Vi skal være brobyggere

Sosialdemokrati handler om å skape og bygge i fellesskap. Sosialdemokratiet anerkjenner at vi ikke kan bygge opp samfunnet ved å splitte det, vi bygger samfunnet ved å bygge bro. Sosialdemokratiet søker å bringe mennesker sammen i et større felleskap på tvers av bakgrunn, identitet og klasse. En sosialdemokrat ser alltid etter hva som samler oss, fremfor hva som skiller oss.

Mens enkelte peker på næringslivet og arbeidsgivere som en fiende av arbeidsfolk, fremhever sosialdemokratene fagbevegelsens evne til å gjøre forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker gjensidig fordelaktig. Mens noen finner fienden sin i byene, forsøker vi å bygge bro mellom by og land.

Fordi vi må løse de store oppgavene sammen, må det alltid være et mål å gjøre fellesskapet større, ikke mindre.

Heller enn å male olje- og gassindustrien som klimafiende nummer én, forstår Arbeiderpartiet at olje- og gassindustrien er helt avgjørende for å lykkes med de store omstillingene vi står overfor.

Fordi vi må løse de store oppgavene sammen, må det alltid være et mål å gjøre fellesskapet større, ikke mindre.

 

Samarbeid for verdighet

Arbeiderpartiet forsto tidlig at vi ikke kunne bygge et godt samfunn på dogmer og teorier skrevet av europeiske ideologer. Vår ledestjerne har alltid vært vanlige folks verdighet, uavhengig av om det betød å kjempe for gode offentlige helsetjenester for alle, eller friheten til å være med den du elsker.

Sosialdemokratiet er ikke en politisk fasit eller satt ideologi. Det er en samarbeidsmodell. En modell kan stå seg når diskusjonene blir vanskelige og frontene steile, uten iboende svar eller fordommer.

Hvordan ville Norge se ut om Arbeiderpartiet ikke var der de neste tiårene?

Samarbeid går ikke ut på dato. Sosialdemokratiet anerkjenner at ulike folk og grupper har ulike interesser, men innser at den eneste veien fremover er å sette seg ned med motparten og finne gode løsninger og kompromisser, enten det handler om lover og regler som vedtas på Stortinget, eller lønnsvilkår som forhandles frem mellom partene i arbeidslivet.

Denne samarbeidsmodellen fortjener en sentral plass når Arbeiderpartiet nå skal meisle ut sin nye formålsparagraf.

 

Hva om Arbeiderpartiet ble borte?

Et av de grunnleggende spørsmålene Arbeiderpartiet må stille seg i arbeidet med ny formålsparagraf, er hva som ville vært konsekvensene om partiet og den bevegelsen vi er en del av opphørte å eksistere. Hvordan ville Norge se ut om Arbeiderpartiet ikke var der de neste tiårene?

Dessverre trenger en ikke å se lenger enn til våre europeiske naboland for å finne svar. I vakuumet etter samlende og styringsdyktige arbeiderpartier, har ytterliggående partier vokst fram med splitt og hersk som strategi.

Historien om Europa de siste 10 årene er en historie om brente broer, en voksende avgrunn mellom mennesker og en tiltagende ustabilitet.

I deres verden er det alltid noen andre å skylde på. Fiender og trusler finnes overalt: Eliten leder oss mot avgrunnen, fagmiljøene er korrupte og deres kunnskap og ekspertise er lureri.

Disse partiene mener Europas redning ligger i en nostalgisk fortid som aldri eksisterte. Historien om Europa de siste 10 årene er en historie om brente broer, en voksende avgrunn mellom mennesker og en tiltagende ustabilitet.

 

Ikke en skrivebordsøvelse

En gang i tiden var kampen mot arbeidsgiverne, altså klassekampen, det som definerte Arbeiderpartiet. Men det var først når man gikk inn for gjensidig forpliktende samarbeid at partiet for alvor klarte å tjene arbeidernes sak.

Å løfte arbeiderklassen handler ikke om å velge én side i samfunnet, men om å se maktforskjeller – og å utjevne dem. Hele samfunnet er tjent med å se hverandre på tvers av sosial bakgrunn.

Sosialdemokratiet har aldri vært laget på en teoretikers skrivebord.

En sosialdemokrat vurderer samtlige virkemidler – også de som er upopulære, for det er resultatene som til syvende og sist teller.

Sosialdemokratiet har nemlig aldri vært laget på en teoretikers skrivebord. Det har vært skapt av tusenvis av norske menn og kvinner, i vår bevegelse som fra sin egen virkelighet og bitre erfaringer tegnet kartet mot en fremtid med håp og verdighet. Det var slik vi skapte et program for folket og fikk deres tillit til å gjennomføre det.

 

Ingen enkle løsninger

I en usikker og ustabil tid kan jeg forstå fristelsen til å vende seg til enkle svar og ren ideologi. Men pragmatisme og respekt for vår oppgave, er hjørnesteiner i vårt partis sjel og historie. Politikk vil alltid være komplekst. Enkle svar vil aldri kunne løse komplekse utfordringer.

Innvandringspolitikken og klimaspørsmålet er gode eksempler på politiske samtaler som må åpnes og føres med gjensidig respekt og forståelse. Vi må stå opp for nyansene og den ærlige meningsutvekslingen, mot stråmenn.

Det må være Arbeiderpartiets oppgave å forene, ikke å splitte.

Det er et demokratisk problem når frontene blir så steile og debattene så usaklige at mange velger å skygge banen fremfor å delta. Slike betente og komplekse problemstillinger er for viktige til å bli redusert fra å være noe samfunnet sammen må finne gode svar på, til å bli politiske identitetsmarkører for å demonstrere avstand fra en motpart.

Jeg mener det må være Arbeiderpartiets oppgave å forene, ikke å splitte.