Vi må øve oss på å være uenige – for demokratiets skyld

Arendalsuka er godt i gang, det er en måned til stortingsvalget og bare noen uker til skolevalget. Dette burde være en tid preget av livlige samtaler, engasjerte spørsmål, nysgjerrighet og fruktbar uenighet.

Dette er ikke bare et pedagogisk problem, det er et demokratisk varsko.

Men i stedet ser vi tendenser til noe annet; en urovekkende utvikling der unge vegrer seg for å ytre seg, og der demokratisk deltakelse er skjevt fordelt. I en tid hvor demokratiet trenger alle stemmer, er det mange unge som velger å holde munn.

En undersøkelse NRK publiserte i 2023 viser at hele 40 prosent av de unge unngår å si hva de mener i frykt for reaksjoner.  Samtidig viser den internasjonale ICCS-undersøkelsen at demokrati-kunnskapen har gått mer ned i Norge enn i andre OECD-land.

Dette er ikke bare et pedagogisk problem, det er et demokratisk varsko. Et levende demokrati trenger ikke enighet, det trenger deltakelse. Men da må vi også tørre å være uenige sammen.

 

Politisk mestringstro = demokratisk engasjement

Mange unge har god demokratikunnskap og står klare til å delta, men opplever at deres stemmer ikke betyr noe, eller at arenaene ikke er trygge. Men kunnskap er ikke nok, den må følges av tro på egen evne til å bruke den.

Det er et demokratisk underskudd vi ikke har råd til å overse.

Forskning på politisk mestringstro – definert som troen på at man har kunnskap, ferdigheter og påvirkningskraft til å delta – viser at denne troen er avgjørende for demokratisk engasjement (Balch, 1974; Ødegård & Svagård, 2018).

Funnene er bekymringsfulle. Gutter rapporterer lavere politisk mestringstro enn jenter. Elever med lav sosioøkonomisk status tror i mindre grad at deres stemme har betydning. Minoritetsspråklige elever har mindre tro på at de kan påvirke enn sine majoritetsspråklige medelever.

Det er et demokratisk underskudd vi ikke har råd til å overse.

 

Vi trenger dialog – ikke bare debatt

I et ordskifte preget av polarisering og ytringsangst må vi skape rom for dialog. Ikke diskusjon for diskusjonens skyld, men samtaler som bygger forståelse og ikke fronter. I motsetning til debatt, handler dialog ikke om å vinne, men om å forstå. Den handler om å lytte nysgjerrig, ytre seg med respekt og tåle uenighet – uten å miste hverken ansikt eller tilhørighet.

Mange lærere vegrer seg for å ta opp kontroversielle temaer i klasserommet av frykt for konflikt.

Forskning viser at dialog fremmer både kritisk tenkning og respekt for mangfold (Bugge & Dessingué, 2022). Når vi legger til rette for samtaler der ulike perspektiver får plass, og hvor det er trygt å feile, styrker vi vår felles demokratiske muskel.

 

Skolen som demokratibyggende arena

Læreplanen sier tydelig at elevene skal utvikle kompetanse i demokratisk medborgerskap. Men hvordan ser det ut i praksis? Altfor ofte er svaret; ubehagelig.

Mange lærere vegrer seg for å ta opp kontroversielle temaer i klasserommet av frykt for konflikt, eller av mangel på metode. Men forskning viser at nettopp slike vanskelige samtaler er det som styrker elevenes politiske mestringstro (Levy, 2013).

 

Tåler vi å være uenige?

I møte med polarisering, desinformasjon og det mange opplever som et stadig hardere ordskifte – ofte anonymt levert og algoritmisk forsterket – blir det fristende å trekke seg unna. Det er lettere å tie enn å risikere å ta feil. Lettere å nikke enn å si imot. Men stillheten har en pris: Vi mister meningsmangfoldet. Vi mister tilliten og vi mister demokratiet, litt etter litt.

Vi må lære unge at deres stemme betyr noe, vi må vise dem hvordan man bruker den, og vi må øve.

Derfor må vi øve. Øve på å være uenige på en måte som styrker fellesskapet, ikke truer det. På å stå i motstand uten å demonisere hverandre. På å lytte – ikke bare til dem vi er enige med, men også til dem vi ikke forstår.

Vi trenger en ny type samtale – i skolen, i offentligheten, i hjemmene. En samtale der det er rom for å være uenige sammen. Der vi trener opp evnen til å delta  – ikke for å vinne, men for å forstå.

 

Fremtiden formes nå

Når unge ikke kjenner seg igjen i politikken, ikke forstår den, eller tror at deres stemme ikke teller, da svikter vi. Ikke bare dem, men hele det samfunnet de skal arve.

Derfor er ikke dette bare en invitasjon til å snakke mer sammen. Det er en oppfordring til å ta samtalen tilbake. Å bygge rom for uenighet. Å gjøre ytring til en trygg handling – ikke en risikosport.

Vi må lære unge at deres stemme betyr noe, vi må vise dem hvordan man bruker den, og vi må øve. Hver eneste dag.

Ikke i stillhet. Men i respektfull uenighet.