Vi er ikke kultur, vi er mennesker

Hver gang vi kommer til den nærmeste lørdagen til 28. juni, feirer vi Pride. Dette er dagen vi bruker til å minnes Stonewalloppgjøret i New York, og det som kalles starten på en lang og strabasiøs ferd mot likeverd for skeive folk. Det gjør vi fordi vi fortsatt har en lang vei å gå før kampen for skeives rettigheter er vunnet.

Sist tirsdag gikk jeg foran Slottsplassen ikledd et kostyme fra The Handmaids Tale, sammen med blant andre Sigrid Bonde Tusvik. Det gjorde jeg fordi også der er det en lang vei igjen å gå før kampen for både skeive og kvinners rettigheter er vunnet. Og regjeringen som mottok blomster på plassen foran oss, er med på å gjøre veien frem til mål enda lengre. Jeg er sint og jeg vil vise det.

Ministeren selv nekter å vise solidaritet med skeive ved å gå sammen med oss i Pride.

Aksel Fridstrøm kan fortelle oss at det er feil å kle seg i Handmaids Tale-kostyme for å demonstrere mot denne regjeringen. Han skriver at vi er bisarre og at vi overdriver virkemidlene. Selvsagt gjør vi det. Det er ingen som hadde gitt oss mediadekning om vi hadde kommet dit i fritidstøy. Men det viser at han hverken har satt seg særlig godt inn i regjeringsplattformen eller Margaret Atwoods roman.

For mens Gilead selvsagt er et dystopi, har forfatteren selv sagt at boken handler om faren ved å la konservative, religiøse krefter få makt til å bestemme over kvinners reproduksjon. Og ikke minst, at endringene skjer så gradvis at folk ikke reagerer før det er for sent. Vi har nå en barne-og familieminister som har vist en grunnleggende mangel på forståelse for fargerike familier.

Ansvaret for meg og mange med meg, har nå blitt flyttet fra barne-og likestillingsdepartementet til kulturdepartementet. Vi er faktisk kultur nå.

Ministeren selv nekter å vise solidaritet med skeive ved å gå sammen med oss i Pride. Ikke at han på noe som helst vis må, men det hadde vært sjarmerende om han gjorde det. Han mener at et trossamfunn skal beholde sin statsstøtte selv om de nekter å vie skeive par. Han vil la kristne skoler få anledning til å la være å ansette en som lever i et homofilt forhold.

Det er elleve år siden den nøytrale ekteskapsloven ble vedtatt. Det er mange skeive som har fått barn både før og etter det, og dette har blitt til unge mennesker som skal lære av oss voksne. Vi skal gå foran med et godt eksempel på hvordan vi behandler hverandre.

Er det rart jeg er sint? Om dette ikke er god nok grunn til å bli opprørt, kan jeg gjerne fortsette.

Hva er det Kjell Ingolf og regjeringen forteller dem? At barn i litt annerledes og fargerike familiekonstellasjoner ikke kan høre til under hans departement, fordi det blir for mye støy? Barn blir oppdratt av folk de ser opp til, være seg mamma og pappa, pappa og pappa eller mamma og mamma.

Er det rart jeg er sint? Om dette ikke er god nok grunn til å bli opprørt, kan jeg gjerne fortsette.

For vi har nå fått en regjering som har vært villige til å forhandle med viktige rettigheter. De siste månedene har vi sett hvordan statsministeren og vår nye barne- og familieminister mistenkeliggjør kvinner som av ulike grunner har behov for senabort. Ropstad sa i høst tydelig ifra at han ville få ned aborttallene ved å nekte kvinner å ta senabort hvor fosteret har alvorlig sykdom. Hadde statsråden fått viljen sin, ville altså kvinner bli tvunget til å bære fram og føde alvorlig syke barn.

Jeg kan ikke sitte stille i båten og se på at kristenkonservative krefter tilraner seg retten til å bestemme over kvinners kropper.

Med KrF i regjering har vi nå statsråder som ønsker å fjerne hele abortloven. Ifølge KrFs egen hjemmeside vil partiet erstatte dagens abortlov med en lov som sikrer rettsvern for ufødt liv. Og som om ikke det også gir grunn til å bli sint, har vi har fått en regjering der kristenkonservative krefter nå får sette seg til doms over hvem som skal få lov til å få barn.

For takket være den nye regjeringen, har Ropstad og resten av KrF nå fått rett til å blokkere loven som vil gi single menneskers mulighet til assistert befruktning. Den samme blokkeringsretten gjør at gravide ikke skal ikke få tilgang på tidlig ultralyd gjennom svangerskapsomsorgen, slik medisinske eksperter anbefaler. De skal heller ikke få lov til å få eggdonasjon.

I går sa en kvinne til meg at homokampen er vunnet, og at jeg burde roe meg ned.

I går var jeg glad og rørt over å være med på noe som lagde oppstuss og gehør for disse sakene. Vi har en viktig støttespiller i Sigrid. Hun er beintøff og klarer både en, to og tre demonstrasjoner. Jeg er sikker på at hun stiller opp for meg og mine i Prideparaden om jeg ber henne om det.

I går sa en kvinne til meg at homokampen er vunnet, og at jeg burde roe meg ned. Nei, faktisk ikke. Det er nå jeg trapper opp. Jeg er fly forbanna faktisk. Om «homokampen» er vunnet, hadde det ikke blitt kalt homokamp. Det hadde vært likestilling. Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg skal bli kalt homo en gang. Jeg er så innmari lei av det. Jeg er et menneske.

Et menneske som selvsagt ser at jeg ikke tilhører majoriteten, men likevel et menneske med tanker og følelser, selv om de ikke er helt lik de fleste andres. Når vi kommer dit at jeg og samboeren min blir snakket til og om på samme måte som alle andre, trenger ikke vi å demonstrere mer. Men jeg kan ikke tillate at våre fargerike familier ikke skal tilhøre det departementet som skal passe på oss alle.

Jeg kan ikke sitte stille i båten og se på at kristenkonservative krefter tilraner seg retten til å bestemme over kvinners kropper eller hvem det er akseptabelt å dele livet sitt med. Ropstad og regjeringen har rett og slett ikke noe med å restriktere menneskers mulighet til å ta et eget standpunkt om de er i stand til å ta vare på mange, og/eller veldig syke barn. Vi bør fokusere på å ta vare på alle de barna som allerede finnes. Ei heller har Ropstad og regjeringen noe med hvem jeg deler seng med.

Vi er ikke kultur, vi er mennesker.