god tid. Som om dette kan tas i neste runde, i neste plan, i neste stortingsperiode.

Det kan det ikke.

Når risikoen øker, må også tempoet øke.

Verden er blitt farligere. Trusselbildet er mer komplekst, mer brutalt og mer uforutsigbart enn på flere tiår. Krigen i Ukraina har vist hvor raskt de sikkerhetspolitiske forutsetningene kan endres. Russland er i dag den klart største militære trusselen mot europeisk sikkerhet.

Samtidig må vi erkjenne at USA ikke lenger er den samme garantisten for europeisk sikkerhet. Amerikansk politikk er blitt mer uforutsigbar og mer innadvendt. Uansett hvem som vinner valg i USA, kan ikke garantien for europeisk sikkerhet tas for gitt.

De politiske prosessene min generasjon har vært med på å utvikle, er skapt for stabilitet og forutsigbarhet. For brede kompromisser, lange utredninger og langsomme beslutninger. Det har tjent oss godt i rolige tider, men er ikke tilpasset en verden der trusler raskt kan bli virkelighet.

Når risikoen øker, må også tempoet øke.

Også her er tempoet feil. Staten er på etterskudd.

Raskere beslutninger betyr ikke mindre demokrati, men et demokrati som tar ansvar for tiden vi lever i.

Kriseforståelse handler ikke bare om raske vedtak i regjering og storting. Det handler også om evnen til å se hele samfunnet som en del av beredskapen. Når beslutningene er trege og ansvaret fragmentert, mister vi både tempo og sammenheng.

Forsvarspolitikken er det tydeligste eksempelet. Alle er enige om at Forsvaret må styrkes. Likevel går gjennomføringen sakte, og prioriteringene pulveriseres i prosesser som tar år.

Se til Danmark. Da trusselbildet endret seg, handlet de raskt og forpliktende. Det samme gjorde Sverige og Finland da de på rekordtid valgte å søke NATO-medlemskap. Det var ikke resultatet av lange prosesser, men av politisk kriseforståelse.

I Norge valgte vi langt på vei å fortsette som før, uten å la alvoret få reelle konsekvenser for tempo og prioritering. Ja, vi har fått forsvarsløftet – men det er ikke nok.

Det samme mønsteret ser vi i møte med et nytt kriminalitetsbilde. Kriminelle gjenger opererer raskt, profesjonelt, grenseløst – og hemingsløst. De utnytter teknologi, flytter penger på sekunder og bygger makt der staten er for treg. Politikken svarer med utvalg og gradvise justeringer.

Når staten reagerer for sent, overlates rommet til andre. Det gjelder både i møte med ytre trusler og indre destabilisering. Sikkerhet bygges ikke bare med vedtak, men med tilstedeværelse, kapasitet og evne til å handle før situasjoner eskalerer.

Også her er tempoet feil. Staten er på etterskudd.

Historien har lært oss at det avgjørende ikke er mangel på varsler, men mangel på handling.

Ja, Norge mangler arbeidskraft. Det er godt dokumentert. Men vi mangler ikke økonomisk handlefrihet. Vi har kapital, teknologi og institusjoner som kan brukes langt mer målrettet enn i dag. Det som bremser oss, er politisk tempo og tydelig prioritering.

Dette handler ikke om mer stat. Det handler om en stat som virker. Om tydelig ansvar, reell kapasitet og beslutninger som tas i tide.

Til slutt må vi stille det mest grunnleggende spørsmålet: Hvilken verden er det vi overlater til våre barn? En verden der vi så det komme, men likevel var for trege?

Historien har lært oss at det avgjørende ikke er mangel på varsler, men mangel på handling.

Å ikke handle er også et valg. Ofte er det det mest radikale valget av alle – å utsette, skyve foran seg og håpe at tiden skal løse problemet.

Noen ganger er det bedre å ta en beslutning enn å la være. Ikke fordi alle beslutninger er riktige, men fordi konsekvensene av passivitet ofte er større enn konsekvensene av å handle.

Utfordringen er derfor ikke om vi forstår alvoret, men om vi evner å omsette det i handling mens vi fortsatt har et valg.