Vi er totalberedskapen

Det er nytt alvor over beredskapspolitikken. Invasjonskrigen mot Ukraina viser at verden rundt Norge er farligere og mer uforutsigbar. Klimaendringene gjør at vi får mer ekstremvær. Det er derfor gode grunner til å satse stort på beredskapen vår.

Heldigvis skjer det mye i politikken nå. Kanskje aller tydeligst er planen om å doble forsvarsbudsjettet de neste tolv årene. Støre-regjeringen har også levert en egen stortingsmelding om totalberedskap, med en pakke av nye tiltak for å gjøre oss beredt på større og mindre kriser som kan komme.

Et av de største problemene i norsk beredskap har vært at de ulike beredskapsaktørene ikke har planlagt for kriser sammen, ikke har vært godt nok samkjørt og at, slik konklusjonen var etter 22. juli-terroren, beredskapsressursene finner hverandre ikke.

Tillit er en uvurderlig kapital i håndteringen av kriser.

En ny struktur av beredskapsråd lokalt, regionalt og nasjonalt er et viktig tiltak for å bøte på problemene, slik Regjeringen går inn for i totalberedskapsmeldingen. Stortinget må sørge for at det kommer raskt på plass. I disse rådene møtes beredskapsaktørene – fra brannvesen til forsvar, kommuneadministrasjon og lokale bedrifter – for å planlegge for kriser, få en felles situasjonsforståelse og legge til rette for samarbeid når krisen treffer.

Mange kommuner har allerede etablert slike råd frivillig. Men vi er bekymret for at rådene som har blitt satt opp i kommuner og regionalt, ikke bygger på tradisjonene vi har for trepartssamarbeid. Noen ganger er det bare næringslivsledere som er til stede fra privat sektor, uten arbeidstakere rundt bordet. Andre ganger er næringslivet helt fraværende. Begge deler gir dårligere beredskap enn om vi står sammen.

For det første er den aller viktigste beredskapsressursen vi har i Norge folk som går på jobb for et tryggere Norge. I alt fra forsvarsindustri til verft, politi, sjøfart, statlige tilsyn og trygging av veiprosjekter. Arbeidstakerinnsikten fra denne delen av arbeidslivet er viktig for å styrke beredskapen.

Mange viktige grep har blitt tatt for beredskapen de siste årene.

For det andre er arbeidslivsorganisasjonene unike tillitssystemer. Disse nettverkene kan nå ut til de fleste arbeidsplasser raskt. Det kan for eksempel bidra til distribusjon av informasjon om krisetiltak som massevaksinasjon, utkalling av arbeidstakere til tjeneste og risikoanalyser om sabotasje på infrastruktur og annet. De samme nettverkene kan nå raskt hente inn unik innsikt i alt fra HMS og risikobildet sett fra bakken, ute i virksomhetene.

I Norge har vi sterke tradisjoner for trepartssamarbeid, hvor både arbeidsgiver, arbeidstaker og myndigheter er representert. Under korona-krisen så vi hvilken betydning det også kan ha for kriseberedskapen. Da fikk vi på plass tiltak raskt, som også raskt fikk oppslutning. Tillit er en uvurderlig kapital i håndteringen av kriser.

I Sverige har de skjønt dette. Näringslivsrådet för totalforsvar och krisberedskap er et forum som ligner mye på det nasjonale leddet av strukturen som totalberedskapsmeldingen har foreslått å etablere. Her er både arbeidsgiverorganisasjonene, arbeidstakerorganisasjonene og myndighetene til stede rundt samme bord. Det bør Norge lære av.

Mange viktige grep har blitt tatt for beredskapen de siste årene. Et av de neste bør være å sørge for at arbeidslivets parter sitter rundt bordet. Det blir beredskapen bedre av.

 

Are Tomasgard, LO-sekretær

Frode Alfheim, forbundsleder i Styrke

Kjersti Barsok, forbundsleder i Norsk Tjenestemannslag

Brede Edvardsen, forbundsleder i Norsk Arbeidsmandsforbund

Jørn Eggum, forbundsleder i Fellesforbundet

Hans Sande, administrerende direktør i Norsk Sjøoffisersforbund