Vi trenger en helt!

Demokratiet er på tilbakegang på verdensbasis, og det brenner rundt oss. Bibliotekene kan være en brannslukker og en forsikring. Fellesskapets infrastruktur finnes i rommene bibliotekene skaper. Fellesskap var også et gjennomgangsord ved framleggingen av Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2026. Men fellesskapsarenaene over hele landet sliter.

En god kunnskaps- og kulturpolitikk med ambisjoner og langsiktighet, kan dra andre områder som arbeid, helse, distrikt og forsvar med seg. Dessverre ser vi en fragmentering også i politikken, der ulike områder settes opp mot hverandre, i stedet for å se hvordan de kan spille på lag.

Hvorfor bibliotek?

Bibliotekene er den eneste institusjonen som sørger for at vi har tilgang til kunnskap i følge av fagfolk som kan veilede inn i hele litteraturen – sak eller skjønn, bred eller smal. Det tar vi for gitt, hos oss, i dag. Men det er så mye viktigere enn vi klarer å se for oss, når vi samtidig vet at kunnskap er det første som ryker, når makta redefinerer narrativene for å kontrollene historien. Vi må ha kunnskap, vi må ha tilgang, og vi må ha kompetent veiledning.

Gjør infrastruktur hot igjen

Et av de viktigste verktøyene vi har er noe så tørt som en velfungerende infrastruktur. At institusjonene, mekanismene, kunnskapen og tannhjulene som allerede finnes får mulighet til å gjøre det de kan best.

Det er ikke prosjektene som skal redde oss.

Det er grunnarbeidet, infrastrukturen, og fellesskapet.

Men det krever handlekraft, retning og ambisjoner som er troverdige. I dag er statens ambisjoner umulig å gjennomføre for et kommunalt utarmet mottakerapparat.

Infrastruktur

Folkebibliotekene er infrastruktur på sitt vakreste. Med minst ett i hver kommune (etter lov!), er det fysiske manifestasjoner og et helt konkret nettverk.

Det har gjenklang i det immaterielle. Grunnlovens §100 omtales som «infrastrukturkravet», som slår fast at staten skal legge til rette for at det finnes infrastruktur og steder der vi kan ha en åpen og opplyst offentlig samtale, slik også Folkebibliotekloven slår fast. Det fysiske rommet er en manifestasjon av verdien av møteplass og kunnskapsutveksling.

Høyt press

Folkebibliotekene er en av de mest brukte kulturtilbudene vi har. Og bruken øker.

Det er besøksrekord, utlånsrekord, arrangementsrekord. Og funksjonene utvides.

Flere mennesker som kommer inn gjennom dørene for å møte hverandre, for å låne bøker, få digital veiledning, leksehjelp, spørre om hvor man kan kjøpe fiskekort, eller spør om hvordan man kan få sosialhjelp, fordi det var umulig å få tak i Nav, og turistkontoret er stengt. Men biblioteket er jo åpent. Alt dette skal folkebiblioteket være, og gjøre. Men det blir ikke flere ansatte, og vi har ennå ikke ekspanderende vegger.

Med en presset kommuneøkonomi er det vanskelig å se at rammene skal bli bedre.

Typisk norsk å være best

Det holder ikke å være god lenger. Nå skal vi være best. Våre barn skal bli verdens beste lesere. Vi skal bli mest digitalisert, verdens beste land for gründere, og Norden mest bærekraftig og integrert. Lista er lang. Det er uklart for meg hvorfor vi absolutt skal være best, eller hvorfor det er et mål i seg selv. Det er en form for ambisjonsnivå som sniker seg unna reelle mål.

Hvorfor skal vi ha lesere?

Hva vil vi måle oss på? Utenforskap? Kunnskap, motstandskraft? Hvorfor skal vi egentlig lese? Det mangler regjeringen svar på, når de kaster «verdens beste» på bordet. Mitt beste svar til det er: «Speil!» Eller: «Uendelig!» Eller: «Alltid en mer enn deg!»

Lett å være Staten 

For våre elever – Verdens Beste Barn! er dette problematisk, fordi Regjeringen lover noe andre må følge opp. Det er i kommunene folk bor, og det er i kommunenorge løftene Staten leverer skal følges opp. Det har de ikke råd til. Skolene, skolebibliotekene og folkebibliotekene er nødt til å kutte, og bibliotek står høyt oppe på den kuttlista. En ny rapport viser at 40 prosent av kommunene må kutte i bibliotek.

Vi skal ha lokal selvråderett.

Men hvor mye selvråderett er det i å velge om det er barnebøker eller stillinger som skal kuttes?

Et løft

Det er på tide å skru på flere knapper. Kommuneøkonomien kommer ikke til å bli bedre. Sverige er et eksempel til etterfølgelse på bemanning og satsing på skolebibliotek. Men også på folkebibliotek har de hatt en interessant ordning. Med en forståelse av et behov for å løfte folkebibliotek var «Stärkta bibliotek» en ordning der stat, region og kommune samarbeidet. Med 150 millioner i 2021 og 2022, og noe mindre i 2023 fikk de gjort et løft. En rapport viser at ordningen har bidratt til økt kapasitet og vært metodeutviklende, og bibliotekene er fornøyde med innretningen fordi det viser en statlig ambisjon, samtidig som lokal og kommunal handlefrihet ivaretas.

Dette bør vi gjøre også i Norge. Her kan staten være med på en dugnad for å løfte folkebibliotekene.

Folkebibliotekene må løftes den kneika vi står i nå, ikke bare som institusjon, men som samfunn. Vi foreslår en satsing på 150 millioner årlig i inneværende periode til en lignende ordning i Norge.

Vi trenger mer kunnskap om bibliotek

2009 kom det en Stortingsmelding om bibliotek. Det var en helt annen tid, og bibliotekenes muligheter og oppgaver noe helt annet. Det var også før folkebibliotekloven endret seg, og forventingene om debatt og samtale kom inn i bibliotekene på samme måte som det er nå.

I dag er bibliotekpolitikken nedfelt i nasjonal bibliotekstrategi. Den går ut i 2025. Vi vet ikke mer om hva som skal komme.

Vi vet at bibliotek trekkes fram i ulike meldinger.

Men det finnes ingen helhetlige planer eller overordnede politiske dokumenter. Det er ikke sikkert at det er en ny strategi som er riktig, men det er definitivt på tide med et oppdatert kunnskapsgrunnlag.

Kunnskapsdepartementet vinner

Så har vi også nettopp fått presentert et statsbudsjett, der det lovede leseløftet har fått 206 millioner kroner neste år. Nesten så mye som de lovet, der tiltakene er rettet mot barn og unge. Kultur er så å si fraværende, og de voksnes lesing har ikke fått plass. Det er altså tilsynelatende heller ikke et lesende fellesskap som er ambisjonen.

Autokratiet

Bad libraries build collections, good libraries build services, great libraries build communities, slik skildrer David Iankes, som er professor i bibliotekfag, bibliotekenes muligheter.

De beste bibliotekene bygger fellesskap. Fellesskapet, det kollektive, et samfunn med en indre sammenheng – det er det som står på spill. Det er også det som er løsningen, i møte med demokratiets tilbakegang, press på ytringsfrihet, krig og konflikt, vrøvl og oppspinn, tech-overtakelse og regelrett kontroll av akademia og sensur.

Lite ytringsrom

Jeg kunne skrive en utlegning om hvordan det ser ut i USA. Angrep på universiteter, museer, avsettelsen av nasjonalbibliotekar og nedbygging av biblioteksektoren. Det er en målrettet politikk. Men mekanismene ser vi her også.

Verden beveger seg i en autokratisk retning, og vi er ikke immune.

Få deltar i den offentlige debatten, hatefulle ytringer, hets og sjikane gjør at flere vegrer seg for å uttale seg, og ytringsrommet er krevende.

Temperaturen i badevannet stiger også her. Hvis vi ikke kjenner det igjen i tide, koker vi over.

To råd til politikerne

Bruk bibliotekene for det de er verdt. Gi dem rammer og verktøy som funker. Og skaff et ordentlig kunnskapsgrunnlag så vi kan klare å se litt lengre framover på det som er en av de viktigste og eldste institusjonene vi har.